Et særegent luftslott
Kapitalistiske klikker vs. bestevenner. Finnes det egentlig forskjeller mellom musikkmiljøet i Oslo og Bergen? – Åh, musikkmiljøet i Bergen. Intimiteten, dynamikken. Samholdet. Alle kjenner alle, og det er faen så hyggelig her. Ordene tilhører ingen. Sitatet er nemlig fiktivt, men ikke heng dere opp i det. For det første: Å starte en reportasje med et sitat er lurt journalistisk knep for å fange lesernes oppmerksomhet. For det andre: Den redaksjonelle oppfatningen er at sitatet lyder veldig kjent. Det er representativt for påfallende mange karakterer i Bergens musikkmiljø.
8. oktober 2015
Tekst: Audun Brendbekken og Petter Lindheim Reinem
Foto: Nikita Solenov

 

Kapitalistiske klikker vs. bestevenner. Finnes det egentlig forskjeller mellom musikkmiljøet i Oslo og Bergen?

 
– Åh, musikkmiljøet i Bergen. Intimiteten, dynamikken. Samholdet. Alle kjenner alle, og det er faen så hyggelig her.

Ordene tilhører ingen. Sitatet er nemlig fiktivt, men ikke heng dere opp i det. For det første: Å starte en reportasje med et sitat er lurt journalistisk knep for å fange lesernes oppmerksomhet. For det andre: Den redaksjonelle oppfatningen er at sitatet lyder veldig kjent. Det er representativt for påfallende mange karakterer i Bergens musikkmiljø.

Ja vel, representativ bergensbasert musiker, for en utenforstående har du etterlatt et inntrykk av at det eksisterer noe helt spesielt ved musikkmiljøet i byen. Det dannes enkelt en forestilling om at miljøet er ulikt fra Oslo. Du vet, kalde, bransjete Oslo. Om en slik forestilling har rot i virkeligheten, aner vi ikke, men det kan saktens undersøkes. Tatt i betraktning at Stoff tidligere har gått ut i media (egen avis) og påstått at de skal beskjeftige seg med undersøkende journalistikk – og da målgruppen vår hovedsakelig er mennesker som hører på musikk og liker journalistikk – er det klart det ligger kioskvelterpotensial her.
 

Vrangforestillinger

I et eldre innlegg i Bergens Tidende kan man lese at et motto i Bergen har vært «Det er bedre å gjøre ting på egen hånd fra Bergen enn å gå via musikkpolitiet i Oslo – og dessuten er det kortere vei til London.» Razika synger «Kjære Oslo, du ser så bra ut, men er ingenting for oss.» At en slik oslofiendtlig stemning er særlig tilstedeværende i musikkmiljøet i Bergen viser seg riktig nok å være tvilsomt. Ruben Nesse, manager i det bergenbaserte plateselskapet Brilliance, opplever egentlig ingen klare konfliktlinjer, selv om han kan peke på enkelte forskjeller.

– Jeg bodde i Oslo som student, og det tok litt tid før jeg kom skikkelig inn i musikkmiljøet der. Men etterhvert fikk jeg god kjennskap til det og en del bekjente, og jeg likte det godt. Det jeg kan peke på er at Oslo i større grad består av klikker.

På oppfordring om å beskrive hjemmeklimaet, blir vi fortalt at det er en veldig god energi i Bergen, og mye kreativiet blant de artistene som er synlig i bybildet. Samhold, kanskje litt patriotisme og familiepreg.

– Miljøet er litt stammeaktig.

Nå vel, vi var jo egentlig ute etter konfliktlinjene mellom Oslo og Bergen. Rivaliseringen. Sitater som vi kunne slå opp med tabloide overskrifter og snakke med folk som skyter fra hofta.

Mulig oslofolk ser annerledes på det. Oslo er tross alt storebror, og har de store selskapene som Universal, Warner og Sony. Dessuten har de viktige festivaler som by:Larm og Øya. Bergen har Bergensfest, men den er det visstnok få artister som bryr seg om, sett bort fra bergensere selv, da. De har også interesseorganisasjonen Brak, som hjelper å samle det lokale miljøet. Det mener i hvert fall Stian Denstad, manager i indielabelet Riot Factory, som riktignok har base på nøytral grunn i Trondheim.

