TEKST: OLVE HAGEN WOLD
FOTO: AXWELL Λ INGROSSO ARCHIVES – exQlusiv.com
Vi anmelder hver eneste låt av headlineren til Uken.
Uken i Bergen, NHH-arrangementet som på uforklarlig vis har klart å bli Norges nest største studentfestival, følger opp en line-up som hittil har vært nostalgisk eksbærumsruss’ våte drøm med tidenes headliner-slipp. Til å fylle opp teltet på Koengen har de booket, hold dere fast, Axwell Λ Ingrosso. Det er, for de uinnvidde, en dj-duo bestående av de to gjenlevende medlemmene av Swedish House Mafia, en gruppe kjent for grandiose og stadionvennlige poplåter kledd i et tynt lag av motstandsløs housemusikk. Hverken Axwell eller Ingrosso har noen gang gitt ut et album – som Swedish House Mafia ga de stort sett ikke ut mer enn to låter i året – så vi kan regne med at absolutt alle låtene kommer til å bli … fremført? Spilt av? Hånddanset til? Uansett, her er en retrospektiv gjennomgang av diskografien deres, låt for låt.
Som Axwell Λ Ingrosso
Can’t Hold Us Down
2014
Dette starter som en ikke spesielt minneverdig, men helt grei elecro house-låt, men så kommer det en totalt uventet, atmosfærisk og taktskiftende bro, og så tar den HELT av.
Something New
2014
Bruce Springsteen møter et veldig pussig og veldig muntert drop.
On My Way
2015
Nesten det motsatte. Blid og enkel ballade møter ganske hardt og nesten rockete drop. Uansett er det klart at det skal være allsang!!!
Sun Is Shining
2015
Noe føles veldig feil her. Denne låten er for happy-go-lucky. Den går i dur. Den er for enkel. Det er noe barne-tv-te over den. Den minner om Owl City.
This Time
2015
Her er det så mange innflytelser! Electro house, loungejazz, hip-hop, Prodigy og Michael Jacksons Thriller. Det passer ikke helt sammen, men det er likevel det klart mest interessante, og antageligvis beste, de har gitt ut på lenge.
Som Swedish House Mafia
One (ft. Pharrell)
2010
Begynner med en akselerende trommebeat som blir til en slags bass, som vel er kreativt, I guess. Hører til kategorien av houselåter som først fikk vokal lappet på etter at den ble populær, uten at jeg vet om det tilfører noe. I det hele tatt var ikke dette den nostalgitrippen jeg kanskje hadde ventet. Låten føles litt som å bli slått i hodet med Ibiza og god stemning. Men blir sikkert gøy etter noen shots.
Miami 2 Ibiza (ft. Tinie Tempah)
2010
Tro det eller ei, men å blande house og hip-hop på denne måten var faktisk ganske nyskapende da denne ble gitt ut. Og det funker. Groovy vers, morsom tekst og episk orgelstakkatodrop flyter sammen i det som unektelig er ganske catchy.
Save the World
2011
Ukreditert vokal fra John Martin. Starter som en rolig ballade med et enkelt, pianobasert akkompagnement som gradvis vokser i intensitet. Så refreng. Så stillhet. Så det svenskeste droppet hittil. Så allsang. Save the World tilhører den sjeldne kategorien av house-låter som både er fine og ravedansbare. Det er en kjempelåt.
Antidote (with Knife Party)
2011
Som Knife Party-låt funker denne ganske bra. Som Swedish House Mafia-låt føles den litt malplassert.
Greyhound
2012
Denne låten er helt seriøst laget som reklame for vodkaen Vodka Greyhound. Den er mer electro house enn det de har gitt ut tidligere, med en hardere og mer elektronisk sound og wobwob-lyder, men dette blir avløst av noen mer tradisjonelle Ibiza-drops. Kult nok.
Don’t You Worry Child (ft. John Martin)
2012
Nesten helt lik Save the World. Melodien er kanskje litt bedre, men til gjengjeld tilfører house-elementene balladen ganske lite. Versjonen med akustisk gitar som ble gitt ut sammen med originalen er mye bedre.
Every Teardrop Is a Waterfall (with Coldplay)
2012
En av de få house-remixene som er vesentlig bedre enn originalen.
Som Axwell
Feel the Vibe (Til the Morning Comes) (ft. Tara McDonald)
2005
Axwells gjennombruddslåt. Ingen tekst og én akkord gjennom nesten hele låten. Intens, klaustrofobisk og kul.
Watch the Sunrise (ft. Steve Edwards)
2006
Sigøynerjazzbasert og dub-aktig dyp-house-låt. Kvalitet, men ikke noe Uken-publikumet vil like.
