Tekst Olve Wold

Illustrasjon Ida Neverdahl

Tre uker med frykt, avsky og ukeglede.

I

Planen var å begynne å drikke ti, men jeg forsover meg, våkner litt etter halv to og starter dagen med å runke, ikke fordi jeg er spesielt kåt, men for å hale ut tiden. Etterpå dusjer jeg og kler på meg. Jeg går ut på kjøkkenet, finner frem en bolle med havregryn og melk og setter den i mikrobølgeovnen; jeg setter på kaffe, jeg pisker krem. Fløten har gått ut på dato og klumpet seg, men den lukter spiselig. Jeg blander kaffe, brunt sukker og irsk whisky i et vinglass, topper det med kremen og tar det og havregrøten med inn i stuen. Det smaker jævlig. Jeg har bommet helt med Irish coffeen; kaffen er for svak og balanserer ikke ut spriten, resultatet er surt og vemmelig. Jeg presser det i meg.

Det er St. Orvils dag, en slags pervers hybrid mellom St. Patrick’s Day og oktoberfest oppkalt etter Ukens maskot, en enorm, grønn Pacman med flosshatt. Det er som regel Ukens høydepunkt. Jeg får høre at vorset er flyttet til en leilighet ved Fløyen, men at det ikke er lenge til de går til Koengen. Jeg tar med to øl i jakken og går; den første drikker jeg mens jeg går langs smauene bak hovedgatene.

Teltet er allerede ganske fullt og et band spiller dårlige covere av keltiske punklåter. Mange har på seg grønne flosshatter som nærmest gis bort, andre har grønn maling i ansiktet. Noen få har kledd seg ut. På flere av bordene er det bygget pyramider av tomme ølglass. Jeg kjøper øl og setter meg på bordet med dem jeg kom med.

På vei tilbake fra do treffer jeg Asbjørn. Vi gikk på ungdomsskolen sammen. Har aldri vært venner. Han ber meg komme bort. Vi klemmer. Han vil fortelle meg noe. Om Emilie. Om at de holdt på. «Du vet den kvelden der du møtte henne på vei fra Høyden og hun ikke ville si hvor hun hadde vært? Det var fordi hun hadde vært hos meg.» «Jøss.» «Hun gjorde det fordi vi liksom hadde hatt en beef.»

Emilie og jeg møttes da jeg skulle ut med Emmad en kveld etter en fest på skolen. Emmad hadde glemt legg og slapp ikke inn, men jeg kjente flere av dem som var der og ble igjen med dem. Vi diskuterte bøker. Noen måneder senere inviterte hun meg med på en øl med vennene hennes, og vi endte opp alene på Hectors hybel. På utsiden klinte vi. Senere var hun på middagsdate hos meg. Etter det sluttet hun å svare meg, og hun ignorerte meg på skolen. Nå vet jeg hvorfor.

«Men jeg har aldri følt at det har vært noen beef mellom oss,» sier jeg. «Ikke sant!» Asbjørn slår ut med armene. Jeg ler. Jeg er ikke sur. Jeg synes det er hysterisk. «Holder dere fortsatt på?» spør jeg. «Herregud, nei,» svarer han. «Dama er gæren!»

Jeg kan ikke bli lenge, jeg skal i en begravelse i Asker dagen etter og må rekke et fly. Litt før jeg må gå, blir jeg stanset av en jente. Blond bergenser. Hun har med seg en kameramann. Hun spør ikke om jeg vil bli filmet; hun bare ruller og starter samtalen. «Skal du på Karpe Diem?» spør hun. Jeg svarer at det skal jeg. «Kan jeg sitte på skuldrene dine under konserten?» Jeg sier ja. Hun ber om nummeret mitt.

Jeg forstår tegninga. Hun skal liksom-sjekke meg opp som en del av en reportasje. Jeg er sikkert en av mange. Hun er påtatt flørtete på samme måte som de svenske jentene som går rundt i Patong og prøver å lokke skandinaver til Grabbarna Grus. Og likevel, jeg klinte med en av de jentene. Og hun er jævlig søt. Hva har jeg på å tape å spille med? Hvis hun virkelig bare later som, kan jeg i det minste gjøre det ubehagelig for henne. Hun er ikke den eneste som lager reportasje.

«Jeg heter Sofie,» sier hun.

II

Et par måneder tidligere og jeg skriver et innlegg på Stoffs interngruppe. «Skaff meg pressepass til alt under Uken og jeg skal skrive en gonzosak der jeg drikker og ruser meg gjennom tre uker med god stemning og nostalgirunk.» Det er ikke veldig seriøst ment. Jeg tenker Uken aldri kommer til å gå med på det. Men det gjør de. Jeg får pressepass til alt jeg ber om.

Under redaksjonsmøtene sier jeg at jeg skal «prøve å finne NHH-sjelen» eller noe tilsvarende piss. Ved å grave meg ned i det de holder aller helligst … nei, ved å reise til mitt personlige mørkets hjerte skal jeg prøve å finne ut hva som driver de mildt sagt fucka folkene på denne skolen hvor jeg har gått i snart fem år, men aldri egentlig har blitt en del av, som Mathias sikkert ville formulert det.

Men nei. Det er en unnskyldning. Ikke for å se middelmådige konserter, men for å kunne drikke tre uker i strekk. For å kunne feste omgitt av falske og pompøse idioter med teite uniformer og teitere kårbånd. For å kunne synge Optimist uironisk. Fordi jeg er lei av å føle meg fremmedgjort. Fordi jeg er lei av å føle at vennene mine glir fra meg, men enda mer lei av dem. Jeg er lei av å føle at jeg ikke kommer noen vei emosjonelt. Jeg er lei av å kjede meg. Jeg er lei av å prøve. Jeg vil heller prøve selvdestruksjon. Jeg vil heller prøve å gå til grunne, omgitt av folk jeg ikke liker.

III

Jeg starter dagen med å drite meg ut. Jeg går på antibiotika og har tatt pillene før jeg begynte å spise og nå ligger jeg på sofaen og stønner og anstrenger meg for ikke å kaste opp. Jeg har klart å presse i meg noen skjeer med havregrøt, men nå er det stopp. Klokken er litt over tre; vorset til Grande Finale, den store avslutningsfesten for fukensjonærene, skulle begynne tre, men ingen kommer før halv fire. Det første kvarteret av vorset ligger jeg på rommet mitt, etter det føler jeg meg bra nok til å gå ut i stuen igjen; jeg skjenker meg et glass hvitvin fra en kartong og drikker det mens jeg prøver å spise resten av havregrøten. Selv om jeg gradvis blir mindre kvalm, blir havregrøten kaldere og mindre appetittlig. Jeg spiser noen skjeer til over den neste timen, men gir tilslutt opp og kaster resten.

Vorset er for redaksjonen og grafisk. Vi har fått noen flasker cava fra Ukestyret sammen med personlige hilsener gruppelederne leser opp. Teksten om redaksjonen er piss. Vi har sugd, og vi har i stor grad sugd med vilje fordi ikke engang Ukestyret bryr seg om hva vi gjør. Vi leker en drikkelek jeg foreslår der en kommer med en påstand om seg selv og de andre må gjette samtidig om det er sant eller usant; de som gjetter feil må drikke, og den som kom med påstanden må drikke like mange ganger som antall personer som gjettet riktig. Vi spiller noen runder, før vi bytter til cage, en oppsiktsvekkende komplisert og ondsinnet lek med pingpongballer som skal sprettes oppi kopper og brukes til å fange andre kopper.

