Blå baller, blod i gatene
Fører unge menns seksuelle frustrasjon til voldtekt, selvmord og hellig krig i Syria? Det er på tide å snakke om guttene som ikke får pult. Når vi leser om den Islamske stats (IS) nådeløse felttog i Syria og Irak, virker det hele naturligvis en smule fjernt. Men selv som etniske nordmenn, født og oppvokst i rikmannskommunene Asker og Bærum, skal vi ikke langt ut i omgangskretsen for å finne folk som kjenner Syria-farere.
21. mars 2015
Tekst: Mathias Juell Johnsen og Olve Hagen Wold

 

Fører unge menns seksuelle frustrasjon til voldtekt, selvmord og hellig krig i Syria? Det er på tide å snakke om guttene som ikke får pult.

 

Når vi leser om den Islamske stats (IS) nådeløse felttog i Syria og Irak, virker det hele naturligvis en smule fjernt. Men selv som etniske nordmenn, født og oppvokst i rikmannskommunene Asker og Bærum, skal vi ikke langt ut i omgangskretsen for å finne folk som kjenner Syria-farere. Vår kilde, som av åpenbare grunner ønsker å forbli anonym, vokste opp med mange av dem. Én er kommet tilbake til Norge. To døde i Syria.

 

Drabantby til Kalifat

Midt mellom kystbyen Sandvika og grensen mellom Akershus og Buskerud, ligger scenen der det hele startet: drabantbyen Rykkin og den tilhørende videregående skolen på Dønski. På tross av at ingen av guttene kom herfra, var det her de skapte sitt ekstremistmiljø. Innvandrermiljøet på Rykkin er lenge blitt uglesett av resten av Bærum. Plassert vest i kommunen, nær fylkesgrensen, har plassen opparbeidet seg et rykte for alt fra slåssing på hjemmefester til blind vold i den beryktede Bjørnebærstien og drap. De fleste lærer seg i løpet av oppveksten at man ikke engang skal se på visse folk på 151-bussen hvis man vil unngå trusler om å få trynet sitt knust. Skilt fra sossene av en massiv fjellvegg fra en antatt tidligere vulkan, har Rykkin gjort Bærum vest til ekvivalenten til Oslo øst.

Hva driver unge norske menn i sekulære Norge til å dø for en tusen år gammel fantasi om et totalitært kalifat? Tankene streifer til de senere års skyteepisoder på amerikanske skoler, og vårt eget mareritt sommeren 2011. Vår kilde forteller at guttene som dro, aldri følte at de hørte til i det norske samfunnet. De var utstøtt av familien, skolen og nærmiljøet. Det gjaldt også forholdet til det motsatte kjønn.

 

Radikaliseringsprosessen

Mange av guttene i miljøet, inkludert vår kilde, opplevde at norske jenter viste interesse, men holdt det skjult. De ville ikke bli stemplet som «pakkishore» av venner og familie. Det gjorde oppveksten vanskeligere.

For en av de døde syriafarerne, som til slutt ble en slags lederfigur i Bærums-gjengen, var det enda verre, ifølge kilden. Fra jenter opplevde han aldri annet enn å bli gjort narr av. Til tross for at han var en skarp og intelligent fyr, ble han stående utenfor. Han var en taper og en «fritidsklubb-utlending». Han ble aldri invitert på fest og fikk seg aldri napp på byen.

For en annen venn av kilden, som nå er tilknyttet den ekstreme gruppen Profetens Ummah, var problemet det samme. Han var «liten» av seg, og turte aldri å tilnærme seg de norske jentene. Dette uroet vår kilde, som mente han utviklet et mindreverdighetskompleks. Han begynte å forkynne et gryende hat mot norske jenter og den norske kulturen.

