Tekst: Håkon Block Vagle

Foto: Jan Slangen

Norge, Spania og Hellas har et felles problem. Vi bare ser det ikke ennå.

– Tolvåringer sluttet på skolen for å begynne som byggearbeidere. Et barn kunne tjene åtte tusen kroner i måneden. Det er veldig mye her nede, sier Raúl Gutiérrez Días (26).

Han er student, og forteller om vennene som lot seg friste av raske penger før finanskrisen. 26-åringen kommer fra Andalucía, Spanias sydligste provins. Før krisen hadde økende turisme og en boligboble gitt økonomien turbofart i ti år. Fem millioner spanjoler hadde fått jobber i byggebransjen og turistindustrien – arbeid som plutselig var godt betalt, uten å kreve mye forkunnskaper.

– Ungdommer, som ellers hadde få muligheter, kunne starte små miniselskaper og tjene mye penger, forteller Días.

Et tapt paradis

Det er ikke vanskelig å se hvorfor. I hjembyen Granada ligger palasser med utsikt til de snødekte Sierra-Nevada-fjellene. Byen er et kulturhistorisk eldorado der det er mulig å kombinere middelhav og skiferie.

Området var en gang spydspissen i europeisk sivilisasjon, der de siste kopiene av Aristoteles’ skrifter ble oppbevart og reddet. Hvite strender, luftige villaer og mil på mil med oliventrær har en magnetisk virkning på mennesker fra hele verden.

For innbyggerne er situasjonen langt mindre paradisisk. Provinsen er Spanias fattigste, og er hardt rammet av krise. Syv år etter finanskrisen lever nesten halvparten av befolkningen under fattigdomsgrensen. Arbeidsledigheten er over 50 prosent for personer under 30 år. Spanske forskere snakker om en tapt generasjon.

– De som droppet ut for å jobbe, har i mange år stått på bar bakke. De begynner å se at de ikke har noen fremtid, sier Días.

Brennmerking

For noen blir nederlaget for tungt å bære. Selvmord er blitt den vanligste dødsårsaken for unge menn. For det store flertallet som klarer seg, kan konsekvensene likevel bli alvorlige.

Unge mennesker som har gått arbeidsledige i lang tid, får ofte store problemer med å komme tilbake i jobb når krisen er over. De får lavere levestandard enn jevnaldrende som klarte å stå i arbeid. De har dårligere helse og er mer ulykkelige. Økonomene snakker om «brennmerking». Effekten vil vare i inntil 20 år, og kan i verste fall føre til en massiv økning i sosial ulikhet, viser en IMF-rapport.

Røtter til Norge

Hvorfor fikk vennene til Raúl plutselig så mye penger mellom hendene? Hvordan kunne et halvt kontinent gå fra massiv velstandsvekst til syv år med dyp krise?

– I ti år fikk Sør-Europa låne enorme summer. Dessverre brukte de det på boliger, og det ga ikke bærekraftig vekst. Det er begrenset hvor lenge du kan leve av å bygge hus. Men det virkelig interessante spørsmålet, det er hvor disse pengene kom fra, sier Victor Norman, professor i samfunnsøkonomi ved NHH.

For å finne svaret, må vi grave dypt. Finanskrisen avdekket et skjult problem, med røtter som går gjennom hele Europa, helt opp til Norge, ifølge Norman. Detektivreisen begynner i Tyskland, nærmere bestemt i den ganske ukjente byen Wolfsburg. Turister finner sjelden veien dit.

Hvis noen likevel gjør det, er tre enorme, neonbelyste skorsteiner det første de får se. Byen ble grunnlagt av Hitler i 1938, og er i dag hjertet i Tysklands hypereffektive industriproduksjon. Om lag halvparten av de 120.000 innbyggerene jobber i Volkswagens megafabrikk.

