Tekst: Olve Wold

Foto: Magnus Haaland Sunde

Anmeldelse

Línt – Then They Came for Us

Klangkollektivet

Jeg skulle ønske jeg likte denne platen bedre. Jeg så Línt første gang da de spilte på NHH forrige vår. Bergenssekstettettens leverte en hypnotiserende og vakker konsert som fikk meg til å lengte etter mer. De plasserte seg trygt i postrock-sjangeren, samtidig som de hadde nok særpreg til å være interessante. Den flotte singelen «Polar» gjorde sitt for å øke forventningene. Debutplaten lever dessverre ikke helt opp til den.

Ikke at det ikke er mye å like. Sounden er veldig god. Det velproduserte lydbildet er massivt og tett. Línt bygger opp lag på lag med gitar, keyboard, strykere og elektronika. Noen steder er det nesten så de setter en ny standard for «wall of sound». Dynamikken er finfin. Noen partier er helt rolige, mens andre er tunge og intense.

Vokalist Mads Solberg, som høres litt ut som en blanding av Jónsi fra Sigur Rós og Jonas Bjerre, er glimrende, uten å bli for dominerende. Línt lager absolutt veldig fin musikk.

Men dessverre blir det litt for kjedelig. Det går langsomt, det er for få melodiskifter, og melodiene er rett og slett ikke catchy nok. I likhet med storebrødrene Explosions In The Sky, mangler de låtskrivingsteften som får låtene til å feste seg. Det blir tekstur uten substans. Noen låter skiller seg riktignok positivt ut. Mirkeldunkel er en stilig, liten triphop-aktig låt. «Polar» er en fengende poplåt, samtidig som den er gjenkjennelig Línt. Og tittelsporet har et litt høyere tempo og en driv resten av albumet dessverre mangler.

For dem som har hørt i stykker Sigur Rós og Godspeed You! Black Emperor-platene sine, er Línt definitivt verdt å sjekke ut. De viser stort potensial. Til neste gang håper jeg imidlertid de kan sette opp tempoet, og at de kan legge mer vekt på melodien og mindre på innpakningen.