Debatt Tre kule Quiz Løst gjenfortalt Under beltestedet
12.02.2016
ANMELDELSE
Sex, hjemlengsel og kommunisme.
TEKST: VARG LUKAS FOLKMAN & ANDRADA MUNTEANU

 
 

Skal du på kino? Se disse.

 

Filmåret 2016 er godt i gang, og for oss i Norge begynner det godt. Der de på andre siden av Atlanteren sliter seg gjennom filmtørken januar og februar er, nyter vi de sene oppsetningene av årets Oscar-favoritter. Her er de filmene vi i STOFF anbefaler at du får med deg de neste ukene.
 

TRUMBO

 
Trumbo

Dette er en biografisk film om den berømte manusforfatteren Dalton Trumbo ( Roman Holiday, The Brave One, Spartacus, Exodus). Den skildrer frykten og uvitenheten som lammet det amerikanske samfunnet i 1950-årene. «Den kommunistiske trusselen» er overalt. Renselsespolitikken skåner ikke den tilsynelatende bon-vivant Hollywood stemningen. På grunn av sine sosialistiske syn blir Trumbo og ni andre jobbkamerater arrestert. Som et følge, forsømmes talent og liv ødelegges.

Regissør Jay Roachs elegant iscenesettelse er i tråd med Trumbos utrolige historie. Stemningsfull film noir og sekvenser av nyhetsfilm brukes til å skape troverdighet og hindre monotoni.

I hovedrollen som Dalton Trumbo, viser Cranston sin allsidighet nok en gang. Han blir selve «forfatter-symbolet» som lever foran skrivemaskinen i selskap av whisky og sigaretter. Hans rustne stemme leverer kloke, faste replikker med den midtatlantiske aksenten vi gjenkjenner fra Hollywoods gullalder. Hellen Mirren spiller Hedda Hopper. En bitter eks-skuespiller som bruker sin sladrespalte til å fordømme filmbransjens kommunistiske sympatisører. Diane Lane fremstår som dydig i sin birolle som Trumbos kone, Cleo.

Trumbo trekker en inn i en verden av intriger og paranoia, en mørk periode for amerikansk demokrati.
 

LOVE

 
Love

Provokatøren Gaspar Noés siste film har de siste ukene vært omfattende omtalt i diverse norske medier. Det som skaper så stor oppstandelse er den naturlige fremstillingen av sex. I et nokså streit romantisk drama lar Noé sine ferske skuespillere spille ut en rekke sexscener i all sin prakt. Enkelte er romantiske og sensuelle. Andre er mekaniske og som tatt ut av en billig porno.

Disse scenen, som på mange måter skriker etter å bli pratet om, hjelper filmen på sin veg mot et troverdig bilde av et lidenskapelig forhold. En kjøper Electra (Aomi Muyock) og Murphy (Karl Glusman) som vilt forelskede. Dette fører da også til at det emosjonelle klimakset treffer hardt.

Om den sentrale romansen er godt portrettert, så er mye av det som danner filmens ryggrad gjennomført på tvilsomt vis. De unge skuespillerne leverer linjene sine ofte på grensen til det komiske. Jeg er ikke alltid sikker på om en scene skal være klein, eller om det bare er fryktelig skuespill. Spesielt Glusman i rollen Murphy strever fryktelig med manus han har blitt gitt. En voice-over levert av han som gjennomgående følger filmen fungerer som en følge særdeles dårlig.

Love blir en svak anbefalelse. Det er ikke en fryktelig god film, men den er verdt å se.
 

BROOKLYN

 

Brooklyn

Om Love var en svak anbefalelse verdig, så fortjener denne en av den aller varmeste sorten. For sjelden har jeg sett en så godhjertet og kompetent sammenskrudd film som Brooklyn.

Vi følger her Eilis (Saoirse Ronan) på hennes reise fra begivenhetsløse Irland til et post-WWII USA, hvor alt er mulig. Vi ser henne vokse fra en ung jente bundet av hjemlengsel til en kvinne av rang. Nettopp denne utviklingen er fantastisk portrettert. For den blir ikke presset på en som seer. Den kommer snikende subtilt gjennom filmen, for så å stige frem i all sin tydelighet mot slutt.

Filmens romanse fremstilles også mesterlig. Ja. Vi utsettes for nok et trekantdrama, men det gjør ikke noe. For filmskaperne liker åpenbart alle karakterene sine – bortsett fra en avskyelig gammel dame – og fremstiller dem godhjertet og ærligt. Som en følge liker også publikum disse. Det blir derfor heller aldri klart akkurat hva Eilis burde velge. Med subtilt spill fra Ronan oppå dette bygger det seg genuin spenning til valget som til sist må tas.

Jeg er klar over at filmen manipulerer meg – musikken lar det ikke være tvil om dette – men jeg elsker det. Jeg liker hvor det bærer, og følger med liv og lyst. Om du lar deg føre kommer du til å få en filmopplevelse av de sjeldne.

