Tekst: Varg Lukas Folkman

The Maze Runner: Ildprøven

Regi: Wes Ball

Etter å brutt seg ut av den tittelnevnte labyrinten i den første Maze Runner filmen, er våre helter nå fri – håper de. Lite vet de at Wicked er tilbake, selvsagt, og ondere og mer utspekulerte enn før antatt. Plutselig slenges også zombier inn i miksen. Fulgt av dystopiske undergrunnsfester og motstandskjempere. Det hele er litt forvirrende, men overraskende nok er det gjennomgående god underholdning.

Dette må tas med den klausulen at en ikke bør tenke for lenge over handlingen en blir presentert. Her går det virkelig av skinnene. Om ingenting annet utmerker The Maze Runner seg som den aller særeste YA-serien i et overfylt marked av lignende. Thomas (Dylan O’Brien), Newt (Thomas Brodie-Sangster), Minoh (He Kong Lee) og en ubestemt mengde identitetsløse tweens går her fra fare til fare i en ganske standard post-apokalyptisk verden. Av og til må en smile over hvor tullete det hele er. Uten at dette går noe videre utover underholdningsverdien. Rettere tvert imot. Om dette er tiltenkt av regissør Ball er tvilsomt. Denne gjengen tar seg selv seriøst.

Dette med rette til tider. Enkelte av actionscenene er hjertepumpende og til tider skremmende. Scener tidlig i filmen med de førnevnte Zombiene på vill jakt etter heltene våre er av høy kvalitet, og de klarer å presse meg helt frem på tuppen av setet. Her benyttes praktiske effekter, sminke og trange korridorer til sitt ytterste. Akkurat dette er viktig. For bare merk hvor fort spenningen faller i lignende scener senere når en i større grad benytter seg av CGI. Ikke at denne aldri funker. Landskapet de beveger seg i ser bra ut, men med de fantastiske ørkenene fra Mad Max i bakhodet blekner de her i sammenligning.

Det filmen videre svekkes av er en svak slutt, dette lyder kjent, og platt skuespill. Bortsett fra uttrykk av glede, skepsis og redsel er det ikke mye de sentrale rollene har å gå på. I deres forsvar gir ikke manus dem mye å spille på. Det er også trist å se sterke skuespiller gjøre små cameoer knapt uten betydning. Stakkars Alan Tudyk blir her redusert til en slimete klubb-eier med, kanskje, fire linjer dialog.

Når dette er sagt så er ikke dette to bortkastede timer. Når det hele kommer i gang etter en litt treig start holder den meg underholdt ut filmen. For fansen vil dette være mer enn nokk. For alle andre et greit avbrekk fra studier og jobb. Bare ikke forvent Citizen Kane.

The Maze Runner: Ildprøven vises på Bergen Kino. Premiere 18. september