TEKST: RANIA BROUD
FOTO: LAURA FOQUERE
Konsept, tekst, dans og sang: Dorothée Munyaneza
Medvirkende: Dorothée Munyaneza, Nadia Beugré og Alain Mahé
Det er som overlevende av folkemordet i Rwanda, at Dorothée Munyaneza gjenngir sine opplevelser i den forlokkende forestillingen Samedi détente – avslappende lørdag på norsk. På kun 102 dager i 1994 ble 800 000 mennesker i Rwanda slaktet. Det er en historie jeg hadde mitt første møte med i voksen alder ved filmen Hotel Rwanda. Dorothée Munyaneza forteller i Samedi détente om overgangen fra en trygg til et traumatisk barndom. Munyaneza (Kjent for sangen Mama Arira fra Hotel Rwanda) skildrer en gate fra tom, til fylt av lik og stillhet. Konflikten virker så forferdelig meningsløs. En hvor en sivilbefolkning skilt i stammer, hutuer og tutsier, utførte en grusom etnisk resning. Hvordan kunne den vestlige verden stå på sidelinjen og la dette skje? Et spørsmål stilt mang en gang, og som også forestillingen lar den hvite lydmannen på høyre hånd besvare i forestillingen. Europa hadde ikke tid, det rammet ikke oss. Dessverre har vi ikke lært – host! Boko Haram.
La meg bare si at ryktene er sanne angående Munyaneza, hennes tilstedeværelse er ute av denne verden! Hennes uttrykk og formidlingsevne skal du lete lenge etter å oppleve (igjen). På bølger av gåsehud ble jeg tatt med på en emosjonell berg og dalbane. Ulike europeiske grupper etterlot befolkningen i “deep shit and blood”. Uavhengig om din kunnskap omkring krigen treffer denne beretningen deg med enkle virkemidler sterkt konstratert av en sterk historie. Dette uten å være påtvungen. Dette unngår den gjennom simplisitet, tydelighet og intensitet. Det er også bruken av enkle virkemidler som gjør dramaturgien så effektfullt. I tillegg til Munyaneza er hennes medaktør Nadia Beugré vanvittig dedikert på scenen, begges uttrykksformer komplimenterte hverandre.
I overgangen til andre scene får vi et lite avrekk fra det vonde ved bruk av litt komikk. Dette pusterommet trengte vi – jeg undres om aktørene kunne føle publikums betenkte stillhet? Eller kanskje dette avbrekket var for aktørenes del? Jeg heller litt mot å konkludere for det sistnevnte som følge av en bestemt sekvens. I en psykologisk dansesekvens til musikk og lydopptak av gjerningsmenn som gjengir erindringen rundt sitt første drap går Beugré bort til Munyaneza for å sjekke om alt står bra til med henne. For meg virket det som om de traumatiske minnene tok overhånd i det Munyaneza med hendene for ørene lot seg fortape i fortiden. Vi vitner deres posttraumatiske stresslidelse og konfrontering av traumer i et scenisk perspektiv – demonene gjemsøker de til stadighet – også under fremføringen. Påfølgende sekvens viser krigens brutalitet hvor plyndring av de dødes eiendeler blir kampen for tilværelsen.
Beugré avslutter med å stille spørsmålet ‘Hvor var du 6. april 1994?’. På et metafysisk nivå er vi i teaterrommet i Rwanda på angitt dato – fortsatt på sidelinjen, som publikummere, bekveme i setet og tiltaksløse.