Tekst Varg Lukas Folkman

Foto Nikita Solenov

Hvitmalt Gjerde om Hoksrud, Rygg og Downstairs.

– Skrive hyllest til Frp, eller kun gå ut på Downstairs resten av livet?

– Oj. Downstairs. Det er jo en stripptesang der nede, svarer Sturla Ulvenes Kverneng.

– Tror Downstairs er bedre, stemmer Johannes Fjeldstad i.

– Etter at Bård Hoksrud slo et slag for at prisene på godteri skulle ned fikk jeg en litt annen varme for han. Han er en bra fyr egentlig. Så vi hadde laget en hyllest til Bård Hoksrud, sier Håvard Bakke.

Dette blir det enighet om rundt bordet. Det er gutta i Hvitmalt Gjerde som etter å ha forklart at Fotballpubben egentlig ikke er så ille, kommer frem til at Bård Hoksrud, han er en fyr verdig en hyllest. Det var dog ikke dette jeg satt meg ned med dem for å prate om.

Forvirring og turné

For om du ikke har fått det med deg, slipper snart den skranglete gjengen fra Bergen ny musikk. Fire år har gått siden de på Cowboy & Indianere viste oss at surfrocken på ingen måte er død. Det er to år siden vi sist hørte fra dem på Ville Venner, så det er på høy tid med nye toner.

– De nye sangene handler jo om det vanlige. Forvirring og sånt, sier Fjeldstad.

– Det handler jo også litt om når vi var på turné, stemmer Kverneng i.

– Ja, den roligste gjør jo det, legger Fjeldstad til.

For om en har fulgt med på det tidligere produsert av gutta, så er en nok klar over at produksjonskostnaden kun har gått opp. Skitnere var det. Gutta forteller om fattigslige innspillingsvillkår i barndomshjem med lånt, manglende og/eller slitt utstyr. Dette slo ikke bare dårlig ut. For et godt album ble det. Det er derfor ikke overraskende at de på den nye musikken ser tilbake til debuten.

– Det vi har gjort nå er mest likt det vi gjorde helt i starten, sier Kverneng.

For på Cowboy & Indianere forklarer de at jobben med musikken foregikk impulsivt. Som de selv sier spilte de uten å tenke så mye over hva de faktisk spilte.

– Vi tenker litt sjanger-uavhengig. Så dukker musikken opp underveis. Det var jo veldig sånn med Cowboy & Indianere. Vi prøvde oss bare frem.

På spørsmål om hvorvidt de ville ha gjeninnspilt albumet om de hadde hatt sjansen stiller de seg tvilende.

– Ja, men jeg tror ikke jeg ville ha endret på låtene. For de er jævla fete som de er, sier Kverneng.

– Ting ble spilt inn på en litt ulogisk måte. Selve låtene. Det er sånt som ikke går ann å gjenskape. En må på en måte litt ned for å få det til, fortsetter han.

På spørsmål om det ville frata det tidligere verket dets sjarm om man prøvde å profesjonalisere det er de alle enige i svaret.

– Uten tvil.  

Rygg, rygg, rygg

Surf-rocken har jo historisk vært en undersjanger preget av ­garasjetilstander, improvisasjon og shabby-tilblivelse. Kanskje det er til det beste å la musikken være som den er. Når dette er sagt undrer jeg meg fryktelig over hvordan et band med røtter i en undersjanger av rocken – som jo alle forøvrig påstår er død – klarer å dra til seg en så stor fanskare som de gjør?

– Vi har jo mange pop-elementer i musikken. Det er mye kommersiell appeal, sier Fjeldstad.

– Vi har jo også formet vårt eget uttrykk, så det er ikke så mange andre i sjangeren å konkurrere med, mener Kverneng.

Jeg undrer fortsatt, men det får så være. Noe annet jeg hadde klødd etter å spørre om var sangen «Filip Rygg». For som nok de aller færreste vet er Filip Rygg en tidligere politiker for KrF. Er Hvitmalt Gjerde mer politiske enn de gir uttrykk for? I så fall; hva har en ganske lavstatus politiker som Rygg gjort for å terge på seg gutta?

– Det var et veldig utspekulert markedsføringsknep, sier Kvern­­eng.

– Var det virkelig det, spør jeg overrasket.

– Nei, ler Kverneng.

– Først og fremst var det bare en jævlig god låt, sier Bakke.

– Låta ble til ved at Johannes sang «Rygg, rygg, rygg vekk fra meg», og så sa en av oss «Ahh, Filip Rygg!», sier Kverneng.

– Ja, han er kul han. Vi har pratet med han over nett. Han er fan, sier Fjeldstad.

– Så utiltenkt markedsføring? Spør jeg.

– Det er det nok, svarer Kverneng.