ANMELDELSE
Sex, hjemlengsel og kommunisme.
TEKST: VARG LUKAS FOLKMAN & ANDRADA MUNTEANU

 
 

Skal du på kino? Se disse.

 

Filmåret 2016 er godt i gang, og for oss i Norge begynner det godt. Der de på andre siden av Atlanteren sliter seg gjennom filmtørken januar og februar er, nyter vi de sene oppsetningene av årets Oscar-favoritter. Her er de filmene vi i STOFF anbefaler at du får med deg de neste ukene.
 

TRUMBO

 
Trumbo

Dette er en biografisk film om den berømte manusforfatteren Dalton Trumbo ( Roman Holiday, The Brave One, Spartacus, Exodus). Den skildrer frykten og uvitenheten som lammet det amerikanske samfunnet i 1950-årene. «Den kommunistiske trusselen» er overalt. Renselsespolitikken skåner ikke den tilsynelatende bon-vivant Hollywood stemningen. På grunn av sine sosialistiske syn blir Trumbo og ni andre jobbkamerater arrestert. Som et følge, forsømmes talent og liv ødelegges.

Regissør Jay Roachs elegant iscenesettelse er i tråd med Trumbos utrolige historie. Stemningsfull film noir og sekvenser av nyhetsfilm brukes til å skape troverdighet og hindre monotoni.

I hovedrollen som Dalton Trumbo, viser Cranston sin allsidighet nok en gang. Han blir selve «forfatter-symbolet» som lever foran skrivemaskinen i selskap av whisky og sigaretter. Hans rustne stemme leverer kloke, faste replikker med den midtatlantiske aksenten vi gjenkjenner fra Hollywoods gullalder. Hellen Mirren spiller Hedda Hopper. En bitter eks-skuespiller som bruker sin sladrespalte til å fordømme filmbransjens kommunistiske sympatisører. Diane Lane fremstår som dydig i sin birolle som Trumbos kone, Cleo.

Trumbo trekker en inn i en verden av intriger og paranoia, en mørk periode for amerikansk demokrati.
 

LOVE

 
Love

Provokatøren Gaspar Noés siste film har de siste ukene vært omfattende omtalt i diverse norske medier. Det som skaper så stor oppstandelse er den naturlige fremstillingen av sex. I et nokså streit romantisk drama lar Noé sine ferske skuespillere spille ut en rekke sexscener i all sin prakt. Enkelte er romantiske og sensuelle. Andre er mekaniske og som tatt ut av en billig porno.

Disse scenen, som på mange måter skriker etter å bli pratet om, hjelper filmen på sin veg mot et troverdig bilde av et lidenskapelig forhold. En kjøper Electra (Aomi Muyock) og Murphy (Karl Glusman) som vilt forelskede. Dette fører da også til at det emosjonelle klimakset treffer hardt.

Om den sentrale romansen er godt portrettert, så er mye av det som danner filmens ryggrad gjennomført på tvilsomt vis. De unge skuespillerne leverer linjene sine ofte på grensen til det komiske. Jeg er ikke alltid sikker på om en scene skal være klein, eller om det bare er fryktelig skuespill. Spesielt Glusman i rollen Murphy strever fryktelig med manus han har blitt gitt. En voice-over levert av han som gjennomgående følger filmen fungerer som en følge særdeles dårlig.

Love blir en svak anbefalelse. Det er ikke en fryktelig god film, men den er verdt å se.
 

BROOKLYN

 

Brooklyn

Om Love var en svak anbefalelse verdig, så fortjener denne en av den aller varmeste sorten. For sjelden har jeg sett en så godhjertet og kompetent sammenskrudd film som Brooklyn.

Vi følger her Eilis (Saoirse Ronan) på hennes reise fra begivenhetsløse Irland til et post-WWII USA, hvor alt er mulig. Vi ser henne vokse fra en ung jente bundet av hjemlengsel til en kvinne av rang. Nettopp denne utviklingen er fantastisk portrettert. For den blir ikke presset på en som seer. Den kommer snikende subtilt gjennom filmen, for så å stige frem i all sin tydelighet mot slutt.

Filmens romanse fremstilles også mesterlig. Ja. Vi utsettes for nok et trekantdrama, men det gjør ikke noe. For filmskaperne liker åpenbart alle karakterene sine – bortsett fra en avskyelig gammel dame – og fremstiller dem godhjertet og ærligt. Som en følge liker også publikum disse. Det blir derfor heller aldri klart akkurat hva Eilis burde velge. Med subtilt spill fra Ronan oppå dette bygger det seg genuin spenning til valget som til sist må tas.

Jeg er klar over at filmen manipulerer meg – musikken lar det ikke være tvil om dette – men jeg elsker det. Jeg liker hvor det bærer, og følger med liv og lyst. Om du lar deg føre kommer du til å få en filmopplevelse av de sjeldne.

Neste artikkel
Banal Ondskap