Jeg styrer musikken, en spilleliste med det jeg mener er de råeste låtene noensinne. Cry for You av September. Kiss Me av Sixpence None the Richer. Heartbeat av Annie. Walk av Pantera. Jeg snakker med alle på vorset. Jeg har det gøy. Jeg har det kjempegøy, og alkoholen er boblete og jeg har spist lite og det går rett til hodet. Jeg tar på den vanlige dressen min, oppdager at den har fått en hull i buksen ved lommen; et par av jentene på vorset velger ut den blå sløyfen til meg.

IV

Jeg er tom for antidepressiver. Jeg glemte å kjøpe nye i tide. Jeg er opptatt og rekker ikke Fukensjonærpremièren, men skal være med på etterfesten. Nå er jeg hjemme og har spist litt og skal lage meg en drink, dusje, ordne meg og ta på dress, for det er sånn vi gjør det på NHH. Jeg begynner å føle meg skjelven allerede. Faen i helvete.

Jeg kommer til skolen i titiden. Jeg har tatt på den mørkebrune dressen min og en rød sløyfe. Alle andre har også dress og pene, svarte, korte kjoler. Jeg er altfor edru for dette. Jeg går ned i Klubben og kjøper en øl. Etterpå går jeg inn i Campus. Det er stappfullt. Vanskelig å navigere og vanskelig å puste, i det minste føles det sånn. På scenen står det noen studenter jeg ikke kjenner igjen i liksom-hip-hop-klær og solbriller og rapper til gamle Oral Bee-låte, og det står en gjeng foran scenen og danser og synger med. Jeg gir dem lite oppmerksomhet og presser meg bakover i rommet.

Jeg hilser på noen av dem jeg må hilse på og leter videre til jeg treffer Kathrine og Juni. Vi prater litt, før de går fremover mot scenen. Jeg følger etter. «Hvor skal vi?» spør jeg. «Se på,» svarer Juni. Jeg ser på scenen. «Vent,» sier jeg. «Er det faktisk Oral Bee?» «Ja!» svarer Juni. Jesus Christ. Selvfølgelig har Uken booket Oral Bee til å spille på den første store internfesten. Hvem ellers?

Det neste som skjer er at Kathrine faller. Jeg vet ikke om hun sklir på noe eller hva som skjer, men plutselig er hun på bakken. Vi hjelper henne på bena. Hun lener seg mot veggen, står ustøtt, svaier fra side til side; hun er sløret i blikket, ser rett frem uten å se på noe spesielt, er ufokusert. «Jeg tror vi skal få litt luft,» sier Juni til henne. Vi støtter henne i en arm hver og eskorterer henne mot utgangen. «Nei, vi må gå ut bak,» sier Kathrine. «Jeg tror det er raskest å gå ut foran,» sier jeg, mest til Juni. «Men det er flere vakter der,» protesterer Kathrine. Vi lar henne få viljen sin, men jeg sier til Juni at det kanskje er lurest å sende henne hjem likevel. Det vil ikke Kathrine ha noe av. «Jeg er bare litt sliten og har spist lite i dag,» sier hun. «Ok, da må vi få i deg litt mat.» Hun protesterer mot dette også, men vi insisterer og får dratt henne med oss mot matbaren. Kathrine blir ikke stoppet av vakten. Det blir jeg, fordi jeg har med meg en nesten full øl. Nesten instinktivt tømmer jeg den i én stor slurk. Vi følger Kathrine til matbaren og får bestilt en pølse til henne.

Det virker som om Kathrine har kviknet til igjen, så jeg kjøper en ny øl og går inn i Campus igjen. Jeg ser først ingen jeg kjenner; så treffer jeg Maria, informasjonssjef i Ukestyret. «Jeg fikk ikke sett revyen. Hvordan var den?» sier jeg. «Den var bra,» svarer hun. «Det var morsomt.» Jeg har stilt alle jeg har møtt det samme spørsmålet, og meningene spriker. Noen mener den var morsom og gjennomført. Andre synes den var platt. Særlig et tidligere kjernestyremedlem jeg snakker med klager over at humoren er for enkel, at det er for mange vitser om bæsj og tiss og mus. «Skal du se den en annen gang?» spør Maria. «Jeg tenkte det. Jeg har hørt mye forskjellig nå, så det blir spennende å se selv,» svarer jeg. Dette ville vært det naturlige stedet å avslutte samtalen, men jeg ser ingen andre jeg kjenner, så i stedet blir jeg stående.

«Skal du se mye under Uken, eller?» spør hun. «Jeg skal se en del, tror jeg. Skal skrive om en del for Stoff.» «Hva gleder du deg mest til?» «Det blir vel Anderson Paak. Jeg har ikke egentlig hørt noe på ham, egentlig, men jeg det er en sånn artist jeg har inntrykk av at er veldig bra. Ellers gleder jeg meg til Sondre Justad. Det er ikke den musikken jeg vanligvis hører på, men jeg har fulgt ham hele veien og det er bare god låtskriving.» Hun sier seg enig. «Men tror du ikke også Axwell og Ingrosso kommer til å bli skikkelig gøy?» sier hun. «Jo,» svarer jeg. «Allsang på «Save the World»  kommer nok til å bli kjempestemning. Du så kanskje at jeg anmeldte alle låtene deres for Stoff?» «Jeg så at dere delte det,» svarer hun. «Hvordan var det?» «Det var først og fremst en skikkelig dårlig idé! De har gitt ut mye mer enn jeg trodde.» Hun ler. Jeg fortsetter. «Det er ikke veldig spennende EDM, synes jeg. Men de har helt klart gitt ut mange veldig bra låter.»

Samtalen dreier seg over i en diskusjon om hva djer egentlig gjør på scenen. Jeg sier at jeg ikke tror de egentlig gjør noe. Jeg tror de har laget miksen på forhånd og egentlig bare spiller den av. Jo, jeg vet at de fleste djer mikser live, men jeg tror at djer av kaliberet til Axwell og Ingrosso, Tiesto, Avicii og lignende er såpass sterke merkevarer at de kommer med en ren ferdigpakke. Maria og en tredje fyr jeg ikke kjenner er mer usikre; de tror de kommer til å gjøre mye live. De argumenterer for at det nettopp er de flinkeste djene som er i stand til å lage en bra live-miks. Jeg poengterer at å være en god produsent ikke nødvendigvis er det samme som å være en god dj.

Samtalen kommer på nytt til et punkt der det er naturlig å bryte av og vi går fra hverandre. Jeg tror begge puster litt lettet ut.

