Tekst Varg Lukas Folkman

Er det alltid meningen at man skal forstå film?

Last Year At Marienbad

Regi: Alain Resnais

Upstream Color

Regi: Shane Carruth

Film trenger ikke alltid å være lett underholdning. Selv om Sandler-filmene både er tilgjengelige og lettspiselige, så finnes det filmer der ute som fremfor å aktivt drepe hjernecellene dine – faktisk medvirker til skapelsen av flere.

Upstream Color og Last Year At Marienbad er slike filmer. De er ikke lett tilgjengelige hva historiene de forteller angår. Ja, ofte er de på grensen til uforståelige, men i det ligger det noe både fascinerende og pirrende. Å forklare som i tidligere utgaver akkurat hva filmene dreier seg om er her av åpenbare grunner vanskelig. De vender og vrir seg i en takt ofte vanskelig å følge. Samtidig introduserer de elementer og idéer jeg strengt tatt ikke har kapasitet til å forstå helt ut.

Et hotell og en åker

Når dette er sagt må et forsøk gjøres på å forklare filmene. Som utgangspunkt begynner jeg med den eldste, Last Year At Marienbad.

Allerede fra anslaget er det klart at dette ikke er tv3s førstevalg hva søndagsfilm angår. En lengre sekvens hvor vi ledes gjennom gangene av et fransk slott omgjort til hotell sparker igang en ofte hypnotisk film. Vi introduseres for en av filmens tre navngitte karakterer, M (Sacha Pitoëff), i det han forlater et avsluttende teaterstykke. Videre møter vi kvinnen A (Delphine Seyrige) og det vi senere får vite er hennes ektemann, X (Giorgio Albertazzi). M hevder han møtte A året før i Friedrichbad. Hun nekter. Han sier de hadde bestemt seg for å rømme det påfølgende året. Hun hevder hun ikke husker noe av noen avtale – langt mindre M.

Etter denne innledende seansen tar filmen en brå sving ut av det forståelige felt. I drømmende sekvenser blir vi dratt gjennom iscenesettelse etter iscenesettelse av det M mener skjedde året før. I en scene er A kledd i sort, så i hvitt, så ligger hun gråtende i en bar. I en av de mer dramatiske vendingene av beretningen hevder M at A døde. Skutt av X. Så ombestemmer han seg. Hun kan jo ikke være død? Det er forvirrende, men fortryllende.

Upstream Color på sin side åpner med en helt annen tone. Vi møter Kris (Amy Seimetz) som like etter start overfalles og tvinges til å inhalere en ukjent form for larve. Som et narkotisk stoff av en eller annen sort gjør den inhalerte larven henne overmåte motagelig for ekstern påvirkning. Overfallsmannen benytter seg av tilstanden han har satt henne i til å rane henne, sulte henne og samtidig tvinge henne til å lære Henry David Thoreaus bok Walden utenatt. Bisart …

Når overfallsmannen etter dette forsvinner blir filmen virkelig rar. Kris blir en natt trukket som i søvne av en dundrende bass mot en åker på et ubestemt sted. Her opereres hun av en mann som tilsynelatende er grisebonde. Han gir henne en blodoverføring fra en gris som så etter dette deler bevisthet med henne. Etter noen timer kommer hun til seg selv alene i en bil på en motorveien uten å vite hva faen som skjer.

Klam synsing

Som tydeliggjort i avsnittene over er de nevnte filmene vanskelige å få grepet om. Kris møter etterhvert Jeff (Shane Carruth). Et møte som totalt får filmen til å skifte gir. For han kan ha opplevd det samme som henne, kanskje. Etterhvert som deres forhold utvikler seg som i en tåke blir det klart at det også oppstår elementer av delt bevisthet og hukommelse mellom dem. Her går også filmen fra å være vanskelig til å bli direkte utfordrende. For det Kris og Jeff opplever sammen er vanskelig å skjønne – for ikke å snakke om å sette ord på.

I Last Year At Marienbad blir det på samme måte vanskeligere og vanskeligere å se noen rød tråd. Greske statuer og medfølgende myter trekkes inn. Spill umulige å vinne spilles gjennomgående, og A blir mer og mer urolig. Da filmen kom ut skapte den stor oppstandelse. Den har etterhvert blitt en ofte oppdratt referanse når det kommer til filmer en ikke er sikker på om er dypt underfundige, eller bare grenseløst pretensiøse. Enkelte hevder en må lese Claude Lévi-Strauss for å forstå handlingen. Andre mener det hele bare er tull.

Jeg er ikke sikker hva som er meningen, den helt sentrale handlingen, eller allegoriske betydningen til noen av filmene. Det er er mer enn hva jeg klarer å prosessere. Ikke at det ødelegger opplevelsen av noen av filmene. For som representanter for et visuelt medie er de strålende. Spesielt Upstream Color er en nydelig film. I en drømmende stil lagt til alltid tilstedeværende ambient musikk drar den oss fremover i et avmålt tempo.

Last Year At Marienbad på sin side brillierer med nydelig iscenesatte bilder (ref. bildet over) og lek med størrelser og skygger. Det er ikke uten grunn at jeg trekker inn disse kvalitetene heller. For i det som er sanselige opplevelser fra start til slutt lar en seg alt for lett lokke til å synse bort scene etter scene. Det er synd. For som kjent er ofte tolkning intellektets hevn på skuffende sanseopplevelser.