En drøm om grønnere grender
I en Midtsommernattsdrøm kastes en ut på en magisk odysee inn i et grønt alveland preget av flyvende senger og ompa lompaer.
8. november 2015
TEKST: VARG LUKAS FOLKMAN
BILDE: HANS SEBASTIAN HARAM

 

 

En Midtsommernattsdrøm

Regissør: Robert Carsen


Dirrigent: Paul Mccreesh
Komposisjon: Benjamin Britten

 

 

Det er lite som er som en kveld i operaen. Når lyset går av og instrumentene svulmer sitter man i intens forventning. Om selve stykket når opp til disse blir spenningsmomentet som de neste timene på den ene eller andre måten oppklares.

I En Midtsommernattsdrøm er tilfellet av det positive, og det så til de grader. I en oppsetning gjennomsyret av magi og humor kastes en ut på en avsindig odysee inn i et grønt alveland av flyvende senger og ompa lompaer.

Med denne umiddelbare begeistringen gjort rede for må det sies at akt en ikke er den mest engasjerende. Karakterene skal gjøres rede for, og situasjonen skal settes. Forståelig nok. Dette gjøres også effektivt der vi innvies i Oberon (Tim Mead) og Tytanias (Laura Claycombe) ekteskapelige tumulter. Som nevnt gjør ikke dette for en vanvittig spennende akt. Musikken her er også av den roligste.

Etter et kort avbrekk mellom akt en og akt to tar det seg opp. Historien sparkes for alvor i gir, og karakterenes varme følelser med den. Ledet ann av den uregjerlige Puck (Miltos Yerolemou) ispes historien et element av kaos og uforutsigbarhet som på mange måter preger hele akten. Kraftige stemmer stiger nå også i styrke, og tar i takt med komposisjonen større og større plass i stykket. Her kan man spesielt nevne den selvhøytidelige Bottom (Gidon Saks) som et høydepunkt.

Etter en halvtimes pause kommer vi tilbake til en på lang vei løst situasjon. Tredje akt er som et resultat av dette den mest harmoniske av dem alle. Den er også den desidert mest humoristiske. En amatøroppsetning vist på scenen blir stående igjenn som et av kveldens høydepunkt.

Som et vedvarende høydepunkt gjennom de siste aktene vil også musikken bli stående. Begrenset kunnskap om klassisk komposisjon var her ikke en hindring i å føle de følelser formulert gjennom nydelige stykker. Med en nerve og underliggende stemme av forundring og barnlig nyssgerrighet, drar den meg inn i historien til en grad som klart ville vært umulig om det var en ren teateroppsetting. Hvem som fortjener skryt her er jeg usikker på. Selvsagt musikkere og dirrigent som gjør det hele levende og mulig. Majoriteten av skryten vil nok beretiget havne hos komponist Benjamin Britten.

Å anbefale En Midtsommernattsdrøm er ikke vanskelig overhode. Både store og små vil finne et eller annet i stykket. Om en er naturlig følsomt disponert for klassiske toner, eller om en enkelt og greit ønsker en høykulturell opplevelse vil en forlate salen i fasinasjon.

En Midtsommernattsdrøm settes opp av Bergen Nasjonale Opera på Grieghallen fram til 13. november