– Måten Brak jobber på gjør miljøet mer samlet. I Oslo har man kanskje ikke den helt store interesseorganisasjonen som kan være objektiv og jobbe for flertallet, ikke kun enkelte.

Vi kontakter Erik Jansen i Jansen Plateproduksjon i hovedstaden. Han opplever imidlertid ikke at Bergen skiller seg ut.

– Jeg føler vel egentlig oslomiljøet er ganske tett også. Jeg vet ikke om folk som flytter til Oslo føler det samme. Jeg er i alle fall av den oppfatning, men nå er jeg jo oppvokst i Oslo, og har bare jobbet her.

– Men det  stemmer vel at det finnes en særegen bergensmentalitet, ikke sant? Det gjør jo det?

– Jeg tenker ikke på at det finnes karakteristikker som er veldig Bergen eller veldig Oslo. Jeg og Ruben fra Brilliance i Bergen, for eksempel, samarbeider mye. Indieselskapsmiljøet er veldig sånn at vi prøver å hjelpe hverandre.
 

Indiebassister fra drittsteder

Så vinklingen ser ut til å gå ad undas, men da har man heldig-vis anledning til å prate med NMG/G-Husets Vågard Undstad. Vi møter ham utenfor Klubb Kok, men han stadfester raskt at han ikke kjenner Oslo. Det tar allikevel ikke lang tid før han deler noen tanker.

– Jeg tror «musikkmiljøet i Oslo» er et jævlig urettferdig begrep. Det består mye av folk fra små drittsteder som drømmer om å komme til Oslo for å vise folkene hjemme på drittstedet at de faktisk kunne bli noe. De skal inn til Oslo og bevise at de er blitt supre indiebassister eller hva faen de nå holder på med.

Nå snakker vi! Han fortsetter i samme spor, og mener mange av folkene som holder til i Oslo bare havnet der som flyktninger fra det kvelende tettstedet de kommer fra. Og dermed representerer de heller ikke Oslo. Vågard tror kanskje disse føler på en sånn outsider-rolle, og drar paralleller til hvordan han opplever å prate med tidligere mobbeofre.

– Du vet hvordan en del mobbeofre er i voksen alder når du snakker med dem? De har en sånn forsvarsgreie som de ikke klarer legge fra seg. Så skjønner du ikke hvorfor de er sånn før du får høre historien deres. Faen, du er vant til at folk alltid gjør skit med deg.

Nettopp på dette området mener han å se forskjeller. I motsetning til Oslos tiltrekningskraft på alskens, mener Vågard at musikere i Bergen ikke har søkt seg til byen, men er herfra.

På grunn av byens geografiske størrelse er det heller ikke sånn at de kan gå rundt og oppføre seg som dritt.

– Du får et helt annet forhold til det å være musiker. La oss si du er fra et lite sted på sørlandet. Så blir du bassist i et stor band i Oslo og går rundt i Oslo og er arrogant og kuk. Så får det ikke så mye konsekvenser for deg. Gjør du det i Bergen får du plutselig kjeft av din onkel fordi du var kjip med sønnen til naboen som spiller i band. Så da er du ikke sånn.

Han påpeker at fraværet av bransjestruktur i Bergen kan være en fordel. At det ikke står massevis av folk og blåser opp et eventuelt ego til en talentfull musiker på tjue år ut av proporsjoner.

– Men jeg tror også at det er sunt at vi ikke har de største selskapene i Bergen. Det er flere runkesirkler der det finnes en sterk bransjestruktur.
 

