Tekst: Mathias Juell Johnsen og Petter Lindheim Reinem

En uke i samfunnets rennestein, løst gjenfortalt.

Langstrakt på bordet ligger det som tidligere på kvelden slo deg som en noe beskjeden 96-er med opprevnet t-skjorte, mens en av fadderne – en forholdsvis ekkel betegnelse på en ung mann som påtar seg en ansvarsrolle overfor nye studenter i håp om å knulle dem – shotter brennevin fra navlen hennes. Det har gått fire timer siden dere begynte å drikke på tredje dagen, solen steker gjennom vinduet i en studenthybel med for dårlig ventilasjon, og samtalen med han fyren ved siden av deg som nå har pågått i en halvtime uten å interessere deg begynner å tære på staminaen. Du tusler bort til kjøkkenet, hiver i deg et stykke grandis, havner i et par ufrivillige smalltalks på vei til dass, og ser deg selv i speilet. Du er påtvunget et fargespekket og latterlig antrekk, og ser utifra ditt eget ansiktsuttrykk at du slett ikke har det bra. Ganske jævlig faktisk. 

Ambivalens
“Si hva du vil om det folk kaller Livets harde skole i sosiale medier-CV’en sin, men de slipper ihvertfall FADDERUKE”

Ordene tilhører riksloller Happytomoslo, og står sterkt i kontrast til utdanningsinstitusjonenes egen proklamering av fadderuka som en helt optimal start på studietiden. Halvveis inn i en gjennomført døll navnelek vurderer du hvem du lytter til. Skal du gå inn i uka med en skamløs satserussebuss-mentalitet, eller ville det passe personligheten din bedre å heller forholde seg ironisk distansert til det hele? Du kjenner på den indre uroen en slik ambivalent situasjon skaper. Er du egentlig street smart nok for dette?

Sosialt kladdeføre
Du beveger deg gjennom byens gater i takt med din tilfeldig sammensatte gjeng på vei til dagens opplegg. Du passerer vanlige folk, ikledd vanlige klær, og kjenner den uungåelige følelsen av skam over egen oppførsel bobble under overflaten. Dette er en moderne gapestokk. Det gaules rivaliserende fylleviser i det en passerer en faddergruppe fra et annet fakultet, som du halvhjertet tar del i mens skammen jobber seg dypt inn i hjerteroten. Det eneste du klarer å tenke på er at du i en alder av én og tyve år er alt for gammel for dette.

Han fadderen med tæn og store biceps, som fra starten av uka har fremstått som en uempatisk douche, har plantet armen godt rundt en av gruppens smukkere kvinnelige deltakere. Etter promilleinntaket fronter hun en utagerende oppførsel og er akkurat passe YOLO til ikke å mislike oppmerksomheten. Du konkluderer med at de kommer til å ha seg senere på kvelden, mens du reflekterer rundt din egen manglende evne til å oppnå ønsket oppmerksomhet fra det motsatte kjønn. Du er jo for faen kulere enn douchebagen med biceps?

Jeg, et jævlig menneske
På pubcrawl begynner du å gi litt mer faen. Gruppa blir gitt varierende arbeidsoppgaver der fellesnevneren er skamløs oppførsel, med ytterligere alkoholinntak og en lovnad om heftige premier til den gruppen som inkasserer mest poeng i et mildt sagt kaotisk poengsystem. I et hjørne står en gjeng og jubler rundt en førstekullsgutt som stripper foran sin kvinnelige fadder. Et sted ute på dansegulvet står fadderdouchen og kliner med fadderbarnet sitt, mens hans klemmer rumpeballene hennes med klamme, kåte hender. Det er lyst ute, men inne i utelivsbransjens mulm og mørke begynner å den tåkelagte dømmekraften å resultere i handling. Ja, visst faen kan du spørre alle jentene på utestedet om et kyss for å få poeng, du liker jo å kline. Oi, hun sa nei. Å ja, hun var ikke med på konkurransen. Samme faen.

Hadde du observert deg selv fra utsiden på nåværende tidspunkt, hadde du endt opp med en kombinasjon av PTSD og eksistensiell krise. For det er faen ikke deg selv som raver rundt og gjør helt fucka ting akkurat nå; det er en nitrogenlysinfusert festløve med et tvilsomt handlingsmønster på grensen til legemsfornærmende overfor det motsatte kjønn. En fuckings ekling som startet kvelden på sin moralske høye hest, men som etter litt eksponering for fadderukens lavkultur har blitt et helt jævlig menneske.

Klikka mentol
Du trenger en luftepause. Du er svett som faen, har litt klaus. Det begynner å demre for deg at du ikke klarer å holde koken. Det var rett og slett for jævlig når hun digge tredjekullisten fra styret i studentforeningen avviste deg da du ba om et kyss. Angst. Du stikker ut i en bakgård og fyrer opp en klikksigg med mentol. Langs en vegg står en krokbøyd fyr og spyr, mens en jente sitter ved siden av ham og ser tomt ut i luften. Ingen bryr seg. Du tenker igjen på Thomas Seltzer, og skulle ønske du heller valgte utdanning på Livets Harde Skole, en skole blottet for fadderuke.

