Tekst og illustrasjon: Mathias Juell Johnsen

Jeg føler at den største trusselen mot sivilisasjonen ikke er ekstremisme, men narsissisme og emosjonell entropi.

På trammen på Føynland familiecamping sitter en ung kvinne med navn Lara Rashid. Hun prøver å forklare meg hvordan hun har hatt det de siste årene, slik at hun kan få tankene ned på papir. Lara er på Nøtterøy i anledning en sommerjobb der formålet er å ta fra de rike, med samtykke, og gi det til de som nesten ikke har noen ting. Hver dag går hun og ti andre kollegaer fra dør til dør, i håp om at mennesker i verdens mest priviligerte land skal innse at de har noe å avse til de i nød. I vårt tilfelle penger til medisiner, utstyr og personell til å drive med akutt medisinsk nødhjelp i 63 land.

Freden. Roen

Lara skal også dele noe med de priviligerte. En uke senere skal hennes erfaringer på trykk i landets største avis, i anledning fireårsjubileet nasjonens største mareritt i moderne tid. Lara overlevde en massakre hun mistet sin egen søster, Bano, til. Hvordan har hennes medmennesker stått til prøven det var å ta hånd om en henne i etterkant?

Ikke nødvendigvis med glans. Men hvordan kunne de det? Folk flest kan ikke relatere seg til de grusomhetene hun har gjennomgått som en kurdisk krigsflyktning, som etter at hun endelig fikk oppholdstillatelse, ble offer for én enkeltmanns hatfulle feltog. De har ikke noe å sammeligne det med.  Derfor var det kanskje best å late som ingenting. Ikke behandle henne annerledes enn de andre. La henne få den freden og roen hun trengte for å selv komme over tapet, marerittene, frykten, depresjonene og angsten.

Hjernen er alene

I Douglas Adams “Haikerens Guide til Galaksen” kommer hovedkarakterene over et spesielt våpen. Et synspunktgevær som, dersom det brukes mot et annet individ, setter den beskutte personen i stand til å se ting fra skytterens ståsted. Med følelser og det hele. Menneskets største feilslutning er muligens vår manglende evne til å føle andre mennesker. Hjernen er alene, og det er i prinsippet en fysisk umulighet å virkelig sette seg inn i sitt medmenneskes situasjon. Vi kan prate med hverandre, ta på hverandre og oppleve ting sammen, men vi kan aldri fullt ut forstå hverandre ved å oppleve hvordan det er å være noen andre enn oss selv.

Hadde Lara vært i besittelse av dette geværet, og dersom hun hadde brukt det, hadde de rundt henne forstått at hun ikke trengte fred og ro. Hun trengte ikke å bli behandlet som alle de andre. Hun ville ikke at folk skulle late som ingenting og vente på at hun tok opp temaet. Hun ville, og vil fortsatt at folk skal anerkjenne hennes situasjon. Ta tak i henne og si “jeg ser deg”, med et oppriktig ønske om at det som tynger tankene hennes skal deles med dem, slik at de kan være med å bære en del av byrden. På den måten hadde hun sluppet å føle at hun var til bry hver gang nettene ble uutholdelig ensomme og skremmende.

I gruppen på elleve mer eller mindre tilfeldig sammensatte unge, samfunnsengasjerte kollegaer, har rundt halvparten det som kan klassifiseres som traumatiske opplevelser i bagasjen. Det er ikke Lara alene om. To av jentene har hatt voldelige kjærester, den ene med to på følgende drapsforsøk. To har hatt en trøblete oppvekst. En annens mor tok sitt eget liv den samme sommeren som Lara flyktet fra kuleregnet. De er alle enige. Det å unngå følelsene relatert til deres opplevelser hjelper dem ikke å håndtere dem. Sånn sett er ikke nødvendigvis verdens beste land å bo i, det beste stedet for dem.

Implosjon

Dette er hva jeg føler. Jeg føler, at til tross for det mirakelet sosialdemokratiet og den nordiske modellen utgjør, er vi dårlige på å være medmennesker. Vi kan gå forbi en sykebil som plukker opp en rusmisbruker som har kollapset på gaten og utbryte ting som “bortkastet bruk av ressurser!”, uten å ha den ringeste anelse om personens historie (ja, du som gikk forbi meg utenfor Grieghallen i Nygårdsgaten en gang i våres. Jeg håper dama di har funnet seg en mer empatisk partner). Vi antar at det norske samfunnet tar så jævla godt vare på oss, at dersom vi klarer å ende opp på gata, så har vi fortjent det. Vi skal ikke trenge å ta vare på hverandre, vi betaler jo skatt!

Jeg føler at når jeg går gjennom gatene, når jeg snakker med kjente og ukjente folk, når jeg leser avisen, og når jeg blar gjennom det vi produserer av innhold i sosiale medier, så ser jeg bunnløs egoisme. Når vi møtes, så kommuniserer vi ikke. Vi forteller om det vi driver med for å gjøre oss selv interessante, men til ingen nytte, for samtalepartneren lytter ikke. De sitter bare der og brenner inne med de skal si om seg selv. Og sånn skader vi hverandres egoer. Vi føler oss ikke anerkjent, og kan enten synke ned i fortvilelse, eller jobbe iherdig for å gjøre oss selv enda mer interessante. Pleie egoet.

På den måten sitter vi i bunn og grunn og snakker med oss selv. På den måten kommer marerittene. Marerittene om en ensom tilværelse i en dystopi der alle er kalde og selviske. Et sant, rent, realistisk helvete, der ingen bryr seg om hverandre. Der de empatiske heltene overdøves, og ikke får muligheten til å spre følelsene, varmen og sorgen sin til verden. Lysene av håp kveles og bukker under fordi ingen innser hvor mye de trenger dem. Ensom og forrådt vandrer empatien inn i skogen, utfor stupet og ned i havet for så å bli glemt. Glemt av et samfunn som imploderer i sin egen egoisme i et evig akselererende tempo.