For de to andre var situasjonen annerledes. Mannen som vendte tilbake, beskrives av vår kilde som rundbrenner, som alltid hadde damer på gang. Ekstremismen hang tettere sammen med en voldelig og aggressiv far. Vår kilde forteller at han først ikke var interessert i omgangskretsens islamisme, men at også han valgte å konvertere etter flere år med press og familiekonflikter. Han tok med seg farens voldelige tendenser.

For den andre mannen som døde i Syria, var problemet fremmedgjøring fra samfunnet generelt og en voldelig natur, forteller kilden. Han satt på et tidspunkt inne for mordforsøk. Etter å ha blitt angrepet av en mann, endte han angivelig opp med å kutte mannens strupe. Miljøet snakket om hvordan han kom til å drepe eller å bli drept. De fikk rett.

Etter videregående gikk radikaliseringsprosessen hånd i hånd med småkriminell adferd. Gjengen dealet hasj, plyndret spilleautomater og sto bak en rekke innbrudd i rikmannsområder. Samtidig begynte de å interessere seg for konspirasjonsteorier. Sentralbankens historiene. Frimurerlosjen. Rothschild-familen. Jødene. De oppdaget det muslimske konspirasjonsmiljøet og begynte å lese Koranen. Etterhvert kom de i kontakt med radikale sheiker fra England, og de ble en del av miljøet rundt Arfan Bhatti.

Vår kilde forteller om hvordan han flere ganger ble forsøkt rekruttert, omringet av vennene og deres medsammensvorne. «Det var på tide» at også han skulle bli muslim, og praktisere sharia. Han bukket aldri under for presset. Noen år senere var guttene i gjengen døde, i fengsel eller i myndighetenes søkelys.

Historien om hvordan vanlige innvandrerungdommer fra Bærum endte opp som støttespillere og frontkjempere for verdens mest ekstreme terrororganisasjon, er en historie om fremmedgjøring og utenforskap. Var det også en historie om avvisning? Ble de fristet av ideen om total kontroll over en kone i et arrangert ekteskap i IS’ drømmestat? Kan seksuell frustrasjon og et påfølgende mindreverdighetskompleks være en medvirkende årsak til hellig krig i Syria?

 

Skolerett maktknulling

I Norge finnes det kun én fagbok om mannlig seksualitet. Den heter passende nok Menns seksualitet, og er skrevet av legen Haakon Aars. Han velger å ikke svare på spørsmål om hvilken effekt seksuell frustrasjon har på menn, og om det er rimelig å anta at det spiller en viktig rolle i ekstremifiseringen av unge gutter. Det blir for omfattende, og han vil ikke si noe om det før han har satt seg grundig inn i temaet. Kanskje kommer det en ny fagbok i fremtiden. I mellomtiden må vi lete andre steder etter svar. Den ikke fullt så medieskye psykologen Peder Kjøs stiller villig opp.

Han mener det er liten forskjell på menns og kvinners seksualitet. Menn er kåte; kvinner er kåte. Noen ganger puler de for kjærlighet. Andre ganger for å tilfredsstille lyster. Han mener oppfatningen om at menn vil ha tilfeldig sex med mange partnere mens kvinner ønsker monogam romanse, har liten grobunn i virkeligheten. Til det er ulikhetene mellom kjønnene for små, og variasjonene innad for store.

Generelt er det imidlertid mye man kan si om seksuell frustrasjon. Kjøs påpeker at vi som mennesker har en tendens til å sammenligne oss med et ideal. Avviker vi for mye fra dette, vil det påvirke selvbildet. Selv om det ikke påvirker kroppen i noen spesielt fysisk grad, er psyken skadelidende. Kjøs sier seksuell frustrasjon absolutt kan føre til depresjon, «enten man har mindre eller mer sex enn man ønsker seg, eller om den foregår på måter man ikke liker». På spørsmål om det også kan være en pådriver for de ekstreme handlingsmønstrene, som voldtekt og radikalisering, får vi et bekreftende ja. Hva gjelder hovedmotivasjon for gjennomføringen av handlingene, mer spesifikt voldtekt, fremhever Kjøs å markere makt gjennom å fornedre andre som hovedårsak.

