Tekst: Håkon Block Vagle

Foto: Jan Slangen

Kan vi utrydde fattigdom ved å kose oss mer? Flere økonomer mener det.

I 80 år har ideene hans skapt hissige krangler blant politikere og økonomer. John Maynard Keynes arbeidet under den store depresjonen på 30-tallet, men fortsetter å sette dagsorden. Det eneste alle er enige om, er at påvirkningen hans har vært enorm.

Keynes er blitt kalt økonomiens Einstein fordi han gjorde tre ting. Han skapte en helt ny måte å forstå økonomi, han viste hvordan staten kan stoppe en krise – og han hevdet at statlig håndtering til og med ville betale seg selv. Dersom Keynes har rett, er en økonomisk krise ikke bare unødvendig, men ekstremt umoralsk. Krise betyr at vi tvinger mennesker ut i fattigdom med vilje. Slikt skaper bråk.

Økonomiens ABC

For å forstå hvordan vi kan bekjempe en økonomisk krise, må vi først forstå forstå hvordan økonomien i et land henger sammen. Økonomi kan være komplisert nok i en familie eller i en bedrift. Hvordan skal vi tenke på økonomien i et helt samfunn? Det som er din inntekt, er jo en utgift for noen andre. Og når du betaler regninger, er jo det noen andres inntekt. Før Keynes klødde økonomene seg i hodet over dette. Å regne ut samfunnsøkonomien fra bunn var en umulig oppgave.

Keynes’ løsning, som fortsatt brukes i dag, var å se på økonomien ovenfra og ned. Vi tenker oss at vi kikker ned på hele økonomien. Da vil vi se at den har to sider. På den ene siden har vi produksjon av varer og tjenester. På den andre siden har vi bruk av varer og tjenester. Bruken kan vi dele opp i fire deler: Sparing, privat forbruk, offentlige utgifter og handel med utlandet.

«Kundene styrer»

Produksjonen i et land kan ikke brukes til noe annet enn dette. Enten må vi spare den, forbruke den eller bytte den mot andre ting i utlandet. Ingenting annet er mulig. Dette virker kanskje banalt, men har revolusjonert økonomisk tenkning.

Keynes’ neste innsikt var like avgjørende: Kan produksjonen av varer og tjenester være større enn bruken? Nei. Varer kan muligens legges på lager, men hvis ingen vil kjøpe, vil produksjonen raskt stoppe opp. Keynes’ påstand var derfor at etterspørselen styrte størrelsen på økonomien. Hvor mye vi produserer, styres av hvor mye vi forbruker, sparer og handler med utlandet. Dersom vi etterspør mindre, vil produksjonen bli mindre. Dermed blir økonomien mindre. Er det problematisk? Vel, når produksjonen krymper, betyr det at folk mister jobben.

Mennesker uten arbeid vil forbruke og spare mindre. Dermed risikerer samfunnet en snøballeffekt: Økonomien krymper, slik at flere blir arbeidsledige, noe som gjør at økonomien krymper ytterligere. Et sjokk som påvirker produksjonen kan derfor bli mangedoblet. Dette er den farlige, selvforsterkende fattigdomsfellen som forklarer hvorfor millioner raskt mister jobben.

Dette bringer oss til Keynes’ mest omstridte argument: Hvis et negativt sjokk kan mangedobles og gjøre millioner arbeidsløse, vil ikke et positivt sjokk kunne få millioner tilbake i arbeid?

Hvis staten øker sin pengebruk så lenge sjokket varer, vil det veie opp for mindre handel, sparing og privat forbruk. Dermed stoppes krisen før den bryter ut. Hvis krisen allerede har oppstått, vil snøballeffekten mangedoble virkningen av offentlig pengebruk. Da vil skatteinntektene øke, kanskje så mye at hjelpepakken betaler seg selv.

Kos som hjelp

For Europas del trenger det ikke en gang være en hjelpepakke. Rike land som Norge og Tyskland kan lage gavepakker til sine egne innbyggere. Innbyggerne vil da reise mer på ferie, drikke mer spansk vin og økte importen Sør-Europa. Økt handel vil stimulere økonomien deres gjennom snøballeffekten. Med andre ord trenger vi ikke gi nødhjelp. Det holder at vi koser oss mer.

Synet har støtte av flere fremtredende økonomer, blant annet nobelprisvinner Paul Krugman og Martin Wolf, sjefskommentator i Financial Times, økonomenes favorittavis. For de fleste er argumentet likevel sterkt provoserende. Vi kan vel ikke hjelpe uten å ofre noe? Og hva hvis Keynes tar feil?

Teorien til Keynes har enorm sprengkraft. Dersom han har rett, vil Sør- Europa være fanget i fattigdom uten økonomisk hjelp. Nord-Europa vil ha mye å tjene på å gi hjelpen. Dersom teorien er feil, risikerer vi å gjøre situasjonen verre og kanskje havne i økonomisk uføre selv.

Professor Victor Norman har stor sans for Keynes, men mener teorien må nyanseres.

– Argumentet er riktig. Men det forutsetter at økonomien bare er midlertidig svekket. Det er ikke tilfellet her, sier Norman. Dersom svekkelsen er permanent, vil ikke landene kunne erstatte svakheten med statlig pengebruk. Selv ikke stater kan gå med store og økende underskudd for alltid.