Campus er mye tommere etter at Oral Bee gikk av scenen. I andre enden av rommet ser jeg en bekjent prøve å sjekke opp en nydelig jente i en rosa buksekjole. En annen vaser rundt og støyer. Jeg orker ikke disse folkene. Skolen er full av nydelige jenter i korte kjoler; flertallet har jeg ikke sett før. Min vanlige reaksjon ville vært å prøve å snakke med dem. Men nå føler jeg ikke for det. Jeg vet ikke om det er fordi jeg ikke har tatt antidepressivene mine eller om jeg bare er lei. Men jeg kjenner at den sosiale angsten jeg trodde jeg hadde klart å bli kvitt er tilbake. Men jeg har ingen andre ideer til ting å ta meg til, og jeg kan ikke gå ut av Campus igjen før ølen min er tom. I stedet setter jeg meg i en sofa alene med mobilen min.

Jeg ser en jente jeg pratet med på programslippfesten. Jeg kommer ikke på hva hun heter. Men hun er pen og da vi møttes sist, følte jeg vi hadde god kjemi og at vi hadde mye interessant å snakke om. Jeg hadde begynt å håpe at det kunne skje noe, men så forsvant hun uten å si ha det. Nå står hun sammen med noen venninner og jeg tenker at jeg burde gå og snakke med henne. Men jeg tør ikke. Vi har ikke snakket sammen siden programslippfesten, selv om vi har flere fag sammen, og nå kaster hun meg ingen blikk. Uansett er jeg ikke så opptatt av å ligge med henne. Jeg har lyst til å ta henne med på date og bli kjent med henne.

Jeg går i stedet bort til jenta jeg faktisk ble med hjem etter programslippfesten, som jeg, etter å ha sjekket Facebook, kommer på at hun heter Kristin. Vi snakker litt, før hun forsvinner med noen venninner. Litt senere ser jeg dem i lobbyen. Jeg går bort til dem, men den ene venninnen sier de diskuterer private ting. «Gå vekk. Bare gå vekk,» sier hun. Når jeg passerer dem litt senere, viser hun meg fingeren; jeg slår ut med armene, Kristin ler, men jeg får ingen forklaring.

Jeg går innom de fleste rommene, men finner ingen å snakke med. Inne på TG er det full dans og «Don’t Stop Believin’». Ikke faen. Maria fra Dir.Mus står i baren og vurderer å kjøpe en shot av Sondre, som står i baren. «Jeg må kjefte litt på deg, for de drinkene du anbefalte sist,» sier jeg. «De var helt jævlige!» «Å?» «Eller, den blå smakte bare julebrus. Den gikk det an å drikke. Men den rosa, med jordbær og fløte, fy faen!» «Ja, den smakte jeg jo på,» sier Maria. «Den var ikke god!» «Så dumt,» svarer Sondre. «Jeg synes det er de to beste.» «Vel, jeg burde kanskje sagt at jeg ikke liker søte drinker. Men likevel!»

Maria bestemmer seg for ikke å kjøpe en shot likevel og går. Jeg skal heller ikke ha noe, men jeg blir likevel stående. Av alle som er der, er en edru Sondre den eneste det frister å prate med. Jeg lurer på om jeg burde foreslått å ta en shot sammen med Maria.

Jeg sender en melding til Anine og spør om hun vil ha besøk. Hun svarer at jeg godt kan komme, men at hun har mensen; jeg sier at det blir litt stress i morgen, siden jeg har på dress. Mens jeg venter på bussen, sender jeg en annen melding til Kristin og spør om hun ikke skal ta siste buss. Jacob kommer også til bussholdeplassen; han skal videre til byen. Han forsvinner i en taxi sammen med to av de andre på holdeplassen. Jeg sier jeg heller vil vente på bussen. Den kommer ikke. Det gjør ikke neste buss heller. En annen gutt på holdeplassen snakker i telefonen med noen på fransk. Jeg spør om han vil dele en taxi, men han har i stedet tenkt seg på nachspiel på Hatleberg. Han spør om jeg vil være med, men jeg vet ikke hvordan jeg da skal komme meg hjem, så jeg står over. På bensinstasjonen finner jeg heldigvis to jenter å dele taxi med.

Mens vi kjører, får jeg svar fra Kristin. «Jo, jeg tok den.» Selvsagt gjorde hun det. Det er rutetabellene i Skyss-appen det er noe galt med. Jeg vil ha pengene tilbake. «Dro du hjem eller ut?» svarer jeg. «Jeg dro hjem!» I sentrum prøver jeg å få tak i Jacob, men han svarer ikke. Jeg tenker det er mest sannsynlig at han har dratt til Vaskeriet, så jeg begynner å gå dit. Samtidig spør jeg Kristin om hun vil ha nachspiel. Jeg tenker litt, før jeg sender en ny melding. «’Nachspiel’ er kode for ‘Vil du ha besøk?’»

Jeg ser ikke Jacob på Vaskeriet, men jeg ser ikke nøye etter. Musikken er av og stedet er fullt av folk som danser for seg selv med store headset på hodet. Dette er for døvt, tenker jeg og går. Litt senere får jeg svar fra Jacob om at han faktisk er på Vaskeriet, men ikke faen om jeg orker å gå tilbake dit. Jeg går hjem. På veien får jeg svar fra Kristin. «No thanks, I’m good :)» Hva mener hun med det? Jeg burde åpenbart la det ligge, men jeg er nevrotisk og hater å få uklare signaler, og jeg føler at jeg uansett ikke har så mye å tape.

«Dette var ikke helt lett å tolke,» skriver jeg. «Betyr det at du fikk dosen sist og er i sølibat til neste gang? Eller at det bare var en one night stand og at det egentlig er kleint bare å se meg igjen? Eller at det bare er for sent på kvelden?» Hun bruker lang tid på å svare. «Hmm, si det du … Kanskje litt av alt, men tror vi bare lar den ligge for nå.» Men jeg lar aldri noe ligge. «Okay. For hvis det bare var det siste, skulle jeg gjerne bedt deg på date en gang.» Dette svarer hun ikke på. Jeg vet uansett ikke hva jeg vil oppnå med det. Hun er ikke en person jeg tror jeg er interessert i å date. Jeg vil kanskje bare ha variasjon.

V

Fay Wildhagen er oppsiktsvekkende bra. Jeg ser for meg enda en Aurora eller Emilie Nicolas, lavmælt, velskrevet og døll indieelektropop med kvinnelig flinkisvokal. Men Fay blåser meg av banen. Jeg har hørt henne synge før, hun har en nydelig, skjør stemme, men jeg har ikke hørt henne spille gitar, og det er der hun virkelig skinner; musikken veksler mellom rolig pop og rå, psykedelisk rock, mykt og hardt sammen, litt som Mew eller Team Me. Det er fantastisk.

Jeg står ved siden av bookingansvarlig Oscar­. Under konserten diskuterer vi Fay, Axwell og Ingrosso, «ordentlig» og «pop»-edm, hvordan popmusikken svinger mot hiphop, fremveksten av autotunerap, Arif, Future og Young Thug, tristessen og dataspillrapen til Yung Lean. Foran meg danser en jente i utakt til musikken, hun tramper høyt.

Monologene mellom låtene blir mer utflytende gjennom konserten; Fay ler, tuller, virker nesten som om hun skal gråte av lykke. En jente helt foran roper at Fay bør bli med henne ut. Hun er dritings. Tidligere hørte vi henne synge med, en heltone av pitch. Hun tilbyr seg å betale. Fay skyter henne ikke ned, sier kanskje, holder en samtale gående så lenge at det begynner å bli pinlig.