– De fleste som blir voldtatt, blir voldtatt av kjæresten sin eller en annen som vil markere makten sin. Men motivasjonen er selvfølgelig også ofte seksuell, som ved partyvoldtekter og sovevoldtekter.

Kjøs mener likestillingen har gjort det verre å være en lite seksuelt ettertraktet mann. Flere menn er single fordi kvinner har større mulighet til selv å velge hvem de vil knulle, og derfor stiller høyere krav. Dette gjenspeiles i sjekkemarkedet, hvor menn tyr til stadig mer desperate metoder.

Hvor kommer frustrasjonen fra? Er det biologien, samfunnet, eller begge deler? Selvfølgelig er det begge deler.

– Seksualdriften er en biologisk drift, og det er naturlig å føle frustrasjon hvis den ikke får det utløpet man ønsker seg. Men det er også slik at samfunnet og kulturen skaper forventninger som mange blir frustrert over at det er vanskelig å realisere, forteller Kjøs.

Herlig forutsigbart. Fra miljøsiden er det ifølge ham inntrykket av at kvinner i dagens samfunn er veldig seksuelt frigjort som gjør at menn tror det er lettere å «få sex» enn de vil erfare i virkelighetens sjekkemarked. Vi bombarderes av tits og ass over en lav sko, og kan se på så mye gratisporno vi vil på internett. Hvis en likevel ikke får pult, fremstår de sexlystne, vakre kvinnene som nære, men akk så fjerne.

Samfunnet skaper altså forventninger vi ikke kan leve opp til. Dersom du opplever en altoppslukende trang til å få det du ikke klarer å anskaffe, nemlig sex, har heldigvis Kjøs råd som ikke innebærer å voldta, drepe eller la deg rekrutteres til IS. De innebærer å tenke på hvordan du selv fremstår, fremfor å kreve at kvinner skal senke standardene, og å lære deg sosiale ferdigheter. Rådene virker som med målet: nære, men likevel fjerne. Kjøs trøster også med at utseendet spiller en mindre rolle enn det som er oppfatningen. Bare slutt å prøve å syte og klage deg til sex. Sutring er en veldig utbredt, men utrolig dårlig taktikk, ifølge ham.

 

En historie om vold

Menn topper alt fra IQ-statistikker til mord- og voldtektstatistikker. Menn tar livet av seg selv oftere, kjører seg oftere ihjel og utøver mest vold. Over en tredjedel av verdens kvinner har opplevd seksuelle eller voldelige overgrep fra det motsatte kjønn, ifølge WHO. Menn er generelt ganske jævlige både mot hverandre og spesielt kvinner. Menn har generelt mye større risiko for å ende opp som avvik fra samfunnets aksepterte rammer. Er vi som gutter dømt til å leve i faresonen for å ende opp som voldtektsmenn, ekstremister og voldsutøvere?

Menneskets, og da spesielt menns, voldelige natur, har lenge vært oppe til diskusjon. Den klassiske debatten mellom filosofene Hobbes og Rousseau er et eksempel. Førstnevnte så mennesket som en naturlig voldsutøver, mens sistnevnte mente at vi i utgangspunktet er født gode. Fra et historisk perspektiv, later Hobbes til å ha rett. Vold er, og har alltid vært, en svært vanlig dødsårsak. Utgravninger av lik viser unaturlige skader som følge av slag med våpen så langt tilbake som til Homo sapiens sapiens’ opprinnelse. Krig, hellig eller ei, er derimot et nytt begrep. Den vanlige formen for vold har oppstått i sammenheng med plyndring av andre stammer. En flokk bestemte seg for at de ville ha det en annen flokk hadde, for så å prøve å ta det fra dem. Verdisakene var redskaper, landområdet og selvfølgelig kvinner.