Tell Me Why (with Supermode (som egentlig er Steve Angello))
2006
Aller best hittil. Begynner som en slags post-punk-låt, som glir over i house og elektronika. Sinnssykt fengende. Kommer neppe til å bli spilt.
I Found U (ft. Max’C)
2007
Enkel, svart soul-aktig låt. Ikke veldig spennende, men fortsatt i en helt annen liga enn det senere arbeidet deres.
What a Wonderful World (ft. Ron Carroll) (with Bob Sinclar)
2008
Har ingenting å gjøre med Louis Armstrongs klassiker. En minimalistisk dyp-house-beat, som hadde fungert bra alene, er satt sammen med et merkelig gospel-aktig refreng med tidenes teiteste tekst.
Open Your Heart (ft. Rudy) (with Dirty South)
2008
Jeg begynner å gå tom for adjektiver. Men dette er en veldig bra låt.
Nothing but Love (ft. Errol Reid)
2010
Disco- og Daft Punk-inspirert greie. Litt kjedelig.
Heart Is King
2011
Denne er basert på et eller annet kjent klassisk musikkstykke, MEN JEG KLARER IKKE PLASSERE DET AAARGH
Center of the Universe (ft. Magnus Carlson)
2013
Veldig typisk, men solid låt.
I Am (ft. Taylr Renee) (with Sick Individuals)
2013
Minner mer om klassisk 90-tallstekno, men dette er fortsatt gjenkjennelig Axwell, ja ;)
Som Sebastian Ingrosso
Umbrella (with Steve Angello)
2007
Akustistisk gitar og pipelyder. Litt vel repetitiv, og ikke voldsomt fengende.
Chaa Chaa (with Laidback Luke)
2008
En mannsstemme sier «Chaa Chaa» rundt hundre ganger i løpet av denne låten, men kommer du over det, hvilket du kanskje ikke gjør, er den ganske funky.
Everytime We Touch (with David Guetta and Steve Angello featuring Chris Willis)
2009
Helt grei, men hvorfor skal du høre på den når Cascades klassiker med samme tittel er en av TIDENES BESTE LÅTER?
Kidsos
2009
Laktos, som ikke er utgitt som singel og derfor ikke er med på denne listen, er house-musikk slik jeg liker det. Et enkelt, monotont og dissonant tema gjentas over en suggererende rytme, som blir avbrutt av et rolig synthtema, før den kastes ned i avgrunnen igjen. Den er en trang, klam og mørk kjeller der lettkledde og svette kropper danser mot hverandre. Kidsos er Laktos blandet med melodien fra MGMTs Kids. Hør på Laktos.
Calling (Losing My Mind) (with Alesso featuring Ryan Tedder)
2012
Denne har du hørt. Den er fet. Den er også best uten vokal.
Reload (with Tommy Trash featuring John Martin)
2013
Å herregud, jeg klarer snart ikke mer, hva har jeg gjort, dette er et så mye større prosjekt enn jeg hadde trodd, hva er poenget her, alle disse låtene er nesten helt like, de er helt ok, liksom, alle sammen, det er noen veldig bra, men det er ingenting som er direkte dårlig, heller, det er kommersiell, småkjedelig house-musikk, liksom, jeg vil heller høre på Arca, Aphex Twin, Tycho eller Deadmau5, men dette funker på fest, det er forutsigbart, men helt ok, bare ikke hør på alle på rad, for det er mengden som er problemet her, ikke hver enkelt låt. Denne er også det.
Tidligere samarbeid
Together
2005
Hah, de samarbeider om denne låten, og så kaller de den «Together», siden de har laget den sammen, liksom. Men denne er bra, altså.
Get Dumb (with Steve Angello and Laidback Luke)
2007
Denne høres mest ut som Laidback Luke. Minimalistisk beat, messende mannsstemme og rare pipelyder.
It’s True (with Salem al Fakir)
2007
Remix av noe som minner om Cliff Richard. Mer organisk og maksimalistisk enn det de vanligvis gjør. Ellers uinteressant.
Leave the World Behind (with Steve Angello and Laidback Luke featuring Deborah Cox)
2009
Til å ha vært en så stor hit, er dette en ganske intetsigende låt.
Roar
2013
Dette er det verste jeg har vært med på siden jeg live-anmeldte alle Korn-albumene på Twitter. Uansett, dette er en ganske solid avslutning på faenskapen. En rask og funky Madeon-inspirert electro house-låt. Jeg ville likt den hvis jeg fortsatt visste hva det ordet betyr.
Lurer du forresten på hva djer gjør på scenen når de har konsert?
Gled dere, Bergen!
Skribenten er funksjonær i Uken. Uken har ikke hatt noen redaksjonell innflytelse på denne teksten. De er heller ikke informert.