Etter konserten står jeg utenfor Teglverket med en gjeng som stort sett består av folk høyt oppe i Uken: Oscar, Maria, Victoria, Jørund, og Kaja. De er unisone og uapologetiske om programmet, noe som overrasker meg litt. Det er det beste programmet Uken har hatt, tror de. Det har aldri vært så variert og så mye kvalitet. Hallo, DDE? Axwell og Ingrosso? For meg handler bredde om å få frem bra musikk i mange sjangre, ikke om å ha artister med varierende grad av seriøsitet.

Likevel har de et poeng. Fay Wildhagen, Thomas Dybdahl, Anderson .Paak, Arif og Sondre Justad er alle sterke bookinger. Ary og Gundelach, som jeg begge har gått glipp av, er kule og up-and-coming, tror jeg i hvert fall. Karpe hadde de kjempeflaks med; da de annonserte det, virket det som klein nostalgirunk, som Klovner i kamp for to år siden, men så slapp de karrièrens beste låter.

Jeg har kjøpt en ny øl. Vil drikke mer, men alle er slitne og skal hjem, venter bare på at Fay skal bli ferdig med å selge merch, så de kan pakke sammen og gå. Jeg skal gå, har alt sagt ha det, men treffer Erlend, en skjeggete trønder som alt har passert tredve, men er fremdeles et av de mest aktive medlemmene av Studentersamfunnet. Han er full. Når vi tar hverandre i hånden, slår han borti et tomt ølglass og velter det utover. Jeg blir og drikker med ham.

VI

Etterpå. Jeg har med meg en bok til turen, men orker ikke åpne den. Jeg kommer hjem, åpner en øl og kollapser på sofaen. Klokken er fire. Jeg setter på musikk. Warpaint og Yung Lean og Swans. Jeg ligger der i tre timer. Jeg spiser havregrøt. Så dusjer jeg, skifter og går.

Jeg er altfor sent ute til å rekke Omvr, men jeg kommer dit rundt tre låter inn i Arif. Teltet er så mørkt at jeg knapt ser noen, scenen er full av røyk og musikken er øredøvende. Jeg snakker med Maria og ukesjef Mette. Jeg kjøper en øl. Jeg går inn i mengden.

Jeg hadde håpet på pornoshow. Det skjer ikke. Det er null show. Arif har koring på noen av låtene, og en fotograf som også fungerer som en slags hype man, men stort sett er han helt alene på den enorme scenen. Og han eier den. Jeg er glad Norge har fått en rapper som Arif. En som ikke prøver å lage kunst, men lager enkle, catchy låter om damer, penger og sex, som er svart.

Den første låten de spiller etter konserten er Flying on the Ground av Tellef Raabe. Jeg nevner det for Maria. «Det er litt morsomt, ja,» sier hun. «Dere kjenner hverandre ganske godt, gjør dere ikke? Har han blitt noe gladere i Uken?» «Jeg er glad i Uken,» svarer jeg. «Jeg spurte om Tellef har blitt det,» sier hun.

Mellom konsertene har det kommet en horde med folk. Under Arif var teltet ikke engang halvfult; nå er det vanskelig å navigere. Jeg ser ingen av dem jeg ser etter og vet ikke helt hvem de er. Karpe går på. De har fullt band og de låter bra; bandet gir låtene et helt annet trykk enn en dj hadde gitt. Det er nesten som rockeversjoner av låtene folk har vokst opp med. Jeg får en sms fra Sofie. «Hei, er det på tide at jeg får sitte på skuldrene dine?» På et plan tenker jeg det er lurt å spille hard to get. «Og jeg som trodde du hadde glemt meg,» svarer jeg. Jeg venter noen minutter og sender: «Sure, jeg er i ølkøen.» Hun svarer at hun er i matteltet. Jeg svarer ikke. Hun spør om jeg kan komme dit; det er bedre for filmingen. Jeg svarer ikke.

Ti minutter senere kommer hun bort. «Er det greit at jeg rir på skuldrene dine?» spør hun. «Ok.» Jeg setter meg på huk, hun hopper på. Det går på andre forsøk. Hun har kjole og har myke, glatte lår. Så setter jeg henne ned, hun sier takk og forsvinner.

Jeg orker ikke mer. Jeg er sur, sliten og har spist altfor lite. Jeg går ut i matteltet. Kjøper to pølser og setter meg alene. Det er på dette tidspunktet noen fra crewet til Arif tar med seg et brannslukningsapparat opp på scenen og sprayer det inn i røykmaskinen så konserten må avsluttes. Fem stykker må kjøres på legevakten, alle instrumentene blir ødelagt og alle må evakueres. Men jeg får det ikke med meg. Jeg hører at konserten avsluttes og at noen snakker fra scenen, men jeg tror de bare sier at konserten er over og at det faktisk ikke blir noen ekstranumre.

Etterpå sitter vi hos Anna og drikker og hører på sen Miles Davis. Vi hører at det går rykter om at det var Arif som sprayet med brannslukningsapparatet og etter å ha diskutert litt, ringer Anna Arif. Hun kommer tilbake, sier han sier det ikke var ham, at han blir lei seg av å høre at så mange tror det var ham.

VII

Det er lørdag. Jeg skal på DDE, alene. Jeg vorser med Mathias og Petter, de skal på konsert med Luke Elliot på Hulen, Mathias’ kompis Njål spiller i bandet; vi planlegger å møtes på byen etterpå. Jeg har fått beskjed fra Åge om at jeg ikke får bli igjen på bygget etter konsertene likevel. Hvis jeg skulle fått lov, måtte alle andre fukensjonærer også få lov, sier han.

Vi spiller brettspill. Jeg prøvde opprinnelig å arrangere brettspillkveld på tirsdag, men ingen av dem som svarte på invitasjonen, hadde tid. Nok et mislykket forsøk. Men så foreslo Mathias, i samme tråd, at vi kunne ha brettspillvors på lørdag. Jeg ble kjempeglad. Helt siden kjæresten hans flyttet til Bergen, har jeg følt meg nedprioritert. Jeg vet det ikke står på ham alene. Jeg har nedprioritert alle; hvis jeg har en ledig kveld, starter jeg med å be ut en jente og kontakter først vennene mine hvis jeg får nei. Likevel har det vært sårt. Og nå tar han ikke bare initiativ til å tilbringe tid med meg; han foreslår at vi skal bruke tiden på min hobby.

Med en sånn sjanse, legger jeg ikke noe i mellom: Jeg foreslår Eclipse, et enormt spill med hundrevis av brikker, der temaet er økadm og krig mellom sivilisasjoner i verdensrommet. Jeg har eid det lenge, men har bare spilt det én gang. Og det er vellykket. Selv om det er litt knoting med enkeltreglene, og selv om jeg mot slutten blir litt i overkant irritabel av å svare på de samme spørsmålene, og selv om vi etterhvert drikker så mye – eller, det er en kombinasjon av det og lite mat – at ting begynner å gå tregt, skjønner begge poenget. Mathias vinner. Vi hører på hiphop. Vi drikker øl og vin og irish coffee. Det er gøy. Vi diskuterer antall runder. Eclipse har ni runder, men vi lurer på om det heller burde vært for eksempel tolv: Selv om det er en episk romopera over tre timer, føles spillet litt knapt; det er ikke så mange slag og spillet er liksom over når du først føler du har fått moment. Jeg sier jeg har lest litt om det, og at det virker som om de som har spilt det en del mener ni runder er tilstrekkelig; de spiller så effektivt at de ville ha gjort alt de vil gjøre innen runde tolv. Mathias sier han vil spille det igjen.