Også fødselsratene tilsier at vold er en naturlig del av mannens tilværelse. Det fødes flere menn enn kvinner, men hos voksne er kjønnsfordelingen ganske jevn. Hvor blir resten av mennene av? Noe skyldes at guttespedbarn er mer mottakelige for barnesykdommer, men en stor del av avviket kan tilskrives voldelig adferd og krig.

Hva er det i selve fysiologien vår som fører til dette? Testosteronnivået er som de fleste vet høyere hos menn enn hos kvinner. Det gir oss pikk, muskelmasse og sexlyst. Til tross for at det er pensum i seksualundervisningen på barneskolen, er det derimot vanskelig å gjøre klinisk forskning på testosteronets påvirkning på for eksempel vold og kriminalitet. For å få en nøyaktig måling må det nemlig gjennomføres en spinalvæsketapping, som i de fleste land er ulovlig dersom det ikke er snakk om en medisinsk nødvendighet. Målinger utført av blod- og spyttprøver er lite pålitelige. Den empirien vi likevel har, korrelerer høyt testosteronnivå med suksess, ikke vold og ugagn. Lavt testosteronnivå er derimot forbundet med en rekke negative effekter på generell helse og tilfredshet, samt voldelig adferd. Problemet er ikke for mye, men for lite av det som gjør oss maskuline. Og få ting er så demaskuliniserende, og har så stor innvirkning på testosteronnivået, som ufrivillig sølibat.

Rent evolusjonært har ikke mennesket utviklet seg nevneverdig de siste 200.000 årene. Hvis vi menn fysiologisk var disponert for å være voldsutøvere og kvinneundertrykkere i urtiden, er vi det også i dag. Likevel ser vi at tallene tilsier noe annet. Antall dødsfall som følge av vold- og krigshandlinger har minket kraftig i de senere år. Ifølge den anerkjente Harvard-professoren og evolusjonspsykologen Steven Pinker, er det fordi kulturen har kraftigere innvirkning på oss enn våre evolusjonære trekk. Derfor vil du veldig sjelden oppleve at naboen uanmeldt kommer brasende inn døren din, slår deg bevisstløs med en stutt gjenstand, voldtar konen din og forsvinner i din nyanskaffede stasjonsvogn. Rett og slett fordi det ikke er ansett som en OK ting å gjøre i Norge.

En annen ting som kan ha bidratt til å dempe menns voldelige natur økt likestilling i samfunnet, som gjenspeiles i oppdragelsen til barn. En stor metastudie som nylig ble utført, konkluderer med at narsissistiske handlingsmønstre historisk har sett vært klart overrepresentert hos menn, men at trenden er avtagende. Kvinner oppfordres i økende grad til å tenke på seg selv og å realisere sine ambisjoner, mens gutter får beskjed om å vise hensyn. Det samme gjelder dem som besitter det såkalte «mordergenet», som har blitt koblet til manglende impulskontroll og ekstrem vold. Forskning har vist at 30 prosent av den mannlige befolkningen besitter genet, men at det nesten utelukkende er de som selv opplever vold i barndommen som ender opp med å utføre voldshandlingene selv. Her vil en god oppvekst være forebyggende. Gjennom kulturell raffinering og sosiale milesteiner fjerner vi oss altså fra den voldelige og primitive fortiden, samtidig som vår fysiologi er uendret. Vil slutten på undertrykkelse bety stadig økende undertrykking av menns natur? Og hvor er kulturen som styrer oss på vei?

 

Mindreverdighetskomplekset

Elliot Rodger ble bare tjueto år gammel. En vårdag i fjor knivstakk han tre romkamerater mens de sov. Han kjørte så til Alpha Phi-huset ved University of California, Santa Barbara, og banket på. Da han ikke slapp inn, skjøt han tre studiner som satt utenfor og et par som gikk forbi. Han satte seg i bilen, råkjørte gjennom byen, kjørte ned flere personer, og skjøt etter fotgjengere og politiet. Da bilen kræsjet, skjøt han seg selv i hodet. Seks drepte. Fjorten skadede. Rodger var fortsatt jomfru da han døde.

