TEKST VARG LUKAS FOLKMAN
FOTO AMUND SJØLIE SVEEN

Melting
Regi: Amund Sjølie Sveen
Med: Amund Sjølie Sveen & Slagr (Hardangerfele: Anne Hytta & Cello: Katrine Schiøtt)

Hva skal man tro om en forestilling som selv virker å synes det var best om en aldri så den?

Sjølie Sveens Melting er virkelig en merkverdig kreasjon. Forestillingen ble på forhånd beskrevet som teater, men det kan det vanskelig sies å være. Under selve showet omtales den selverkjennende av Sveen som scenekunst. Mest av alt føles det som et foredrag – voksenopplæring om en vil. Et foredrag om klimakrise, basic biologi og økonomisk historie. Dette ispedd overraskende vakre musikalske innslag fra Slagr.

Et foredrag er det da også virkelig. Sveen går fra start på scenen som en konferansier/foredragsholder med stoisk ro. Sett bort ifra musikkinnslagene blir han stående strakt bak en pc, fra hvor han styrer en kreativt sammensatt powerpoint. Med spinnende figurer og kollasjer som bygges på lag for lag drar han oss hurtig gjennom en rekke temaer. Det er interessant og underholdende. Om det ikke er spesielt dyptgående eller opplysende er det i sin enkelhet en påminnelse om hvor påfallende åpenbar teorien bak klimakrisen faktisk er.

På punkter dypper han tærne i refleksjoner rundt økonomiske betingelser for hvor verden har havnet. Dette med varierende hell. Han presenterer emnene han tar opp med en enkelhet som gjør det lett å la seg forføre av hans fremstilling av verden. Om han tar rett eller ei er jeg ikke kvalifisert til å si, men jeg går ikke spesielt overbevist ut av salen.

Som sagt blandes Slagrs saktegående, erkenorske musikk i dette. Numrene fremføres med hardangerfele, cello og perkusjon av forskjellig art, og for noen øyeblikk dette skaper. Musikken er hypnotiserende i sin seige og meditative form. Den bryter opp Sveens messing for noen sublime øyeblikk. Om det passer helt sammen med foredraget ellers, og om det utfyller stoffet presentert på noen måte er jeg usikker på. Om så går dette meg over hodet.

Når det hele går mot slutt presenterer Sveen et regnskap over utslippene forårsaket av forestillingen for hånden. Kanskje burde den ikke ha blitt satt opp overhode, synser han. Vi burde kanskje ikke ha gått for å se den, men glad virker han for at vi gjorde det.