Klikker og boble

På Den elleville festen samles det beste Bergen har å by på av undergrunnsmusikk, fra dansefest med Far Torske til trapmusikk av $ushi X Kobe. Det finnes knapt et backstageområde her, og artistene raser rundt i gangene like fulle som fansen. Det eneste som skiller folkene, er fargen på festivalarmbåndet. Bergensrapperen Simon Alejandro er ikke i tvil om hva Den elleville festen har å si for musikkmiljøet i hjembyen.

– Det er en solid pakke. Unge artister som tas opp hit får hjelp på vei til søkelyset, og denne festen hjelper den særegne bergensstilen å blomstre.

Simon vendte for fire måneder siden snuten hjem fra Montpellier, og trass et år utenlands føler han ikke det var vanskelig å finne seg til rette i Bergen igjen. Han har ingen problemer med å se hvorfor folk tror det er så stor forskjell på musikkmiljøene i Bergen og Oslo.

– Jeg tror Oslo blir veldig klikkete sammenlignet med Bergen. Her er det som en boble, du kjenner det på deg med en gang noen har noe på gang. Alle henger med alle, og gjensidig åpenhet og respekt gir rom for mangfold i musikken.
 

Vennebyen Bergen

Vi snakker med Mikal Telle, som med tyve års fartstid i musikk-bransjen i Bergen nå arrangerer Den elleville festen for syvende gang. I 2011 ble Telle tildelt prisen Årets ByLarmer for sitt arbeid for musikk i Bergen, den eneste prisen i Norge som gis til musikkens bakmenn.

– Jeg føler at Bergen har en fordel i at folk samarbeider på kryss og tvers av sjangre. Gjennom Den elleville festen forsøker vi å samle alt fra hiphop til singer-songwriter på samme hus.

Telle sier han er blitt fortalt at Den elleville festen ikke har noen ekvi-valent i Oslo eller Trondheim, og sier sitt eget prosjekt størrelsesmessig kan sammenlignes med backstagen til Øya. Men akkurat i det vi øyner håp om å dyrke konfliktlinjene, og trekker frem Vågards påstand om sau i storbyen på Østlandet, vender Telle om.

– Det er nok litt ønsketenkning fra Vågards del. Som vestlandshovedstad trekker Bergen til seg mye forskjellige folk.

Selv om Telle ikke er med på tanken om et «rent» Bergen, er han tydelig på at byen har en særegen identitet og skiller seg fra Oslo på mange måter.

– Oslo er jo en liten storby, mens Bergen på en måte er mer en stor bygd. Akkurat nå skjer liksom alt i Bergen innen to kvartal fra Torgallmenningen. I Oslo derimot har man alt fra Youngstorget til Carl Berner til Gamlebyen, og man har ikke like god mulighet i Bergen til å snike seg unna og gjøre sin egen greie.

Så koker det hele ned til geografi? Har vi brukt to uker med research bare for å finne ut at sentrum i Oslo er større enn Bergen, og at vi nå kan pælme alle andre påstander ut av vinduet? Telle tar et historisk synspunkt, og mimrer tilbake til tiden der alle gikk på Garage eller Landmark for å utveksle tanker og treffe folk.

– Bergen er en veldig venneby, og jeg kjenner mange som spiller i åtte til ti prosjekter samtidig, men kanskje mangler litt ekstra fokus. Da jeg startet i Bergen for 20 år siden, fantes det ingen musikkbransje her. Det har gitt oss muligheten til å skape vår egen.

Selv om Telle føler at han først kom inn i profesjonelle forhold i Bergen for 6 år siden, er han ikke i tvil om at det bobler av ambisjoner i byen. Kan man likevel dyrke disse og samtidig bevare vennebyen? Og vil den halvarrogante indiemusikeren med tro på seg selv flykte til Oslo for å blir stjerne?

– Jeg ser ingen artistflukt, og vennedelen kommer nok til å bestå selv om byen og miljøet utvikler seg. Et større problem er at bransjefolk drar. Dette er synd siden bransjen er lite utviklet her. For at artistene skal blomstre, er det viktig at unge mennesker starter bookingbyråer og plateselskap.