Før han begynte å skyte, lastet Rodger opp en video på Youtube. Han forteller om hvordan livet har vært en endeløs rekke med avvisninger og skuffelser. Om hvordan han har prøvd alt for å få jenters oppmerksomhet. Om hvordan han ikke kan begripe at hans underlegne negerkompis får pule når han, som er halvt hvit og den perfekte gentleman, ikke får det. Om hvordan han skal ta hevn for alt jenter har tatt fra ham. Sammen med videoen, lastet han også opp et «manifest» der han forteller hele sin – i sitt hode – tragiske livsfortelling.

Se videoen. Les manifestet. Der er rart at Elliot Rodger aldri debuterte. Han er ikke Rino i Fatso. Nei, han er ikke noen fotomodell, og ser liten og uutviklet ut for alderen, men han er slank og fit og har rene, symmetriske ansiktstrekk. Helt brukbar. Han uttrykker seg presist, velartikulert og elegant. Han skriver godt, i blant vakkert. Han tar vare på utseendet sitt. Han har rike Hollywood-foreldre og kjører en dyr bil. Hva mer kan jenter be om?

Rodger har sitt ideologiske bakteppe i det antifeministiske MRA-miljøet, som står for Men’s Right Activism, som i likhet med andre radikale miljøer har laget sine egne ekkokamre på nettet. Du finner dem blant annet på Reddit-foraene TheRedPill og PUAHate, Rodgers foretrukne lekeplass. Vi snakket med Kristian Bjørkelo, folklorist ved UiB, for å få vite mer om miljøet. Bjørkelo har studert radikale og antifeministiske miljøer på internett nøye, og jobber for tiden med en lengre artikkel om sjekkemiljøet for tidsskriftet Humanist. Han forteller at slik Breiviks og Fjordmans kontrajihadisme er en del av et bredere antiislamistisk miljø, som også inkluderer moderate og fornuftige stemmer, hører MRA-miljøet til en bredere mannsbevegelse.

Bevegelsen har ingen ledere, ingen tydelige grenser og intet program. De som trekkes mot den er gjerne opptatt av saker som motstand mot kvotering og andre ordninger som favoriserer kvinner. Saker som å være en stemme for menn som utsettes for vold og voldtekt av kvinner, og å gi dem støtte og oppreisning; falske voldtektsanklager; motstand mot mannlig omskjæring; legalisering av prostitusjon; og fars rettigheter ved ufrivillige graviditet og skilsmisser.

Det blir først farlig når det tipper over i konspirasjonsteorier og gruppetenkning. For noen blir forholdet mellom kjønnene en kamp om tilgang til sex, der kvinnene har overtaket. Bloggeren Eivind Berge fra Bergen er en som har fått mye oppmerksomhet for sitt ekstreme antifeministiske tankegods. Han har også vært åpen om at det i stor grad har vært mangel på sex som har drevet ham. Berge ble tiltalt for trusler da han skrev at han planla å drepe en politimann på Torgalmenningen, men ble frikjent. Ikke fordi det ikke var en trussel, men fordi internett ennå ikke ble vurdert som offentlig i straffeloven. I et annet blogginnlegg beskriver han voldtekt som en slags skatt på erotisk kapital. Sex er en ressurs kvinner har og menn mangler, mener han. Når vi aksepterer tvungen utjevning på andre områder, bør menn ha rett til å ta sex med makt.

Bjørkelo tror holdninger som Berges er i et mindretall selv i MRA-miljøet. Mens mange er litt sinte, er det færre som mener vi lever i et «feminaziregime», en feministisk konspirasjon som undertrykker og knebler menn. De færreste er voldelige.

