Siden slutten av 1980-tallet har Kinas økonomi vokst fenomenalt. Med 1,4 milliarder innbyggere, har Kina tatt igjen USA som verdens største økonomi. Men rikdommen er veldig ulik. Den jevne kineser er fortsatt fattig, mens den jevne amerikaner er blant verdens rikeste mennesker. Med andre ord: Kina er rikt fordi det bor svært mange mennesker i landet. USA er rikt fordi amerikanerne i snitt er rike. Når Kinas økonomi er størst, skyldes det i stor grad at hvert femte menneske i verden er kineser. Kina har blitt størst med kraften av rått antall.

Superinnvandring
Kinas vekst har hatt to motorer. Den første er massiv folkevandring. 300 millioner kinesere har flyttet fra landsbygden og inn til byene. Verden har fått over hundre nye millionbyer ingen tidligere har hørt om. Millionene som flytter, går fra gammeldags jordbruk til industriproduksjon. I industrien skaper en arbeider mye større verdi enn på rismarken. Når tallet som flytter er stort, blir resultatet eksplosiv økonomisk vekst.

Den andre motoren er kapital. Folkevandringen har vært mulig fordi Kina har investert massivt. Arbeiderne har blitt lokket til byene, fordi maskiner og boliger har stått klare.

Investeringene har skjedd fordi landet gradvis har avviklet den kommunistiske styringen av økonomien og innført blandingsøkonomi.

Motorene svikter
Nå tyder mye på at vekstmulighetene i den gamle strategien er brukt opp. Folkevandringen har tappet landsbygdene. Den uendelige strømmen av billig arbeidskraft har begynt å tørke inn. Dette har presset opp lønningene i industrien. Det er gode nyheter for arbeiderne som får mer penger. For Kina er det urovekkende, fordi landet ikke kan vokse ved å bruke mer billig arbeidskraft. Den delen av industrien som har vært mest avhengig av lave lønninger, har allerede begynt å flytte fra Kina til andre land i Øst-Asia.

Kina sliter dessuten med investeringene. Mengden råtne lån, altså fabrikker og boligprosjekter som ikke betaler seg, har økt kraftig de senere årene. Det tyder på at de enkle gevinstene nå er høstet. Når Kinas økonomi har havnet i trøbbel, som under finanskrisen, kunne myndighetene holde veksten oppe ved å øke investeringene. Denne muligheten er sannsynligvis nå borte. Begrensningen i økonomien er ikke lenger mengden investeringer, men kvaliteten.

Farlig mye gjeld
Kinesiske bedrifter har tatt opp svært mye lån. De har lånt penger tilsvarende to ganger økonomiens verdi. Massiv gjeld er et vanlig faresignal for finanskrise. Svært forenklet får vi finanskrise når alle finner ut to ting:

• At alle har lånt veldig mye penger
• At ingen kan betale tilbake

Det er ikke noe fast gjeldsnivå der dette skjer. Men Kina har allerede passert nivåer der andre land har gått inn i krise. Og som graf 5 viser: Allerede nå er det bedrifter som ikke klarer betale.

Norge har fått i pose og sekk
Kinas eksplosive vekst har oversvømt verden med billige varer. Samtidig har fabrikkene støvsugd verden for råmaterialer til produksjonen. Norge er en råvarenasjon, slik at vi har tjent massivt på begge deler. Kina har drevet opp prisen på ting vi selger, som aluminium og olje. Og Kina har drevet ned prisen på ting vi ønsker å kjøpe, som sko, klær, elektronikk, kjøkkenutstyr og så videre. På grunn av Kina har nordmenn blitt historisk rike.

Kinas problem er derfor Norges problem. Vekstmotorene i Kina har indirekte vært vekstmotorene for Norge. Dagens utvikling i Kina betyr større usikkerhet for Norge. En ting er likevel sikkert. I fremtiden kan vi ikke regne med å ha like mye flaks som vi har hatt de siste tiårene.