Vi er ferdige klokken ni. Jeg er på skolen elleve. Åge sender en masemelding og jeg får vite at bandet forsatt ikke har gått på. Heldigvis. Jeg møter Åge i døren, det virker ikke som om vaktene helt har blitt gitt tilstrekkelig beskjed, men han ordner opp. Han sier jeg ikke trenger stempel, men at jeg skal gå med et stort pass rundt halsen. «Ha det synlig,» sier han.

Garderobekøen er for lang og Bulle-kontoret er stengt, så jeg legger fra meg jakken bak en kopimaskin. Når jeg kommer inn, har DDE gått på. De spiller en låt jeg aldri har hørt før. Selv om Åge har sagt det er ok om jeg tar meg en øl, gjemmer jeg pressepasset i skjorten når jeg går i baren. Etterhvert gjemmer jeg det hele tiden; jeg tar det bare ut når jeg passerer vaktene på vei inn og ut døren. Det blir for mange spørsmål.­

DDE fortsetter å spille låter jeg ikke har hørt. Jeg synes de låter bra, men lydbildet er ikke helt on point: Det er litt lite bass og litt skingrende diskant, de har ikke helt den punchen et sånt band skal ha. Ellers er konserten helt ålreit. Bandet har samlet alle de kjente låtene til slutt; første halvdel er helt ukjent for meg, men de spicer det opp med å legge inn utsnitt fra helt andre låter av andre band. Plutselig spiller de refrenget på Tore Tang, en annen gang kommer Jump av Van Halen, så åpningsriffet fra AC/DC’ Thunder. De kjenner seg publikum. De forstår at vi er der for å feste, ikke for en musikalsk opplevelse. De lar oss drikke oss opp til allsangen på Rai-Rai og Det går likar no.

Og når de kommer, er det euforisk. Jeg har beveget meg litt forover i mengden og står med en gjeng nåværende og tidligere kjernestyremedlemmer. Vi har armene rundt hverandre, vaier fra side til side, hopper, danser og synger med av full hals. Det er god stemning.

Etter konserten drar jeg til sentrum. Petter har dratt hjem, men jeg møter Mathias, tilfeldig, rett utenfor Kvarteret, og vi drar til Ujevnt sammen med Luke Elliot og band. Jeg kjøper en øl som smaker melkesjokolade. Mathias sitter for det mest stille og mimrer med Njål, som spiller i bandet til Luke og som Mathias har vokst opp med. Jeg deltar i samtalen etter beste evne, men jeg er sliten og sulten og litt for full. Jeg tekster noen jenter jeg kjenner. Martine er ute. Hun er litt usikker på om hun kan treffes; hun har besøk av en vennine. Hun spør om jeg  har en kompis til venninnen. Jeg sier jeg ikke kan garantere noe; Mathias har kjæreste og jeg kjenner ikke vennene hans. Litt senere får jeg beskjed om at venninnen er på vei til et nachspiel med noen gutter.

Jeg kjøper en kebab på veien – jeg sier til Mathias at jeg skal kjøpe falafel, men den med lam koster det samme, så jeg kjøper det i stedet – og møter Martine ved Den blå steinen. Vi går til henne. Hun sier at hun har vært på Tidi og at det var helt jævlig. Jeg sier at jeg hadde trodd hun var litt typen til å være på Tidi. Jeg prøver å ro meg ut av det.

Hjemme hos henne legger vi oss på sengen og kliner og jeg prøver å fingre henne, men hun sier vi må vente til hun har kontroll på venninnen sin. Hun sier hun har dårlig samvittighet for å ha forlatt henne. Hun ringer venninnen; hun er fortsatt i en kebabkø og har ombestemt seg og skal hjem til Martine likevel. Etter rundt ti minutter ringer venninnen på. Martine går for å slippe henne inn. Hun er lenge borte, jeg hører latter. Jeg reiser meg og går ut i gangen i bare undertøy, jeg tar med en kopp, fyller den på kjøkkenet og går bort til gjesterommet. Venninnen sitter på sengen i bar overkropp. Hun er så full at Martine må hjelpe henne med å ta på nattøy. Jeg får et glimt av puppene hennes.

VIII

Jeg har sluttet å gå i forelesning. Jeg sier det er fordi ingen av foreleserne er noe gode, som er sant, og at jeg har større utbytte av å lese på egen hånd, men jeg leser ikke; jeg sover. Den siste uken har jeg hatt en typisk søvnrytme mellom fem og to. Så surrer jeg i noen timer, leser kanskje i et par av dem, spiser havregrøt og ferdigmat og ser film ut kvelden, hvis jeg ikke skal ut.

Akkurat i dag våknet jeg åtte, men jeg sto ikke opp; jeg tok en koffeinpille og drakk kaffe fra maskinen på nattbordet og hørte på podcaster i noen timer, så på porno, kranglet med en fyr fra FrP. Klokken er ett og jeg har fortsatt ikke spist frokost.

Jeg har ikke trimmet eller barbert meg på over en måned, og nakkeluggen når meg nesten til skuldrene. Jeg har sluttet å bry meg om hva jeg har på meg for lenge siden. Når jeg skal på fest, tar jeg på meg en skjorte og fikser håret, ellers tar jeg bare det første jeg finner, som regel jeans og ensfargede Hennes & Mauritz-t-skjorter. Jeg går med sekk og ofte et heslig, rosa nett, som jeg bruker i en slags protest; det er et gammelt nett jeg fant i kjelleren hjemme og det er noe av det aller jævligste jeg noensinne har sett, samtidig som det er Ralph Lauren, NHHernes fremste identitetsmarkør.

Det er noe med å romantisere forfall. Jeg vet ikke. Jeg kunne skrevet noe om at jeg underbevisst vil at mitt ytre skal reflektere smerten jeg føler innvendig eller noe sånt, men det stemmer ikke. Jeg har det ikke vondt. Emosjonelt sett går jeg i riktig retning. Men jeg føler meg ofte tom. Retningsløs.

Jeg har ikke vært på treningssenter siden januar. Jeg fikk nettopp låne en del penger fra mamma og pappa, så jeg har litt igjen på konto etter husleien, men fylla spiser opp alt.

IX

Jeg tror jeg ser Sofie gå og kjøpe øl, en blond jente i høye hæler og knallrød kjole. Det er ikke henne. Jeg ser det tredje gangen jeg passerer henne, i gangen mot doene, jeg kjenner henne igjen fra programslippfesten. Hun gråter. Jeg har lyst til å gå bort og spørre hva det er, forsøke å trøste. Utnytte situasjonen. Vi har snakket nok til at det ikke ville være helt unaturlig. Men jeg gjør det ikke.

