TEKST: VARG LUKAS FOLKMAN
FOTO: KNUT EIRIK MOLVIK

Drømmen

Regi: Helena Wik
Med: Harald O. Nødtvedt, Marie Kallevik Straume, Anna Malo & Sigurd Wennesland Gravdal

Det lover ikke godt for fremtidens arbeidsløse!

I sin andre oppsetning, Drømmen, utforsker teaterkompaniet Hennes Majestet det å være ung (og lovende?) i oljelandet Norge. Alt er dog ikke fryd og gammen.

Vi møter to vennepar i det de pusser opp det ene parets leilighet. Leiligheten skal vises frem i et eller annet boligmagasin og må være på sitt fresheste. Champagne konsumeres og mørke følelser bobler under overflaten. Arbeidsledighet, bedrageri og galskap dytter et av gruppens medlem faretruende nære kokepunktet. Oh my!

Med beskrivelsen over i tankene danner du deg kanskje et bilde av stykket som mørkt drama? Dette er bare delvis riktig. For det meste av stykkets korte spilletid (ca 45 min) tar form som lett komedie. Det er lettbeint satire av en generasjon født med puter under armene. Om det på steder er bitende så er det med bare gommer. Karakterene kjekler, vitser, mimrer og filosoferer om hverandre. Det er godt gjennomført og på flere punkter genuint vittig. Selv om noen av skuespillerne av og til sliter litt med dialogen er det gjennomgående underholdende. Bare ikke mørkt.

Det er også mitt hovedproblem med Drømmen. For når den store twisten i stykket gjør seg selv til kjenne er en overhodet ikke klar for det. Sett bort i fra en profetisk drøm tidligere i stykket, blir en aldri gitt noen forvarsel om hvilken vei det hele går. Det er overraskende, ja, men et så overveldende skifte i tone at det eneste jeg som publikummer sitter igjen med er en følelse av overrumplelse.

Gjennomførelsen av selve overraskelsen er upåklagelig. Scenen er en spartansk innredet stue lagt mot vegger i form av plastlaken. Med strålende bruk av lys blir jeg dratt inn i surrealistiske sekvenser som fremstår naturlige og filmatiske. Skuespillerne skinner her med spot-on timing og innlevelse. Dette er godt teater!

Som en sikkert kan forstå har jeg lite å klage på hva det rent tekniske ved stykket angår. Jeg var ikke over meg av begeistring for musikken. Denne fremstår malplassert og presser seg brautende frem i opplevelsen på en måte den ikke burde. Deler av manus heller også mot å fordumme enkelte karakterer på en måte som bryter med den genuine fremstillingen frem til da.

Dette er små klager, og de ødela ikke i det store. Det som var ødeleggende var det stemningsmessige skiftet som beskrevet ovenfor. Hadde stykket tatt seg bedre tid i etableringen av twisten kunne det ha fungert, men hva min opplevelse angår føltes det som to forskjellige stykker.
Drømmen spilles på Cornerteateret 26 & 28. februar samt 03,04 & 06. mars