Noen debatter er til å bli helt matt av. Som dem om vaksiner, klimaendringer, genmodifisering, mobilstråling og evolusjon. En viss vitenskapelig uenighet er alltid positivt, men i disse debattene uttaler en uopplyst opposisjon seg mot et helt fagfelts bedre vitende. Den offentlige debatten blir en skinndebatt som ikke reflekterer reelle akademiske motsetninger. Debatten om frihandel er en slik debatt.

Dette virker kanskje litt hardt å melde fra en som studerer økonomi, for mitt fagfelt er ikke særlig populært for tiden. Ikke klarte vi å forutse finanskrisen, og ikke har vi klart å løse den. Samtidig er selve fundamentet for økonomifaget, enkle mikroøkonomiske modeller med perfekt rasjonelle og perfekt egoistiske beslutningstakere med perfekt informasjon, under angrep fra ny forskning som viser at det slett ikke er slik ekte mennesker er. I tillegg oppfatter store deler av befolkningen oss som en markedsfundamentalistisk hær av blåruss som er for lavere skatter for de rikeste og en uregulert finansnæring. Sannheten er at økonomer knapt klarer å bli enige om noe som helst.

Det er fordi økonomifaget beskriver store systemer med komplekse interaksjoner mellom mange variabler, og vi har veldig begrenset mulighet til å undersøke variablene isolert gjennom eksperimenter. Økonomi er et vanskelig fag. Men det gjelder ikke alle økonomiske spørsmål. Noen spørsmål er enklere å undersøke, og her har man også mye større grad av konsensus mellom økonomer. Rett og slett fordi svarene den økonomiske teorien gir oss er riktige. Økt pris gir redusert etterspørsel. Markeder med perfekt konkurranse og perfekt informasjon er effektive. Uregulerte monopoler er skadelige.

Og frihandel er alltid positivt. Selv marxistiske økonomer er enige i det. Vi bør fjerne alle toller og handelsrestriksjoner. Umiddelbart. Det gjelder uansett om du er rød eller blå, nasjonalist eller internasjonalist, glad i Jarlsberg eller glad i gruyère, monetarist eller keynesianer, miljøverner eller klimafornekter.

Grunnen er todelt. For det første får et land alltid en nettogevinst fra handel. Denne gevinsten vil bestå av både økt overskudd for bedrifter og reduserte kjøpsutgifter for konsumenter. Da mener jeg ikke at dette i praksis stort sett gjelder; det er en nødvendig sammenheng som kan bevises matematisk. Så lenge det er forskjell i de relative produksjonskostnadene mellom land, vil den totale verdiskapningen i et land nødvendigvis være større hvis det tillater internasjonal handel enn hvis det stenger grensene. Dette er kjent som teorien om komparative fortrinn.

Handelsgevinsten trenger imidlertid ikke være rettferdig fordelt. Man kan for eksempel tenke seg at frihandel var noe rike bedriftseiere tjente masse på, samtidig som vanlige arbeidstakere fikk lavere lønn og færre jobber. Da ville det være en mager trøst at nettogevinsten er positiv. Men det er mulig å omfordele inntekten. Vi kan skattlegge bedriftseierne og bruke pengene til å subsidiere arbeiderne som blir rammet. Dette er den andre delen av argumentet. Vi kan omfordele inntekt slik at alle har nøyaktig like mye som de hadde før vi åpnet grensene, samtidig som vi har en handelsgevinst vi kan fordele som vi vil. Vi kan derfor nødvendigvis skape en situasjon som er minst like bra som før handelsliberaliseringen.

Mer generelt kan man alltid bruke skatter, avgifter, subsidier og reguleringer til å oppnå samme resultat som ved handelsrestriksjoner, samtidig som man får et handelsoverskudd. Ta et potent eksempel: landbrukspolitikken. Det er to leirer: En for dem som er for både landbrukssubsidier og tollvern, og en for dem som er imot begge deler. Men det er helt ulogisk! De som mener vi må ta vare på landbruket burde være for subsidier og imot toll. Vi kan oppnå nøyaktig den samme inntektsfordelingen med bare subsidier, samtidig som vi vil få et handelsoverskudd og et større utvalg i matbutikkene.

Men vi kan ikke vokse inn i himmelen, vil noen kanskje innvende. Det kan være helt riktig at frihandel alltid gir vekst, men mer vekst er ikke bærekraftig. Dessuten fører mer internasjonal handel til større klimagassutslipp fra transportsektoren. Dette blir feil av to grunner. For det første trenger ikke verdiskapningen være økt vareproduksjon; det kan også være tjenester og andre immaterielle goder. For det andre går det an å legge avgifter på vareproduksjon og transportsektoren. For ikke å nevne å innføre radikalt mye høyere og mer omfattende CO2-avgifter, subsidiere forskning på grønn energi, bygge sykkelveier og la oljen ligge. Klimaendringene er vår tids største utfordring, men ved å bruke andre, direkte tiltak kan vi oppnå det samme resultatet som med handelsrestriksjoner, samtidig som vi har et overskudd vi eventuelt kan bruke på enda større utslippsreduksjoner. Med frihandel kan vi alltid få i både pose og sekk.

Hvorfor har da ikke frihandel større støtte? Man kan litt kynisk svare at det er enkelt å få folk til å være imot det. Det er vanskelig å få gjennomslag for enda større landbrukssubsidier, eller overføringer til folk som mister jobben på grunn av globaliseringen, men lett å forene folk imot internasjonale selskaper og kapitalisme. Men jeg tror det er minst like viktig at folk rett og slett kan for lite om økonomi. Økonomi er ikke allmennkunnskap. Mens sosiologi, statsvitenskap, sammenlignende politikk, kriminologi og sosialantropologi alle har en naturlig plass i skolen, er markedskryss, samfunnsøkonomisk overskudd og optimal prising ukjente begreper for de fleste. Det mangler også en presse som kan formidle økonomiske sammenhenger til folk flest, fordi pressen ikke kan økonomi de heller.

Dermed får vi ikke frem skillet mellom hva i økonomifaget vi er sikre på og hva det fremdeles er stor usikkerhet om. Det er grunn til å ta mye økonomer sier med en stor klype salt, men det gjelder ikke frihandel. Er du for toll og handelsrestriksjoner, uttrykker du ikke en subjektiv mening. For å bruke Tina og Bettinas udødelige ord: Da benekter du fakta.