Det betyr ikke at meningene ikke er langt ute. Gjennomgående for hele MRA-miljøet er ideen om at feminismen har gått for langt, og at det er menn som er undertrykket i dagens samfunn. Bjørkelo mener bevegelsen er grunnleggende reaksjonær. Spesielt påfallende er synet på voldtekt. Falske voldtektsanklager er definitivt et reelt problem for dem det gjelder, men MRAene forsøker å skyve på grensene for hva som utgjør et overgrep. Ifølge Bjørkelo er det utbredt med holdninger som at å ha sex med jenter som er for fulle til ikke å gjøre motstand ikke er voldtekt, eller at jenta selv har ansvaret hvis hun kledde seg utfordrende.

Bjørkelo peker på to sentrale drivkrefter for antifeminismen: Seksuell frustrasjon og avvisning på individnivå, og en opplevelse av at likestillingen fratar menn muligheter og privilegier på samfunnsnivå. «Kvinner har fremdeles den erotiske kapitalen, mens menn i større grad opplever at de ikke helt vet hva de kan veksle inn i erotisk kapital. Det skaper en følelse av avmakt. Og blå baller.» I hvilken grad seksuell frustrasjon er en årsak til vold er Bjørkelo mindre skråsikker på. Terrorister som Rodger, som selv sier de gjorde det de gjorde på grunn av mangel på sex, er i et klart mindretall. Men det er på det rene at mannsmiljøet kan knyttes til flere voldshandlinger, og at antifeministisk tankegods er et sentralt element i flere radikale, særlig høyreekstreme, miljøer. Det utgjør blant annet en betydelig del av Breiviks manifest. Bjørkelo vil ikke si sikkert at Breivik var plaget av seksuell frustrasjon, men mener kombinasjonen av aggressiv antifeminisme, forsøk på fremstille seg selv som en kvinnebedårer, og mangel på kilder til å understøtte det, kan gi det inntrykket.

 

Jakten på fitte

Spol tilbake til elleve år før Elliot Rodgers massedrap og du finner påfallende likhet mellom «the virgin killer» og romankarakterer Christian i Mads Larsens roman Pornopung. Boken er kanskje den mestselgende, og en av de mest kontroversielle, norske debutbøkene de siste tiårene. Selv om mange av dagens unge og kåte ikke engang var gamle nok til å ta på seg selv da den kom ut, er det fremdeles en av de beste skildringene av mannlig seksuell frustrasjon som er skrevet. Christian, med sine fire sexpartnere, flytter inn i et kollektiv med Carl, som akkurat har nedlagt bytte nummer hundre, og den notorisk utro kokaingjøken Leo. Hverdagen blir en oppholdsfri jakt på fitte. Og jo, han får pult et par ganger, og får til og med kjæreste, men mens Carl stadig fyller ut nye sider i svarteboka, blir Christian mer og mer desperat. Han slår opp med kjæresten, kjøper en hore og blir til slutt med en gjeng jugoslaver for å gruppevoldta en norsk blondine. Han blir aldri avslørt.

Som Christian sier selv når han blir konfrontert med sutringen sin: Nei, han har ikke krav på sex. Men det er legitimt å ønske seg et sexliv. Og det er legitimt å være skuffet og sint når alle andre puler rundt, men man selv ikke har det alternativet. Mads Larsen ville ikke la seg intervjue til denne saken, og vi fikk derfor ikke spurt ham om han mener Christians handlinger er forståelige, og om han ser likheten mellom Christian og Elliot Rodger. Men budskapet i boken virker å være omtrent dette: Christian og jenta han voldtar er begge ofre, på et vis. De er ofre for et sjekke- og kjønnsrollemønster som gjør både menn og kvinner seksuelt ufrie. På grunn av feminismen og den seksuelle frigjøringen, er ikke menn på samme måte sikret sex som før. Kvinner har fått all makten i det seksuelle markedet. Samtidig er det fortsatt tabu for kvinner å stå for sjekkingen, eller å ligge med for mange og med for lite motstand. Resultatet er at all sexen tilfaller noen få sjarmerende drittsekker, som bruker og kaster jenter. Jentene sitter igjen knust, og guttene med blå baller.