På vei tilbake treffer jeg Emilie. Hun klemmer meg. Virker plutselig veldig interessert. Sier jeg er kjekk med skjegget. Sier vi må klare å holde ut til nachspielet i Fuken. Visst faen må vi det. Jeg prøver å svare så kjølig som mulig. Etterpå angrer jeg på at jeg ikke ber henne dra til helvete.

Revyen er katastrofal. Misforstå meg rett. Da jeg så den for noen dager siden, likte jeg den. Selv om den ikke kunne måle seg med den for to år siden, er den gjennomført underholdende. Men her faller det helt igjennom. Tradisjonen på Grande er en remix av revyen, der alle skuespillerne er fulle, settinger, temaer og skuespillere er byttet ut og manuset er skrevet om. For to år siden var fitnessbloggersketsjen endret til Aksel med trange tights og dildoer, og sketsjen om tabloide flåttforsider handlet om tabloide pungshotforsider i Bulle. Men i år er revyen så å si uendret; bare noen få punchliner er skrevet om og ingen til det bedre. Alle har sett revyen før, gjerne mange ganger, og folk er altfor fulle til å følge med. Noen roper replikkene samtidig med skuespillerne, men ingen ler.

Revyen nærmer seg slutten. Under et av dansenumrene stiller Oliver Finden og Marius Heiberg fra Svæveru’ seg i midtgangen. De klapper på én og tre. Jeg går på do igjen. Jeg passerer to jenter som holder rundt hverandre. Den ene gråter. «Han er så jævlig drittsekk!» presser hun ut. «Ja, han er en jævla drittsekk,» svarer den andre.

Revyen tar slutt og folk trekker ned i kjelleren. Jeg er rasende, uten noen åpenbar grunn. Hater alle. Har lyst til å skrike høyt. Har lyst til å knuse noe. Jeg vil såre noen. Jeg vil hjem. Men jeg må bli til Fuken. Jeg er sulten. Jeg kjøpte to pølser i matbaren under forestillingen, men nå er også den stengt. Jeg drikker i stedet et glass vann.

Kveldens overraskelsesartist er Ravi, vi har fått vite det noen timer før og nå skal konserten begynne og vi trekker opp til aulaen og Ravi begynner å spille og det er helt fuckings krise. Ravi står rett opp og ned, gjør små håndbevegelser, mumler veike syngerapvers. Det er som om han ikke tror på sitt eget prosjekt. At han ikke vet om musikken hans er ironisk eller seriøs, at han faller mellom to stoler, prøver å gjemme ansiktet sitt på gulvet.

«Jeg tenkte jeg skulle gjøre en liten coverlåt,» sier Ravi. «Av en fyr noen av dere kanskje har hørt om. Han heter Kendrick Lamar.» Herregud. Ravi begynner å spille Bitch, Don’t Kill My Vibe, på norsk, oversatt til «Fløtt deg, du’r i vei’n». Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte. «Dette er så jævlig flaut,» sier jeg til et par jenter bak meg. De skjønner ikke hva jeg reagerer på. De har aldri hørt om Kendrick Lamar.

Jeg snur meg mot scenen igjen og ser Sofie, for første gang den kvelden, stå noen meter fremfor meg. Hun står med en fyr. Jeg har aldri sett ham før. Han er som essensen av NHH. Høy, stram dress, semimuskuløs, glatt, brunt hår, kraftig kjeve. Uidentifiserbar og utskiftbar. Sofie har en hånd inni dressjakken hans. Øynene våre møtes. Et glimt av gjenkjennelse. Hun nøler. Så lukker hun øynene, lener seg mot ham, leppene deres møtes. Faen.

Faen, faen, faen. Jeg må vekk. Må puste. Faen. Hvorfor reagerer jeg så sterkt? Jeg kjenner henne ikke. Faen. Jeg brøyter meg gjennom publikum. Må ut. Må ha noe til å døyve nervene. Det er så jævlig typisk meg. Jeg henger meg opp i jenter jeg ikke har noen sjanse på. Luller meg inn i en fantasiforestilling. Leser signaler som ikke er der. Setter meg opp for å bli såret, igjen og igjen. Og når jeg først har kjørt meg fast i én jente, klarer jeg ikke løsrive meg, klarer ikke se de andre der, klarer ikke tenke på noe annet. Faen. Jeg er så jævlig patetisk. Jeg hater henne for å velge noen andre, men jeg hater meg selv mer for å ha trodd at jeg noen gang kunne ha noen sjanse.

X

Jeg har aldri før sett bøttehatter på NHH. Ikke ironisk engang. Nå kryr det av dem, sammen med joggebukser, capser, sneakers og andre ting NNHere aldri ville blitt sett med. Jeg ser også få folk jeg kjenner igjen; aulaen er full av sentrumsfolk, laksevågere som holder det ekte, mørkhudede som ikke ser ut som om de er hentet ut av en UD-reklame. Jeg tror jeg treffer Vågard og at vi skåler, men jeg er ikke helt sikker. Jeg kom før det begynte, så jeg har vært nede i Campus, hvor Victoria spanderte en drink på meg. Jeg er edru frem til da. Jeg er sliten, bakfull, vil helst bare unngå alle.

Konserten begynner. Anderson .Paak kommer ut på scenen, spiller først tre låter med bare dj, før resten av bandet, en gitarist og en bassist kommer ut på scenen. Jeg står som vanlig delvis med og delvis i nærheten av ukestyret, bookinggruppen og så videre, men så ser jeg Petter i massen. Vi snakket tidligere den dagen og jeg sa han burde bli med, men jeg hadde ikke hørt noe fra ham, så jeg regnet med at det ikke ble noe av. Det viste seg at han hadde sendt en sms. Jeg presser meg bort til ham.

.Paak er bra. Det er solid hiphop, men samtidig mye mer utfordrende og eksperimentelt enn det vanlige. De fleste låtene begynner som tradisjonell hiphop, men så setter .Paak seg bak trommesettet og tar over perkusjonen, og låtene glir over i mer instrumentelle partier der gitaren kommer mer i front. Han blander en mengde forskjellige stilarter, fra hiphop til funk til trap til låter som nesten minner om Rage against the Machine.

Jeg merker at jeg liker musikeren .Paak bedre enn scenepersonligheten. Han danser rundt og får publikum med seg, men det er grenser for hvor deilig noen kan synes de er før det blir for mye. I en dårlig innøvd skit mellom to av låtene irettesetter han bandet. Kleint. Mot slutten setter han seg på trappen på kanten av scenen og holder en Justin Bieber-aktig monolog. En annen gang klatrer han over gjerdet til publikum og danser med dem. Når han går av scenen før ekstranummeret, kommer gitaristen ut og ber oss rope på ham, som om vi var barn som ventet på julenissen.

Etter konserten går jeg hjem. Jeg er sliten og jeg har ikke lyst til å pushe grensene helt ennå.

XI

Jeg har vært syk. Jeg forstår det nå, at de siste dagenes utmattelse og uggenhet har vært en forkjølelse, ikke bare en reaksjon på for mye alkohol, for dårlig kosthold og for lite søvn. Nesen har begynt å renne og jeg nyser.

