Mer enn blod, svette og tårer
De har danset fra før de kunne gå, satset alt på kunsten og er i dag samboere og dansere i Norges nasjonale kompani for samtidsdans, Carte Blanche. Første gang Ole Martin Meland sto på en scene, var det i en gymsal i samfunnshuset på Hurumlandet, et tett-sted en time utenfor Oslo. Lærerne hadde hengt opp tepper over ribbeveggene og bygget opp en liten scene. Meland var ni år, og skulle opptre med jazzballeten.
2. september 2015
Tekst: Anna Eitrem
Foto: Nikita Solenov

 

De har danset fra før de kunne gå, satset alt på kunsten og er i dag samboere og dansere i Norges nasjonale kompani for samtidsdans, Carte Blanche.

 

Første gang Ole Martin Meland sto på en scene, var det i en gymsal i samfunnshuset på Hurumlandet, et tettsted en time utenfor Oslo. Lærerne hadde hengt opp tepper over ribbeveggene og bygget opp en liten scene. Meland var ni år, og skulle opptre med jazzballeten.

Mathias Stoltenberg var ni år da han sto på sin første scene. Den gang på Nasjonalteateret, midt i Oslo sentrum, med over tyve lys rettet mot seg og kulisser til flere hundre tusen som statist i Reisen til Julestjernen. Scenedebuten for de to var svært ulik, men begge grepet av det samme. Lysene, kulissene og publikum.

Annerledes
Både Stoltenberg og Meland var ”han ene gutten” i danseklassen. Han ene blant alle jentene. Forestillingen de nå begge er aktuell med, Birthmark, handler om kjønn, feminisme og om å bryte ned kjønnsroller. Noen vil kanskje hevde at det er nettopp dette mannlige ballettdansere gjør. Meland ble mobbet for at han danset- i perioder i oppveksten – de andre guttene spilte jo fotball.

– Dansen var en så viktig del av identiteten min at det var helt unaturlig å ta det bort, bare fordi andre synes det var rart.

Samtidig var han heller ikke opptatt av å passe inn i et typisk “gutta-miljø”, og identifiserte seg mer med jentene uansett.

– Jeg er veldig opptatt av å ikke skulle pushe så mye på at dans skal være så kult og macho. Dans skal være et åpent rom for kjønn, og at man ikke skal pushe for mye på at det skal være veldig maskulint å danse.

Stoltenberg hadde en ganske annerledes opplevelse. Født og oppvokst i hovedstanden, med bakgrunn fra Steinerskolen, ble det ikke stilt spørsmålstegn til hans interesse for dans.

– Det eneste nedsiden ved å være ”han ene gutten” var vel at jeg fikk så mye oppmerksomhet og ble hauset veldig opp. Da er det lett å bli veldig høy på seg selv.

Det harde yrket
Å være danser blir ofte beskrevet som et hardt liv. Dansen er altoppslukende, og karrieren kort og usikker. Pensjonsalder er som regel 35 – eller tidligere. Yrket utsetter kroppen for slitasje, det er utradisjonelle arbeidstider, ofte dårlig betalt og mye reising. Meland og Stoltenberg mener danseyrket har fått et ufortjent dårlig rykte, og ønsker å avskaffe myten om at en karriere som danser bare er blod svette og tårer.

– Mange tenker nok at det å velge å bli danser er et stort offer, men myten om at man må satse alt kjenner jeg meg ikke igjen i. Det er ikke slik at jeg hele tiden har forsaket så mye i livet mitt for dette her, forteller Meland.

Han har aldri sett for seg å skulle bli noe annet enn danser heller. Han hadde aldri noen “plan B”.

– Jeg har bare pushet på med dette, uten å tenke på hva jeg skulle gjøre hvis det ikke gikk. Det er på mange måter litt skremmende, og det er jo ikke selvsagt at det går og at det kan bli et levebrød, sier Meland.

Som danser lever man av kroppen sin. Det eneste verktøyet du hele tiden har med deg. Stoltenberg mener at det uforutsigbare i dansen også er noe av det mest fascinerende.

– Alt man kan er flyktig. Man finner aldri noen svar man kan holde seg til hele tiden, og kroppen forandrer seg.

Meland er enig. Og beskriver kroppen som en evig kilde av inspirasjon man kan finne nye ting i, og som hele tiden går inn i nye faser.

– Man oppdager stadig nye ting i dansen. Det blir som din evige bestevenn. Som en livsledsager som alltid er der, og som du alltid velger på nytt og forholder seg til på nye måter. Måten jeg tenkte på faget var helt annerledes da jeg var 15-16 i forhold til hvordan det er i dag.

Fordommene mot dansen mange, og filmer om sultende ballerinaer og oppslag om spiseforstyrrelser preger omdømme til yrket. Både Meland og Stoltenberg har opplevd at medstudenter har falt fra på grunn av spiseforstyrrelser. Likevel mener de begge at det ligger noe annet bak enn dansen. De tror heller ikke at det er noe sterkere press på kvinnelige dansere enn mannlige.

  Det er jo naturlig nok mye kroppsfokus innen dansen. Man finspikker jo fysikken sin hele tiden. Det kommer jo også an på hvilken form for dans man utfører. Jeg tror det er hardere innenfor for eksempel ballett enn i samtidsdans, tilføyer Meland.

Omlag halvparten av danserne i Carte Blanche er utenlandske. Av den grunn stiller danserne med svært ulik bakgrunn. Mange av Meland og Stoltenbergs kollegaer flyttet hjemmefra svært tidlig for å satse alt på dansen, og har siden reist rundt langt fra hjemlandet. Nordmennene har derimot den klassiske, norske utdannelsen innenfor dans med Kunsthøyskolen i Oslo og avdelingen for Statens Balletthøyskole.

– Vi norske har typisk gått musikk, dans og drama og så kunsthøyskolen og bodd hjemme. Vi ble heller ikke utsatt for prestasjonspress for tidlig, og har blitt tatt godt vare på hele veien. Vi er et produkt av den norske måten å gjøre det på, avslutter Meland.

Birthmark settes opp i Bergen 16. september.