Tekst  Audun Brendbekken

Illustrasjon Ida Neverdahl

Privilegert gutt på reise gjennom sør-amerika. løst gjenfortalt.

Hvorfor du var ute på tur? Det var dansken i baren som spurte. Du tar en slurk av pilsen og hoster lett. At du ved ankomst Norges Streiteste Bachelorgrad for to år siden ble beglodd noe nedlatende da du bare hadde brukt friåret på jobbing, og nå ville ta igjen tapt livserfaring skulle han faen ikke få vite av.

– Nei altså, jeg leste den derre motorsykkeldagboka til Che Guevara da jeg var 15. Har liksom følt meg som en inne­stengt verdensborger siden!

Perfekt, gi dem det de vil høre. Han smiler og skåler på spansk. Det er heller ingen grunn til å si at du skal nord­over for utvekslingssemester og har ræva full av norske studielånskroner. Hvem vet, han kunne jo trekke frem en jungelmachete og kjøre deg rett til minibanken. Er det en ting du tok med hjemmefra så er det at oljepengene dine aldri er trygge, ei heller helsa. Du tilhører det globale borgerskapet, og på et kontinent slitt i stykker av ulikhet er det informasjon kokakommunistene ikke bør få greie på.

Etter en måneds streifing rundt Sør-Amerika har du endelig begynt å kjenne deg noe husvarm i de kalde sovesalene og på de klamme bussene. Du vet hva som vil medføre sosialt selvmord på hostellene, og at bortimot hva som helst man foretar seg på gata i disse innmari utrygge landene blir synonymt med faktisk selvmord. Folk som trekker på antikviteter som runde militærvannflasker eller ryggsekker med falmede farger fra foreldrenes selvrealiseringsår på kibbutz i Israel på 80-tallet er alltid utilnærmelige. Å komme i snakk med han som sitter i hjørnet under frokosten og leser Hollebeq kan du også gi en god dag i, med noen skarve Hemingway-noveller i Fjellrävensekken er du parkert i pretens på alle fronter her. Du sjangler i et limbo mellom overentusiastiske japanske hobbyfotografer på den ene siden, og kjølige pseudo-beatniks på den andre. Atter en gang drifter du smånervøst rundt i et sosialt hierarki du ikke helt klarer å bli klok på, men mirakel­medisinen Ironisk Distanse © døyver angsten noe.

Dansken bygger en imponerende monolog, og gjentar på minst tre forskjellige måter hvilken helgen han er som bruker­ pengene sine på utviklingsøkonomier. Han har ikke vært hjemme på fem år, sier han ikke vil være en fastskrudd mutter i det store maskineriet. Tulling, tenker du, og bestiller no nytt belgisk mikrobrygg. Du gjør deg noen mentale notater og smiler godt over historiene det skal bli av dette. Som en ­driftig millenial har du såklart reiseprosjekter, novelle­samlinga er nok utgitt innen du drar hjem. Du kikker bort på atter et blendahvitt jentebarn bortenfor dansken, som forsyner seg grådig av barens trådløse nettverk. Nettbrettet hennes ligger i fanget, i full sving med å servere facebook dets ørtende naturbildealbum. I den sigarettfrie hånden holder hun en telefon som løper seg varm på whatsapp. Fyfaen, tenker du.

Bare noen dager tidligere veltet også du deg i insta­orgasmer og wow-faktor i ørkenlandskapet Salar de Uyuni. Selv ikke de to franske jentene i jeepen din klarte å ødelegge det.  Foruten boliviansk blodræv må franskmenn være verdens verste reisepartnere. Etter å ha lagt ut om sine tre uker på økogård langt inne i den brasilianske regnskogen, slo de over på morsmålet og holdt seg der veldig høylytt. Utelatt og inne­stengt kunne du bare hvile øynene på verdenen som raste forbi utenfor, fra snødekte fjelltopper til sulfurblå innsjøer. Llamaer, flamingoer og gudsforlatte landsbyer passerte alle for synet ditt. Du tenkte det var nesten like sjukt at noen kunne overleve her ute som det var at de franske jentene trodde de gjorde verden en tjeneste ved å sprøyte ut karbondioksid og kaste noen skarve eurosedler på mennesker som allerede måtte være altfor vant med å domineres av ukjente rikinger. På en liten, turistvennlig øy midt der ute i den speilblanke saltørkenenen satt du på en knaus og myste opp mot soloppgangen som kun var blokkert av en israelsk eks­militær i karatekid-positur foran kjærestens kameratelefon. Bak mishandlet en gruppe japanere guiden sin med selfiestengene. Solen krøp opp over åskammen, og du følte deg helt jævlig og helt fantastisk på en og samme tid.