Hva løsningen er, fremstår i boken som langt mer ullent. Jenter burde ta en mer aktiv rolle i sjekkemarkedet. De burde ligge mindre med de sjarmerende drittsekkene og mer med de snille guttene. Men det er ikke en løsning. Det er, om noe, en problembeskrivelse. Hva som faktisk kan gjøres for å endre det Larsen mener er undertrykkende kjønnsroller, sier boken fint lite om. Det eneste tiltaket som nevnes er når Christian foreslår at alle jenter alltid bør si ja. Vi mener ikke å si at Larsen står for samme type holdninger som man finner på MRA-foraene. Boken er en skildring av situasjonen som gir grobunn for kvinnehat, ikke en proponent for det. Men det er definitivt gjenklang her.

Et par år senere ble taket blåst av pick-up artist-miljøet (PUA). I boken The Game beskriver journalisten Neil Strauss hvordan han transformerte seg til sjekkeguruen Style, og hvordan det har dannet seg en millionindustri, og en hel subkultur, av nettsider, blogger, selvhjelpsbøker, kurs og seminarer som skal lære usikre gutter å manipulere jenter til å ligge med dem. Guruene bruker navn som Mystery, Roosh V, Tyler Durden, Papa og Sickboy, og fester, holder kurs og sjekker damer på heltid. Dette er ikke casanovaene. Det er ikke Hank Moodyene. Dette er ikke guttene med så mye sjarm og utstråling at de kan plukke opp hvem de vil. Disse faker. Dette er de frustrerte, usikre, sosialt utilpassede og bitre nørdene som har pugget juksekodene.

Noen eksempler: Peacocking, å ta på seg noe ellevilt, som cowboyhatter, pelskåper og bokstavelige fjær, for å tiltrekke seg oppmerksomhet. Puggede åpningslinjer, ikke av den slibrige «Gjorde det vondt da du ble angrepet av en isbjørn?»-typen, men subtile «Hei, jeg har sprayet to forskjellige parfymer på håndleddene mine; kan du lukte på dem og fortelle meg hvilken du liker best?»-varianter. Negging, å fornærme jenter på en tilsynelatende uskyldig måte for å senke selvtilliten deres og få dem til å søke bekreftelse fra deg. Å ignorere jenta man prøver seg på mens man vinner gruppens oppmerksomhet. «Cocky and funny». Takeaway, å forsvinne i flere minutter eller for den saks skyld timer, komme tilbake og fortsette der man slapp. Nevrolingvistisk programmering, en type pseudovitenskapelig light-hypnose. Tarotkort, livlinjelesing og «The Cube», siden damer digger spiritualisme og sånt.

Det er selvfølgelig bullshit. Samtidig funker det. Ikke fordi selve teknikkene virker, men fordi de gjør det lettere å gjøre de tingene som faktisk virker. De gjør det lettere å bygge rapport. Å være en interessant og observant samtalepartner. Å vise interesse uten å virke desperat, og å tørre å eskalere kroppskontakten uten å være creepy. Ikke minst er det lettere å tørre å ta kontakt med jenter når man har planlagt hva man skal si, og når man har gjort det før. Teknikkene virker fordi øvelse virker. Det skader heller ikke at PUAene sikter seg ut de fulleste og mest usikre jentene.

Sjekkehjelpen har en viktig funksjon. Selv om den seksuelle frigjøringen har gitt jenter det meste av makten i sjekkemarkedet, er det fortsatt forventet at mannen skal initiere kontakt og stå for forføringen. PUA-teknikkene jevner ut oddsene. Det gir menn som er usikre og nervøse muligheten til å komme forbi introfasen og bli kjent med jenter. Det er en bra ting. Det er også kvalmende. PUA-manualene fremstiller jenter som vandrende pupper og rumper uten individualitet, integritet eller positive karaktertrekk. De er som masseproduserte Rubiks kuber, som alle kan løses hvis du har den riktige oppskriften. De er horer som avviser de snille og velmenende guttene, men villig sprer bena for sjekkeartister med den rette kombinasjonen av negs og freeze-outs. PUAenes mål er å sjekke opp jenter de ikke respekterer, eller ser noen grunn til å like. Det er en undertone av misogyni i hele bevegelsen.