Jeg bestemmer meg for å ha en hvit dag. Når jeg kommer, ser jeg Kaja og de andre usual suspects stå i en lukket ring. Jeg sier hei, men hun hører meg ikke og ingen av de andre har lagt merke til meg. Det blir for flaut å prøve igjen, så jeg sniker meg vekk, tenker å late som om jeg ikke har sett dem hvis jeg treffer dem senere. Jeg går til baren, må ha alkohol likevel, men når jeg ser prisene ombestemmer jeg meg enda en gang. Jeg går inn igjen, setter meg alene mot veggen og venter på at konserten skal begynne.

Når Thomas Dybdahl går på, går jeg til midten av publikum, fortsatt alene. Jeg ser dem jeg kjenner stå et stykke lenger frem, men jeg går ikke bort til dem. Det går fint. Jeg har vært alene på konsert før.

Jeg har vært fan av Thomas Dybdahl siden han startet. Det er musikk jeg har vokst opp med. Likevel treffer ikke dette meg helt, låtene er veldig annerledes enn på platene. Alt er omarrangert og jazzet opp, det er en endeløs rekke av gitarsoloer; jeg føler melodiene jeg er glad i havner i bakgrunnen. Jeg mistenker at det delvis skyldes at Dybdahl har spilt låtene så mange ganger at han trenger å variere dem for ikke å gå lei, men kanskje enda mer at han har utviklet som gitarist, og at det er derfor gitaren tar en så stor plass. Jeg forstår ham godt. Dybdahl har aldri laget minimalistisk musikk, men han har vært flink til å la andre musikere få ha hovedrollen; nå har han kommet på et annet nivå og vil ha hovedrollen selv. Men det er det såre og svake som tiltrekker meg med Dybdahls musikk; nå reduserer han seg selv til enda en flinkismusiker.

XII

Og jeg blir sykere. Jeg er vant til at rennende nese og nysing markerer slutten på en forkjølelse, men denne gangen er det bare begynnelsen, og jeg får feber og er kvalm og sliten og blir sengeliggende i tre dager. Jeg går glipp av Full Moon Party, The Box og Axwell  Ingrosso, de tre store klubbarrangementene, som av en eller annen grunn er lagt rett etter hverandre.

Jeg er først bra nok igjen til lørdagen, avslutningskonserten med Sondre Justad. Konserten begynner og Anders og jeg presser oss gjennom folkemengden frem til der Jacob står og prøver å sjekke opp en eller annen jente. Det er fantastisk. Hele publikum er i synk, alle danser, alle synger med. Det låter dødsbra og Sondre Justad spiller sin rolle på scenen perfekt. Når han spiller «Det e over», eksploderer publikum; alle går amok, eller jeg gjør i hvert fall det.

Under en roligere og mindre kjent låt er det mange som tar opp telefonen og filmer. «Det er litt dumt for, for jeg er nødt til å ta notater underveis, men forby telefoner under konserter,» sier jeg til Anders. «Ja, det er ingen som noen gang har hatt glede av å se en sånn video.» «Det er ingen som ikke tror på at du har vært på konsert hvis du ikke legger det ut på Snapchat!» «Det er ingen som har sett gjennom det de har filmet dagen etterpå og tenkt ‘Nesten som å oppleve det én gang til’!»

På dette tidspunktet blir vi hysjet på av en jente bak oss. Jeg har lagt merke til henne allerede. Jeg tror ikke hun går på NHH. Hun ser yngre ut. Hun har stått stille under hele konserten, stirret mot scenen, knapt kastet et blikk rundt seg. Hun synger også med på alle låtene, ikke høyt og skrålende, men lavt og presist, som om hun prøver å imponere noen som ikke ser på. Og det slår meg at hun ikke er der fordi hun liker musikken eller vil være med på en fest. Hun er der fordi hun er forelsket i Sondre Justad. Dette er det nærmeste hun kan komme å være de to alene i et rom. Og vi andre ødelegger det for henne.

Konserten er fenomenal hele veien, selv om den er i korteste laget. Under avslutningsnummeret eksploderer det igjen, bokstavelig i konfetti, og jeg søler øl og det treffer jenta foran meg. Jeg ser hun tørker ansiktet sitt og prøver å si unnskyld, men så ser jeg at det ikke er øl hun tørker; hun gråter av glede.

Og jeg tekster Sofie. «Du bare rir på skuldrene mine og så hører jeg aldri fra deg igjen?» Hun svarer ikke før det har gått noen timer og jeg er hjemme igjen. «Det var en rolig tur, men er ikke klar for gallopp ennå.» «Hahaha. Men hva blir det av dette? Når og hvor skal jeg drite meg ut på film?» Hun svarer ikke før dagen etter, under Grande-vorset, at klippet ikke er tatt med, lyset var for dårlig.

Men nå husker jeg hvem hun er. Jeg matchet med henne på en datingapp for lenge siden og tenkte hun var kul og interessant og vi snakket litt, og så sluttet hun å svare. Og selv om det ikke gikk sånn kjempebra, må hun i hvert fall ha syntes jeg ser bra nok ut til å like meg. Jeg har fortsatt en sjanse. Og jeg sender skriver at jeg kjenner henne igjen og hun svarer «lol» og jeg vet ikke hva hun mener med det.

XIII

Inne i aulaen går jeg opp trappen til galleriet oppe, setter meg alene. Jeg orker ikke å være med i publikum. Orker ikke synge med, danse eller prate med noen. Orker ikke stå. Jeg blir sittende til konserten er over. Etter det går jeg ned igjen. Jeg møter jenta jeg møtte på programslippfesten, som jeg nå husker at heter Helene, og vi sier hei, og jeg beveger meg som for å klemme henne, men hun registrerer det ikke med en gang, og spør om jeg gikk for klem og jeg sier ja og vi klemmer, men det er roing. Jeg fortsetter innover gangen, titter inn i de ulike rommene, går inn døren til Optimum. Jeg ser Sofie og fyren fra konserten. «For i kveld er det lov å være hore» gjaller over høyttaleranlegget. Jeg føler meg som i en Prodigy-video.

Jeg setter meg alene i en av sofaene i Campus. Jeg vil vekk. Det er ikke noe å hente for meg her. Jeg suger. Dette skjer igjen og igjen, samme mønster, jeg treffer noen som presser ut alle andre og blir såret, men det er bare i hodet mitt, de som ser meg, ser at jeg sitter sammensunket i sofaen, men alt de ser er at jeg har implodert av meg selv. Amalie, som jeg såvidt klinte med i førstekullsuken og knapt har snakket med siden, sitter i sofaen i andre enden av rommet; hun sitter alene, men jeg går ikke bort og øyeblikket passerer og hun er omringet.

Det er ikke uvanlig at dette skjer med meg. Det er ikke det som vanligvis skjer, jeg pleier å ha det gøy på fylla, eller bedre enn jeg har det til vanlig; det er derfor jeg drikker så ofte. Men det hender jeg kollapser. Og da pleier jeg å dra hjem. Denne gangen har jeg tvunget meg selv til å bli.

Emmad og en jente jeg ikke kjenner kommer bort. Emmad sitter der bare en liten stund og de to prater sammen, men så går Emmad og jeg blir sittende igjen med jenta, og hun legger merke til at jeg sitter sammensunket og med senket hode og snakker lavt og utydelig, og hun begynner å spørre og grave. «Har du det bra?» spør hun. «Nei,» svarer jeg. Jeg ser ikke på henne, holder blikket festet rett fremfor meg. «Hvorfor ikke?» «Jeg vet ikke.»

