Tekst: Olve Wold

Foto: Henriette Abbedissen

Anmeldelse

Alice in Wonderland, regi: Mira Nadina Mertens, manus: Mira Nadina Mertens og Mari Nilsen

Med: Petronella Ibsen-Bømick, Daniel Haugen, Marijana Barbu, Gina Lindås Theodorsen, Sebastian Kjær, Jone Torheim Slettebak og Maud Monceyron Jonassen

Immaturus’ 25-årsjubileumsforestilling utfordrer grensene for hva teater kan være. Stykket er en veldig løs adaptasjon av romanen ved samme navn, der handlingen er lagt til et mentalsykehus. Alice er pasient og karakterene hun møter underveis er ansatte ved sykehuset. Underveis brytes skillet mellom ansatt og pasient, og mellom fantasi og virkelighet, ned. De ansatte Alice møter i løpet av første akt, utvikler gradvis trekk fra romankarakterene, som gjennom kostymene og adferden blir sterkere gjennom forestillingen. Stemningen er merkelig og klaustrofobisk, godt hjulpet av et egenkomponert mørkt og ambient-aktig lydspor og en surrealistisk videobakgrunn.

Publikum involveres fra starten. Vi må ha på hvite legefrakker, lik de ansatte i stykket, og skuespillerne interagerer med oss på forskjellige måter gjennom forestillingen. I andre akt er scenen fjernet og publikum sitter med skuespillerne rundt et stort bord. Forvandlingen er nå total og vi er helt inne i Alices eventyrverden. Skuespillerne er spredt rundt bordet, der de småprater med og interagerer med publikum. Tilskuerne må veksle mellom å følge med på hovedhandlingen og alt det andre som skjer rundt bordet. Resultatet er kaotisk og intenst, og bidrar til å forsterke følelsen av forvirring og fremmedgjøring fra første akt.

Grepene som involverer er ikke radikalt nyskapende, men de fungerer godt, og føles aldri som en gimmick. I første akt føler jeg meg som en kikker, og som om jeg observerer et slags eksperiment, særlig i scenene der noen av de ansatte står i bakgrunnen og observerer. Forestillingen blir ekstra intim av at den spilles for et lite publikum i et lite rom uten mikrofoner. Dialogen er stort sett god; replikkene i de første scene er litt stive, men etter det flyter den godt. Men det som virkelig gjør dette til en severdig forestilling er skuespillerne. Spesielt hvordan de bruker kroppsspråket til å formidle forvirring, redsel og frustrasjon er imponerende. Rollefigurene er gale, men menneskelige, og de blir aldri rene parodier.

Alice i Eventyrland er kort oppsummert en veldig god forestilling. Det er medrivende, utfordrende og vakkert. For noen vil nok den eksperimentelle tilnærmingen og mangelen på en klar handling få stykket til å virke lite tilgjengelig. For min del er det imidlertid lenge siden jeg har sett et stykke som har fått meg til å føle så mye. Se det før det er for sent.¨

Spilles i Tivoli på Det akademiske kvarter frem til den 24. april.