TEKST: STIAN ØKLAND
FOTO: JØRN VEBERG

Shevils – The white sea

Det er alltid kult å finne ny musikk en kicker på. Særlig når den sparker i gang kjærlighet for en hel sjanger.

Årets beste norske plate så langt sparker deg i trynet så «motherfucker», gir gjenlyd i skallen din i dagevis. Jeg kan ikke annet enn å glise bredt. Shevils inntar tronen som et av Norges heteste rockeband slik band som Rumble in Rhodos, Blood Command og Jr Ewing har gjort tidligere.

Selvsagt er det ikke alle som er tilbøyelig til å låne bort øret til slik skarpegget musikk, men jeg vil påstå at det er verdt et forsøk likevel. Ved første lytning kan man raskt trekke konklusjonen at dynamiske skifter ikke er første prioritet innenfor denne sjangeren, men dette er ingen udynamisk utgivelse. Det er gjennomgående intenst. Ofte til den grad at man burde skru volum ned, men heller ender med å skru opp. En stor forandring fra den forrige platen, Lost in Tartarus, er lydbildets følelse av størrelse og viktighet. Det er mer luft og rom. Noe som skaper en fin dynamikk. Produsent Marcus Bror Forsgren, som selv nettopp ga ut et bejublet album, har gjort en glimrende jobb!

Det er kult med den helsikkes intensiteten og energien som strømmer ut av hodetelefonen i Mach 1 hastighet (Pun intended much), men det er også svært bra låter. Spesielt er femte sporet “Black summer” en favoritt, men det regelrett bugner av hardcore perler her. Det inviteres til mye hytting med never og sinte ansiktsutrykk i dyp annerkjennelse. Dessverre må jeg ærlig innrømme at jeg ikke helt oppfatter hva de synger. Om man ser bort ifra linjen: “Set the motherfuckers on fire, let them burn”. Deilig!

Jeg har i mange år vært en skap-hardcore-fan. Inntill nå. Jeg kommer ut av skapet. Jeg DIGGER hardcore! Jeg digger Shevils.