TEKST: RANIA BROUD
BILDE: JOE NAMY

Riding on a Cloud

Tekst / regi: Rabih Mroué, Engelsk oversettelse: Ziad Nawfal

Medvirkende: Yasser Mroué

Yasser Mroués utfordringer som følge av skuddet han fikk i hodet som 17-åring er å tyde bilder. Yaser vet hva en penn er, men når legen viser ham et bilde av en penn blir det vanskelig for ham å se hva som er avbildet. Å identifisere en penn som en penn, men ikke gjenkjenne representasjonen av en penn på et bilde blir utfallet av nok en av vår tids meningsløse voldshandlinger. Legen forklarer at han har afasi og råder han til å investere i et kamera for å filme seg selv og øve på å skille mellom Yasser og representasjonen av Yasser i form av et bilde. Det resulterer i 100 videor. Broren Rabih Mroué velger ut 20 videor brent på DVDer som ligger stablet på bordet.

Yasser forteller sin historie i form av bilder og video – et visuelt språk som hjernen hans ikke forstår. Å dele sin historie i det formatet er svært generøst av ham. Ikke minst imponerende i den forstand at Yasser begir seg utpå historien om seg selv på et fiksjonelt nivå. Yasser spiller karakteren Yasser som også er en karakter basert på hans liv. Men, når sant skal sies er forestillingen en lek mellom virkelighet og fiksjon, og i hvor stor grad Yasser lider av afasi er ikke lett å vite. Denne tankerekken får meg til å tenke på Rene Margrittes “Ceci n’est pas une pipe” – Dette er ikke en pipe. Utsagnet er både sant og selvmotsigende samtidig, og det er i dette landskapet kunsteren Rabih Mroué spiller på med sin egen bror som aktør. Forestillingen beveger seg i retningen av det dokumentariske og holder seg distansert til traumene på en så måte at det var passelig rørende.