Nå er det ikke bare sigarettosen som svekker synet, det begynner å bli mye luksuspils også. En gruppe amerikanske brannmenn har kuppet baren og snakker høyt og heftig om all kolaen de har tilbake på hostellet sitt. Dansken blir oppspilt, og noe nølende dilter du etter, med nisselueangsten vel bevart på innsiden. Dere tar en taxi til irske Wild Rover Hostel der bleke bartenderkropper danser på disken mens gamle Major Lazer-låter blastes fra et anlegg med sprengte basselementer. En chilensk skjønnhet slår fortvilt ut med armene over forsamlingens fullstendige mangel på spansk­kunnskaper. Du spør selv etter en cerveza og får servert en lunken Heineken, i det du tenker oppgitt at dette må være det syvende reich. Amerikanerne sitter utenfor og røyker. Noen lokale jentunger passerer, og brannkorpsets führer brøler cuanto cuesta til jentene som skamfullt haster avgårde. Han vender seg mot deg og forklarer at det er siste kvelden deres i Bolivia. I morgen drar korstoget videre mot Peru, der de skal detoxe og jobbe på en apekattfarm et par uker. Om han skal ta bilder? Som pokker.

Plutselig kommer dansken sjanglende ut. Han er hvit i den prepubertale barten og hyler deg i øret at han må skrifte. Det slår deg at denne katolske tvisten er det nærmeste du har vært noe lokal kultur på en stund og det iler litt i magen.

– Siden ungdomsskolen sa de jeg kunne bli hva som helst. Vi ble validert til det psykotiske, så voksenlivets grå hverdag ble fort uutholdelig. Jeg kan dra hvor jeg vil nå, men jeg kommer aldri frem.

Men i helvete? Amerikaneren nikker, han gråter nå. Du lurer på om han kanskje innså at barneprostituerte ikke er helt greit.

– Alt vi vil er å få en pause fra det rotteracet som livet er, men dette er myyye verre. Iblant vil jeg bare sitte og se på naturen, eller kanskje lære litt mexicansk. Jeg skulle ønske vi bare kunne være fornøyde med å være på reise.

Han reiser seg opp, tørker tårene og trekker pusten. Plutselig trekker han telefonen ut av lomma, og kyler den i bakken. De to begynner å danse en impromptu ofringsdans rundt elektronikken, og istemmer frihetsrop på Quecha. Plutselig er hele Wild Rover engasjert i brenningen av androids og selfiestenger.

Det blir for mye, du må trekke deg tilbake. Den siste slurken Heineken er nesten like klam som den incestiøse mochilero­familien du manøvrerer deg gjennom. Mochilero betyr backpacker på spansk. Men slik informasjon er strengt tatt overflødig for å reise i Sør-Amerika. Du tenner din siste sigarett og begynner å rusle hjemover. Litt fremfor deg drar du kjensel på den tidligere trakasserte quecha-jenta, men hun tar beina fatt før du rekker å unnskylde din forvirrede venns fadese.

Du er en av dem, uansett hva du prøver å innbille deg. Alt du har sett og alt du har gjort har vært så knyttet opp mot ryggsekksekten, du kjenner hverken deg selv eller stedet du er på. Og din hovne ironiske distanse har fremmedgjort deg fra dine eneste likesinnede. Alt som gjenstår, er bildene og en måneds notater. Faen, de må like historien din hjemme.

FAEN.