Men du har da for faen aldri slitt med å være i kontakt med andre mennesker, du? Nå er du satt i sosialt sjakk matt. Flekker opp mobilen og tar deg selv i å google sosial angst fremfor å scrolle Insta-feeden. På Store Norske Leksikon leser du at “Hovedsymptomet er angst i situasjoner der en er utsatt for ukjente mennesker eller for mulig granskning av andre. Personen er redd for at han skal opptre på en måte som vil være ydmykende eller pinlig.” Jammen i helvete? Har du nettopp selvdiagnoisert deg med sosial angst? Tankeinfernoet brenner videre. Kan det hende at du ha hatt iboende sosial angst hele livet, men at den har vært fraværende fordi du kun har hengt med barneskolevennene hele oppveksten? Du klikker i gang en ny sigg.

Alt er snudd på hodet. Det som skal være ukult er blitt kult. Jævlig oppførsel er en god ting. Overfladiske samtaler, roping og mannsjåvinistisk adferd er foretrukne fritidssysler. Det er sant. Dette er som russetiden. Bare komprimert inn i en uke, hvor du er blitt gammel og oppegående nok til å dedusere deg frem til hvor forjævlig skammelig det hele er. Ressursterke unge studenter som setter standarden for akseptabel oppførsel rekordlavt. En jævlig bra start på tiden som student.

Ny dag, toga
På vei hjem møter du en søt jente. Hadde du ikke vært så forjævlig full og motløs hadde du kanskje klart å få henne med hjem. Men det får du aldri vite nå. Du kysset henne på busstoppet, men i det hun kjente svettelukten og kebabånden sa hun at hun måtte gå med vennene sine. Ansiktet hennes vaskes gradvis ut i ditt overskyede sinn, mens du omsider kommer deg hjem, setter en grandis i ovnen, sovner, og nesten dreper deg sjæl og hele nabolaget med ildspåsettelse.

Ny dag. Myten om nye muligheter blir umiddelbart knust idet du innser at fadderne har planlagt togafest som et siste høyde-punkt på en lavpunktsnotert uke. Som om ikke selvtilliten hadde nådd bunnen dagen i forveien, så blir du beordret i et hvit sengetøy fra KID i tro om at man skal ligne mannlige borgere fra gamle Roma. Du mistenker at det er douchebagen med bicepsene som står bak utkledningsideen og kjenner hatet vokser ytterligere. Hatet? Har du blitt en hater, nå? Har du begynt å hate fordi de andre klarer seg bedre sosialt enn deg? Unnskylder du deg med at folk oppfører seg fucka fordi du ikke passer inn? Er det egentlig ikke noe galt med de andre, men med deg? Faen, ass. Du løfter forsiktig på rompeballene og krysser fingrene for at fisen du skal slippe ikke inneholder viskos romperemulade da du ligger på ditt eneste laken. Halvannen time til vorse. Hvor lenge kan dette helvete vare?

Motsetning
Ikke for alltid. Første skoledag. Du aner ikke hva du skal forvente deg etter en sammenhengende uke med dekandense og halvveis inngåtte vennskap du ikke aner om det egentlig ligger noen ting i. I det du trapper opp på skolen er det hovedsaklig fyllesyke, angst og ensomhet som fyller opp ranselen din. Du har ingen å gå til, ingen å prate med, og ingen retningslinjer for hvordan du skal oppføre deg. Fadderuken tatt i betrakning kan du anta at den sosial kodeksen fremover kommer til å være en brautende og shabby YOLO-mentalitet. Likevel opplever du en helt annet verden nå. Du kjenner igjen de samme fjesene, men konteksten er ulik, således er oppførselen. Hun 96eren som lot seg bodyshotte på stuebordet er å finne skolerett med blyantskjørt og pensumbøkene under armen. Du funderer på hvordan hun allerede nå har skaffet seg bøkene, hun som reserverte hele forrige uke til å drite seg ut.

Det later til at alle har funnet sin plass, der de står gruppevis og fremstår som om de har gått på skole sammen i mange år. Du, derimot, vimser utilpass rundt alene og later som du skriver et par meldinger på mobilen. Jammen faen da, du blir stadig mer forbløffet over de motsetningsfulle scenene du har vært vitne til. Halvannet døgn tilbake tronet du øverst av det sosiale hierarkiet dersom du ga mest faen, var mest høylyt, hadde den løseste stilen. De samme folka virker fortsatt til å trone øverst, men denne gangen nærmest kvelt av den “uptighte” stilen. Er det dette det vil si å være student i Norge? Helgedekadent og hverdagsstreit? Du setter deg på bakerste rad i introforelesningen og får servert tips som at man bør starte med pensum tidlig og at det kan være lurt å ta notater, samtidig som du registrer at de foran deg flittig noterer selvfølgelighetene som blir formidlet. Du kjenner på mindreverdighetskompleksene. Disse folka kommer streit ut av fadderuken. Best på skolen, best på fest. Work hard, play hard, konkluderer du, fulgt opp av umiddelbar selvforrakt over at det drittmottoet i det hele tatt kunne streife tankene dine. Du vil ikke bli som dem, du er bedre enn dem. Håper du i alle fall.

FAEN. 

Det er ikke referert til virkelige personer i teksten.