Emigrerende følelser

Er vi nordboere kalde individualister av natur, kultur og arv? En innflytter og kollega som selv har bodd i en rekke land gjennom arbeidet forklarte det til meg på denne måten: “Det er naturlig at man kan oppleves som kaldere jo lenger nord man kommer. Det er jo kaldere!” Vi har historisk brukt mye mer tid inne i husene våre, og det har vært lenger mellom tomtene.

Men Norge er ikke som det en gang var. Byene blir større, vi bor tettere, og vi utsettes mer og mer for sosial omgang med andre kulturer enn vår egen. Og er det én ting som ikke skal neglisjeres, så er det innflytteres opplevelse av nordmenn. De er en moderne form for kollektive sosialantropologer, som dersom de slipper til, kan gi oss verdifulle innsyn i hvordan vårt eget samfunn henger sammen, eller rakner, i sømmene.

Og mange av dem, da ikke basert på empiri, men mine egne erfaringer, sier altså at nordmenn er kalde. For noen blir det så ille at de flytter ut. Det er få ting som gjør meg mer trist enn å tenke på det at ressurssterke innflyttere forlater oss, verdens angivelig beste land å bo i, fordi de ikke føler seg velkomne eller inkludert. Motviljen mot å ta inn flyktninger fra konfliktområdene i midtøsten står som et slående eksempel på hvor lite medmenneskelige vi kan være. Flyktningene som krysser middelhavet i overfylte båter flykter ikke bare fra krig og elendighet, men en klimaendring vi alle bærer felles ansvar for. Å hjelpe dem der de er er ikke nødvendigvis en bedre løsning når det ikke er vann og dyrkbar mark der de tidligere har bodd. Da innser man fort at dette handler om pur egoisme, det å ikke ville dele sin egen lille granskog, og ikke logiske bistandsargumenter.

Hvorfor kan ikke noen av de få komme hit? Kanskje fordi vi er individualister som gjennom morsmelka implisitt har blitt fortalt at vi skal kutte ut negativiteten fra livene våre. Ikke å la folk med problemer komme innpå deg. På den måten kan vi fokusere på å realisere oss selv. Få toppkarakterer, tobbjobber og masse anerkjennende dobbeltrykk på instagram.

Egotripen

“Vi dyrker egoene våre gjennom sosiale medier!”, er blitt vår tids største klisjé av et opprop mot tingenes tilstand. Tidligere har jeg vært av den oppfatningen at det å skylde på teknologien er feil. Vi er de vi er, og hvis vi oppfører annerledes fordi vi har Instagram og Tinder, så er det fordi disse appene avslører vår sanne natur, snarere enn å forandre oss. Men etter å ha følt litt på det, er jeg ikke lenger så sikker. Kanskje blir narsissismen og egoismen i oss dyrket fram av fokuset på ditt “offentlige jeg”. Er det ikke en gjennomgående faktor at de som når målet om masse oppmerksomhet rundt egen person ikke nødvendigvis er de hyggeligste folka? At de i alle fall er en smule eksentriske og uempatiske? Det som kanskje blir glemt, er at dette er symptomer som sammenfaller med psykologiske lidelser langs det autistiske spekteret. Egoisme og mangel på empati er altså symptomer med negative konotasjoner, likevel så dyrker vi de fram gjennom populærkulturen.

Gjennom individualismen og et samfunn der alle higer etter å være noen som er bedre enn de som omringer en, så forsvinner idealene om deling og omtanke. Mens det i den norske kulturen er fokus på å komplimentere folk for hvor fine ting de har, og vi som nordmenn sier tusen takk, er det i andre kulturer vanligere å si “du kan få den/det hvis du vil”. Andre steder hopper en ganske enkelt over det hele og begynner med “gi meg den”.

Men det gjelder også følelsene. “Gi meg sorgen din”. Det er vanskelig å være med mennesker som har det vondt, men sett deg selv i deres situasjon. Det kalles empati. Det å bruke fantasien og ens egne følelser til å imitere hva andre føler. Vil du selv at folk skal gi deg “fred og ro”, når en psykopat har drept søsteren din, og forsøkt å drepe deg? Det siste som hjelper for å døyve sorgen en psykopat uten empati har påført ens medmennesker, er å vise en mangel på nettopp empati.

Din tur

Hvis Lara hadde hatt synspynktgeværet, så hadde folk fått kjenne det. Ensomheten i det å bli tvunget til å bli voksen i en alder av 16 år, for så å få “fred og ro” for å hanskes med det. Hvordan det føles at folk snur situasjonen til å handle om dem selv. Plutselig snakker man om hvor vanskelig det var for dem og ha en venninne som opplevde det hun gjorde. Slik ble hun bare enda en historie som kunne toppe andres historier rundt bordet en fuktig kveld på byen. Lara ble voksen fort. Hun skjønte at brorparten av de hun kalte venner, egentlig ikke var venner i ordets rette forstand.

Det later til å gå bra med Lara. Hun går på skole i England, har fått seg kjæreste og har hatt en sommerjobb hun er stolt av. Men det betyr ikke nødvendigvis at hun har det bra. Det betyr ikke at hun ikke vil snakke om de ensomme nettene. Det betyr ikke at det holder med en markering i året, der hun overøses av støtteerklæringer, når de glimter med sitt fravær de resterende 364 dagene. Lara er sint. Og det med god grunn. Nå er hun bevæpnet med synspunktgeværet. Stå med rak rygg og la sorgen hennes strømme gjennom kroppen din.