TEKST VARG LUKAS FOLKMAN
FOTO DIANA AFTENIE

Regi: Eirin Lindtner Storesund
Med: Anders B. Hausvik, Vebjørn Rusten, Anders L. Slåke & Hedvig B. Søiland

Rommet tar og rommet gir.

 
I Hypotetiske Situasjoner møter vi en ung mann i krise. Innelåst i en leilighet – vi antar er hans – frykter han for sitt eget selv om han skulle forlate rommet. For han blir jo alltid til andre når han er rundt mennesker. Han prater, beveger og oppfører seg som dem. Ja, kjæresten hans bemerket jo til og med at de var som en person. Mister han seg selv?

Naturlig nok foregår stykket for det meste på det førnevnte rommet. Dette gjør innredning av scene enkelt. Et kjøleskap, en stol, og en vegg av persienner utgjør alt stykkets helt mener holder hans selv intakt. Utenfor døren er verden, samt området hvor de hypotetiske situasjonene alludert til i tittelen utspiller seg.

Disse situasjonene blir utspilt av de resterende skuespillerne i stykket. Dette blir gjort på en overbevisende måte. Det kunne lett ha blitt en gimmick, og som en følge raskt gammelt, men stykket unnslipper denne fellen.

Grunnen til at dette fungerer er overbevisende skuespill (spesielt strålende tilbakeholdent i hovedrollen), et magert manus med øyne for det som gjelder og en musikk av det sjeldne. Disse tre elementene bygger til sammen en melankolsk og gjenkjennelig fortelling. Til tider er det deprimerende. Andre ganger er det oppløftendende. For det meste er det underholdende.

Med dette sagt er det ikke uten svakheter. En mobil, og dens medfølgende samtaler, ble for meg en gjennomgående kilde til irritasjon og misnøye. For det første er det en skrikende mangel kontinuitet hva samtalene her angår. Av og til er de representert ved innspilt dialog. Andre ganger prates det uten noe svar. Rart. Det andre store problemet her er at når det først er noen som prater i andre enden, så er disse opptakene preget av dårlig linjelevering og laber timing. Det svekker virkelig partiene hvor samtalene forkommer.

Jeg ble også var et problem som oppstod ved miksen av humor og alvor – om ikke et alt for stort et. Stykket er av den melankolske sorten, og det fremstiller denne nedtryktheten bra. Uten humoristiske avbrekk kunne det endt opp som en ren øvelse i depresjon, og som en følge kjedelig. Det er dog litt mye av det humoristiske, og dette fører til at den emosjonelle oppbygningen halter. Spesielt førte dette til at klimaks i mindre grad enn det burde, gjorde inntrykk på meg.

Selv med dette i tanken gikk jeg ut av salen fornøyd. Det er på ingen måte et perfekt stykke, men det er absolutt et godt et.

Hypotetiske Situasjoner spilles på Det Akademiske Kvarter frem til 5. Mars