Kristian Bjørkelo forteller at MRA- og PUA-miljøet tradisjonelt har vært bitre fiender. Kvinnehatere og kvinneelskere. Noe har imidlertid endret seg de siste årene. Sjekkemiljøet har fått et sterkere innslag av antifeminisme og kvinnefiendtlighet. På foraene finner du den samme terminologien, og gjerne de samme personene. Julien Blanc, mannen bak dating coach-selskapet Real Social Dynamics, ble nylig nektet innreise til Storbritannia og Australia etter anklager om at kursopplegget hans promoterer overgrep og seksuell trakassering. Roosh V, som har skrevet bestselgere som Bang Lithuania: How To Sleep With Lithuanian Women In Lithuania, Bang Iceland: How To Sleep With Icelandic Women In Iceland og Don’t Bang Denmark: How To Sleep With Danish Women In Denmark (If You Must), skrev nylig på bloggen sin at voldtekt burde være lovlig så lenge det skjer på privat eiendom. Jenter ville lære seg å passe på kroppen sin slik de passer på mobilen og vesken sin. De ville ikke drikke seg drita og bli med menn hjem hvis de ikke stolte helt på dem. Ganske påfallende fra en som har gjort det til sitt levebrød å jakte på nettopp disse jentene, og som har tilstått date-voldtekt tidligere.

– I teorien er det stor forskjell mellom kvinnesynet til de to grupperingene, siden PUA-gjengen i større grader setter kvinnen på en pidestall, mens MRA-gjengen bare er dritsure. I praksis er forskjellen mindre, sier Bjørkelo. Den største forskjellen er kanskje at PUAene iblant får pult. Og at de prøver å finne ut hvordan de skal få pult.

– MRA-folkene vil bare avskrive kvinnene som avviser dem som ødelagt av feminismen. Men frustrasjon over å bli avvist er drivstoffet i begge miljøene.

 

Slave av natur

Tilbake i Bærum vest står drabantbyen fortsatt, uten sharia og voldelig religiøs revolusjon. Det lokale kjøpesenteret er fortsatt fylt med butikker i kategorien haram. Det besøkes fortsatt mest av de unge som skal stilne kjøttlysten på kebabsjappen «Pizza Mile» en fyllesyk søndag med ditto haram forestående lørdagskveld. Men ikke alle fikk være med på festen. Noen sitter hjemme og fantaserer om kalasjnikover og hellig krigføring. Eller hevn på de som tok fra dem det de ville ha: oppmerksomhet og sex. Menn vil ha suksess, og når de ikke får det, må noen ta skylden. Dem selv, jentene eller samfunnet.

Mennene som trakasserer, voldtar, slår og dreper er aldri ofre. Det er ikke synd på dem. Men det hjelper ikke å bagatellisere. Å videreføre genene våre er vår viktigste evolusjonære drivkraft. Biologisk sett er det selve meningen med livet. Sex gjennomsyrer alt i samfunnet. Da er det vanskelig å selge at man kan være vellykket uten å få pult. Samfunnet har endret seg. Sex ikke lenger for alle, samtidig som det blir stadig mer av det. Sex er ikke en rettighet, men et privilegium. Dersom du ikke får pult, må du endre din atferd. Dersom det ikke fungerer, må du leve med det. Men det er ikke alltid like lett dersom du er en fremmedgjort, ung mann med en rasende ereksjon som ingen andre enn deg selv har lyst til å gjøre noe med.