Tekst Andrada Munteanu

Desember 2010

Vannet var kaldt mot fingrene som gredde overflaten med en doven «frem og tilbake» bevegelse. I dets speil reiste fjellene seg, mørke og eldgamle. En støvete-blå himmel hvilte på dem. Stillheten omringet alt. Selv om det ikke var skumring eller overskyet, hadde solen forsvunnet. En uforklarlig tristhet kom over meg mens jeg seilte endeløs langs elva, mellom to bredder jeg ikke kunne nå. Jeg hadde nettopp blitt ferdig med et semester som utvekslingsstudent i Norge og var redd for at jeg ikke skulle få lov til å fortsette studiene her. Selvfølgelig savnet jeg naturen, men ikke like mye som alle de fargerike menneskene jeg hadde truffet og blitt venner med. Alt hadde vært nytt og spennende. Hvem skulle tro at en liten bygd som Volda kunne samle hele verden i seg? For en jente som hele sitt liv hadde bodd i en by på størrelse med Bergen, var dette imponerende. Et gammelt rumensk ordtak sier at «man helliggjør stedet». Merkelig at jeg ikke hadde tenkt så mye på det før.

Desember 2011

Jeg fikk oppleve min første norske Jul. Mens Dagmar herjet ute, gikk vi løs på pinnekjøtt, kålrabbistappe, poteter og Daim is-kake. Det var også en tid for åpenbaringer: lutefisk var ikke min greie. Heller ikke Nyttårsaften uten gamle venner. Uansett hvor gjestfrie folk var, følte jeg fortsatt behov for å ha følelsesladde samtaler med familie og kjære. Alt var koselig, men samtidig savnet jeg den festlige Nyttårsaften med dans og masse fyrverkeri. Jeg ville ikke innrømme hjemlengsel. Heldigvis var det et loft, en sofa og A Song of Ice and Fire jeg kunne ubemerket flykte til.

September 2012

Innflytningsfest. Jippi! Egentlig kunne det vært en hva som helst fest. Jeg var altfor kjent med kveldens spesialer. Først kom entréen – en kjapp hilsen fra venninnen som introduserte meg til noen av gjestene. Deretter ble rettene for mange og for mektige – overfladiske samtaler om smakløse temaer som bare en god drikke kunne redde. En eller flere. Utallige? Nei, takk! Å dra hjem på fire bein hadde aldri skjedd og jeg ville ikke forandre det. På den åpne verandaen, ved en røyk, ble jeg spurt om jeg var «en jævla sigøyner». Uendelig glad var jeg som hadde fått sjansen til å forklare de kulturelle forskjellene mellom rumenere og romfolk. Med grenseløs tålmodighet overbeviste jeg personen om at det eneste som var jævlig var en nedlatende holdning mot en altfor stigmatisert minoritet. Jeg takket den fruktige Pinot Grigio og for et øyeblikk, revurderte jeg inntaket. Å bli alkoholiker var definitivt ikke verdt det.
 

Desember 2015

Det er ingenting som slår å feire Julen hjemme. Alle sansene samarbeider for at man skal kunne oppleve den perfekte barndomsnostalgien. De er ikke fullstendige uten besøk hos besteforeldre, tanter og onkler hvor støvete bildesamlinger tas ut og analyseres nøye. Ingen må gå glipp av hverandres pinlige øyeblikk foreviggjort på slitt fotopapir. Jeg gledet meg også til å gå ut med vennegjengen. Den hadde i mellomtiden vokst. Mens vi pratet over en kopp kaffe, påpekte noen at jeg snakket litt rart. «Har du glemt morsmålet?», tilføyde fyren synlig fornøyd med sine kommentar. «Nei, men jeg bestemte meg for å bruke flere ord av vårt rike språk. Det blir feil å ikke gjøre det.»  Plutselig var hjemme ikke helt hjemme. Ble jeg sett på som annerledes? Selvfølgelig. Jeg var jo annerledes. Jeg levde i et annet land, hadde omfavnet en ny kultur, kjøpte meg rumensk bunad – som jeg skal bruke både på 17. mai og 1. desember (den rumenske nasjonaldagen) – og virket mer avslappet enn før.

Vannet er kaldt mot fingrene som grer overflaten med en doven «frem og tilbake» bevegelse. I dets speil reiser fjellene seg, mørke og eldgamle. Jeg seiler langs elven, mellom to bredder jeg aldri skal nå. Jeg kommer aldri til å velge mellom dem. Så lenge jeg kan se dem begge, er det nok.