Telle nevner blant annet Espen Overskeid- under oppramsing av bransjeutflytterne, tidligere bookingansvarlig på Hulen som nå har flyttet deler av sitt daglige virke over til Up Front Artists i Oslo. Samtidig er han fortsatt involvert med Perfect Sounds Forever i Bergen, hvor han fremdeles er bosatt.

– Jeg er delvis enig med det Mikal sier om bransjen i Bergen. Det har hele tiden kommet opp nye unge aktører i byen, og dette har vært en positiv utvikling for ikke bare artistene men også kulturbyen Bergen. Studentkulturen tiltrekker seg hele tiden engasjerte mennesker som vil utforske mer av musikkindustrien, så dette vil garantert fortsette akkurat som det skjedde for meg.

– For min egen del dreier arbeids-skiftet seg rett og slett om at jeg er kommet til et stadium der jeg ønsker flere faglige utfordringer. Det er for få større aktører i Bergen til at det kan være arbeidsplasser til alle på et slikt nivå innenfor bookingdelen av bransjen.
 

Mindre enn man tror

Det virker som vi er i ferd med å koke suppe på spiker blant bergensmusikerene, så vi flytter fokus til Oslo. Kanskje vi finner noen fremmedgjorte sjeler som kaver rundt i det enorme og altoppslukende kapitalistmonsteret av en platebransje?

Vi snakker med Koso, plateselskap, kreativt kollektiv og klubbkonsept i Oslo med kvinner i alle ledd. Kollektivets tolv medlemmer er alt fra forfattere til dansere, og fikk i sommer også status som plateselskap. Initiativtaker Kine Sandbæk Jensen har likevel lengre fartstid som musikkprodusent under artistnavnet Pieces of Juno og senere Kinee, som ble oppløst i 2012. Hun har blant annet jobbet med Nabovarsel og Souldrop i Bergen, og er uenig i påstanden om at Oslo ikke har samme tette musikkmiljø som Bergen.

SAS---kosodjs,-vulkantaket--654-Edit
KOSO, plateselskap og klubbkonsept i Oslo med damer i alle ledd.

– Selvfølgelig er det miljøforskjeller, men disse har nok mye med størrelse og geografi å gjøre. Oslo er kanskje mer «klikkete», men her er det også flere tette miljøer som nok holder på med mer hver for seg.

Hørt det før? Enten må musikk-Norge ha hakk i plata, eller så bør Stoff-redaksjonen hente journalistene sine hjem fra bærtur. DJ Marit Soldal, som traff Sandbæk Jensen gjennom studentradioen RadioNova i 2013 i Oslo og var med å starte opp Koso, realitetsorienterer oss ytterligere.

– Jeg føler ikke at miljøet i Oslo er så stort og uoversiktlig som man skal ha det til, med en gang man finner sin egen gren eller nisje blir det mye ryddigere. Derfra leder ofte en spillejobb til den neste, og en kontakt til en annen.
 

Avlivet myte

Igjen sitter man med en erkjennelse av at forestillingene om at et unikt miljø egentlig er delvis ikke-eksisterende, og det som måtte være av forskjeller kun er et naturlig resultatet av byens størrelse.

Alle sier noenlunde det samme. De snakker om geografien, og den ikke likevel så særegne bergensmentaliteten. Etterhvert som håpet forsvinner, kommer fornektelsen som etterhvert ebber over i sinne, frustrasjon og til slutt aksept. Det gjenstår egentlig bare et spørsmål for artikkelforfatterne. Hvor faen oppstår disse forestillingene? Vår nye guru Mikal Telle leder oss heldigvis ut av fortapelsen.

– Folk sier både at musikkmiljøet i Bergen er veldig åpent og veldig lukket.

Patriotisme finnes begge steder, ifølge Telle, men når alt kommer til alt er man del av en musikkscene og den har ikke nødvendigvis så tydelige grenser.

– Man har ikke trengt å gå veien om Oslo for å gjøre ting, når London og Berlin er knappe timen lengre unna med fly. Og som gammel handelsby har Bergen kanskje alltid hatt et internasjonalt blikk.