En av hovedattraksjonene er to seksti meter høye biltårn i glass og galvanisert stål. Hit flyttes bilene automatisk fra fabrikken for å lagres i høyden. En robot gjør hele arbeidet. Tårnene er et symbol på Tysklands styrke, men også landets største svakhet. I Wolfsburg har Tyskland sluttet å investere. Slik har det vært i mer enn ti år.

To megatrender

– Årsaken er globalisering. Selv om industrien er svært effektiv, er det ikke lenger lønnsomt for tyske selskaper å investere i Tyskland. Selv Volkswagen, som alltid har sagt at de skal være et tysk selskap, investerer nå mest i Asia. Det betyr at de planlegger at store deler av produksjonen enten skal flyttes eller legges ned, sier Norman.

På samme tid begynte en annen megatrend å gjøre seg gjeldende, nemlig aldring. Folk i midten av førtiårene er blitt den største aldersgruppen i Nord-Europa. Disse menneskene vet at pensjonsalderen nærmer seg, og har et sterkt behov for å spare.

– Dermed fantes det masse sparepenger, men få muligheter for å investere dem hjemme. Disse pengene havnet i steden i Sør-Europa, sier Norman. Problemet var bare at Sør-Europa var enda hardere rammet av globaliseringen. Heller ikke i sør fantes det konkurransedyktige næringer å investere i.

– Portugal og Spania var Europas Kina før Kina kom. Nesten hele industrien deres ble utslettet da Kina inntok verdensmarkedet, sier Norman, som trekker en knusende konklusjon.

– Hele Europa hadde et skjult omstillingsbehov før krisen. Vi har ikke bare en midlertidig svikt. Økonomien har sviktet, fordi vi ikke vet hva vi skal leve av i fremtiden. Det gjelder enda sterkere i nord enn i sør. Vi er bare ikke like hardt rammet ennå, sier professoren.

«Euroen må ofres»

Problemet er felles, men løsningen vil variere sterkt fra land til land.

Først skritt må være å avvikle euroen, ifølge Norman.

– Landene i sør må få i gang industriproduksjon. Da trenger de all hjelp de kan få til å senke prisene. En viktig mekanisme er egen valuta. Den vil raskt falle i verdi, slik at varene deres blir mye billigere på verdensmarkedet.

Uten hjelpen fra en nasjonal valuta, vil det være umulig for søreuropeiske land å gjenreise industriproduksjonen, mener Norman. De må også gjennomføre smertefulle reformer, som å heve pensjonsalderen, kutte i trygder og gjøre det lettere å si opp ansatte. Det vil gjøre at landene klarer å etablere ny industri.

– Så kan vi også ha en støttende politikk for å holde hjulene i gang, men vi må passe på at det ikke hindrer omstillingen, sier Norman.

For Nord-Europa finnes det ikke noen enkel løsning. På lang sikt er det vi som risikerer de største problemene.

– Vi skal leve av kunnskap. Det har vi sagt i tyve år, men foreløpig vet vi ikke hva det innebærer. Norge er på vei inn i en situasjon som ligner på mediebransjen. Vi mister inntekter, uten at vi har fått til en ny forretningsmodell, sier professoren.

Nye spanjoler

Bergen, 18. februar. En av hovedsakene i avisen Studvest er studentene som har tatt master i energi. To av tre har ikke fått jobb, til tross for at utdanningen ble opprettet i 2012. Målet med programmet var å utdanne kandidater til næringslivet. Næringslivet mener utdanningen ikke er relevant.

– Et symptom på at Norge ikke klarer omstillingen, er at gevinsten ved høyere utdanning faller. Vi får et press nedover i samfunnet, der folk med universitetsutdannelse tar til takke med dårligere jobber. Da presser de ut dem som tidligere tok disse jobbene, de som ikke har utdannelse, sier Norman.

På nabokontoret sitter Gernot Doppelhofer. Den østerrikske professoren er om mulig enda mer kritisk.

– Det er ikke en naturlov at Norge skal være et rikt land. Veien til Spania og Hellas er ikke så veldig lang.