Jeg passerer to jenter som holder rundt hverandre og gråter; jeg tror det er de samme som tidligere, men kan ikke være sikker. Noen stopper meg. «Du må være glad!» sier han. «Ja da,» sier jeg, prøver å presse meg forbi. «Du må være blid!» Han gir seg ikke. «Få se et smil!» Jeg puster ut og presser frem det mest naturlige smilet jeg klarer. «Se der, ja!» sier han; han gliser, klapper meg på skulderen og slipper meg forbi.

Noen skumper inn i meg og søler halve ølen min utover skjortebrystet mitt og jeg går til baren og prøver å tørke det, men det har trukket dypt inn og er fuktig. I en gruppe med jenter danser en jente jeg snakket litt med tidligere den kvelden; jeg går bort og prøver å bli med dem. Synger med på Mamma av full hals. Hun danser slik jenter ofte gjør: hyggelig, men avstandstagende, unngår blikket mitt, gir overdrevent mye oppmerksomhet til venninner når de nærmer seg.

Jeg skal ut i gangen, men jeg må drikke opp ølen før jeg kan gå forbi dørvakten. Emmad har en annen strategi; han gir ølen sin til en jente, hun holder den bak ryggen og han går rett bak henne, subtil tildekking. Og det funker! «Så du ikke det?» sier jeg til dørvakten. «Nei, hva?» «Hun tok med seg en øl ut! Dette er du skikkelig dårlig til.» Jeg fortsetter å erte henne. Så snakker vi om andre ting; jeg har fortsatt ikke drukket opp. Hun er jævlig søt.

De stenger bygget. Alle må opp av kjelleren. Jeg kjenner jeg er jævlig sulten, men jeg gidder ikke gå bort på Statoil, orker ikke pølser og har ikke penger til burger. Det er et halvtimes opphold mellom at de stenger kjelleren og at de åpner Fuken. Jeg setter meg alene på et bord, merker ikke at det er dekket av en dam av øl før det har trukket gjennom klærne mine. En jente jeg ikke kjenner, men vet hvem er, står lent mot en vegg like ved. Hun ser ut som om hun venter på noen, blikkene våre møtes og det er et lite smil, og dette ville vært et helt naturlig punkt å starte en samtale, men jeg orker ikke, har for mye angst, for lite kalorier. Emilie kommer opp trappen. Hun går bort til klesstativet for å plukke ned ytterjakken sin, men river i prosessen seg selv og en annen jakke over ende. Hun lar den ligge.

Folk venter i en gjeng utenfor inngangen og jeg stiller meg med dem. Emilie står bak en fyr og holder rundt ham. Jeg tenker først at det er noen hun holder på med, men hun vitser om at han må slutte å være så flørtete, han har jo kjæreste. De går mot inngangen til Fuken og lekekrangler. Hun slår ham i skulderen. Hun dytter ham og han faller i busken. Folk har begynt å stille seg i kø nå og jeg følger etter dem, står alene bakerst.

XIV

Jeg er på Maus. Noen spiller piano og synger. En jente sitter ved siden av på en trommeboks og slår urytmisk på den. Jeg går til baren. De tar ikke kort, men en av svæveristene krysser av en øl til meg. Oscar står i nærheten og jeg går bort til ham. «Oscar, jeg må bare si, jeg var sikkert en av de mest kritiske da programmet ble annonsert, men dere har overbevist meg. Du har levert. Dette har vært en bra line-up. Jeg har hatt mange gode konsertopplevelser,» sier jeg. «Takk, Olve. Det setter jeg stor pris på å høre.»

Kristian Horn Hellenes i Sværeu’ kommer bort, skal ha oss med på shots. Jeg tar imot og sluker den, svart og besk og mintaroma. Jeg prater mer med Oscar. Vi er tomme for drikke og Oliver Finden gir oss en blå drink og jeg nyter den.

Litt senere går jeg inn i Campus. Jeg begynner å bli jævlig kvalm. Faen ta Sofie. Helene står ved baren og jeg går bort og snakker med henne. Baren er fortsatt åpen og hun som står i den holder på å blande og eksperimentere med drinker med spriten som er igjen, som hun bare deler ut. Og jeg er jævlig kvalm og går inn på doen. Det er noe grønt og uidentifisert på den ene doringen og jeg går inn og setter meg på det ene dolokket og legger hodet i hendene. Faen, faen, faen. Jeg skulle ønske jeg kunne bli der.

Jeg går tilbake til Campus. Helene sitter i sofaen med en fyr, men hun virker ikke interessert. Kristian sitter i en annen sofa og prøver seg på en eller annen jente. Fyren går. Jeg setter meg, og vi prater litt, men så ser hun en fra gruppen hun er med i og vinker ham bort, og han setter seg og nå er det bare de to som prater; jeg ser bare bakhodet hennes. Hva er galt med meg? Kan ikke jeg være kjekk nok til at noen i det minste kan gidde å kaste meg et blikk? Jeg hater alle. Jeg hater meg selv. Jeg går.

Jeg går opp og inn en dør til en gang. Jeg setter meg i et hjørne, lyset er av. Jeg orker ikke mer. Hvorfor? Hvorfor er jeg ulykkelig? Hva gjorde jeg galt? Hvorfor kan ingenting gå min vei? Først nå ser jeg at det sitter noen og sover i en av stolene lenger inn i gangen. Jeg blir sittende stille. Hvorfor kan jeg ikke i det minste avslutte tre uker med mislykkethet med en liten hookup som en slags fuckings kompensasjon eller noe? Faen. Jeg gråter, men bare nesten.

Jeg vil hjem, men det er tyve minutter til bussene begynner å gå. Han som sover i stolen lenger inn i gangen begynner å røre på seg og jeg reiser meg og går. Jeg kan ikke huske å ha følt meg så fremmedgjort noen gang. Inne på Kammerset sitter jenta jeg danset med tidligere. Jeg setter meg med henne. Jeg har lyst til å be henne ut. Noen gutter synger sanger fra musikalen The Book of Mormon, som jeg ikke har sett. De klorer til seg oppmerksomhet, roper nærmest opp i trynet mitt. Jeg finner frem mobilen og søker henne opp og hun har kjæreste. Faen.

XV

Jeg står alene i et mørkt rom av betong. Jeg ser dansende skikkelser rundt meg. Jeg hører øredøvende nittitallstechno. Rommet er innredet med et slags vikingtema. Emilie sitter alene på et bord et lite stykke bortenfor meg, som om hun leter etter noen. Et par kliner i hjørnet. Jeg prøvde å be om vann, men de hadde ikke vann; de gir meg øl. Jeg lener meg mot veggen. Tar en slurk. Anstrenger meg for å holde det nede. Det er ingenting for meg her. Jeg har ikke nådd bunnen. Jeg er tilbake der jeg startet. Sliter med å holde ølen nede, balanserer på kanten. Rundt meg fortsetter skikkelsene sitt eldgamle og utilgjengelige parringsritual. Det er ikke Uken. Det er meg.

Noen av navnene i teksten er endret.