Tekst Mathias Juell Johnsen

Illustrasjoner Vilde Dyrnes Ulriksen

De har blitt sammenlignet med Taliban fra politisk hold og drevet innflyttere til vanvidd i over 150 år. Hva er greia med Buekorps?

En klein søndagsmorgen i starten av vårsemesteret, gjaller trommelydene gjennom Sandvikens trange gater. Uansett om gårsdagen var vellykket eller ei, er soundtracket til hodepinen den samme. En, for en innflytter, absurd tradisjon som aldri ser ut til å ta pause. Parampampampam. De kunne like gjerne vært rett utenfor vinduet. Ekkoet sprer seg nådeløst fra trevegg til trevegg i det du kjemper deg ut av sengen for å drikke vann, drite og putte en grandis i ovnen. Eksamenskarakterene har kommet, det gikk ræva, og du tviler på din egen evne til å fullføre neste semester. Du vil bort fra NHH, og bort fra Bergen, og oppå det hele kommer det nå trommelyder. Parampampampam, rampampampam, rampampampam Som vanlig blir man sittende igjen med livets viktigste spørsmål. Hva faen er greia?

Vi tar her forbehold om at alle har fått med seg at buekorpsene er gjenger med gutter som, ikledd uniformer og armert med lekevåpen, kvasimarsjerer til lyden av trommer, stopper trafikken, og starter utmarsjene sine klokken ÅTTE om morgenen på SØNDAGER i områder der det bor mange studenter.

Tradisjon, tradisjon og tradisjon

En som kan svare på nevnte spørsmål er Eirik Sundvor, forfatteren av boken «Buekorpsenes trommemarsjer». En bok hvor fakta om de forskjellige bataljonene akkompagneres av notelinjer og en CD (!). Etter å ha tatt telefonen én gang, legger han på, flytter seg til teleuttaket ved den gode stolen og fortsetter intervjuet derfra.

– Jeg hadde en bestefar som skrev ned mange av disse notene på starten av 1900-tallet. Disse notene spilles fortsatt av buekorpsene i dag.

Det høres kanskje litt rart ut, men det brukes altså noter når guttene hamrer løs på slagverket sitt. Sundvor forteller om korpsenes opprinnelse, danskekonger, borgervæpning og smågutter med blikkspann som ivrig fulgte i sine fedres fotspor. Bokstavelig talt. Det at innflyttere føler seg plaget av det høye antallet desibel har han liten forståelse for.

– Bergensere synes bare det er flott, og for innflyttende studenter er det noe man bare må venne seg til. Det er jo i tillegg snakk om et relativt beskjedent geografisk omfang på spillingen.

Sundvor er skeptisk hva gjelder vinklingen på artikkelen som skal skrives.

– Skriver du noe negativt, får du folk på nakken, lover han. Det handler om tradisjon, tradisjon og tradisjon. Såklart. Det beste her i livet er å gjøre som alle har gjort før. Følg i fotsporene til fedre og mødre. Gjerne i takt. Parampampampam, rampampampam, rampampampam. Etter et halvt år i Norges mest «inkluderende studentforening», lyder det hele skremmende kjent.

Frimurerlosjing og militant islamisme

Når buekorpsene kritiseres, lar de høre fra seg, og ikke bare i debattforaene. Da Bergens Tidende i 2009 målte lydnivået til 115 desibel, ble de samtidig informert om at det faktisk var om å gjøre å spille så høyt som overhodet mulig, slik at man overdøvet konkurransen. En av guttene kunne også stolt fortelle at en student som hadde vært så smart å skrive et innlegg i BT om hvor mye han hatet lyden av buekorpsene, nå kunne nyte lyden av ekstra harde trommeslag rett utenfor vinduet. Guttene hadde funnet ut hvor han bodde. Ondskap.

Du ser det for deg. Den lille rakkeren som åpner bursdagsgaven, fra de snart forhatte foreldrene til barnehagekompisen, og finner en tromme. Han hamrer løs til foreldrenes store fortvilelse med en eneste gang. Det er rett og slett noe med oss og ting vi kan slå på så de bråker. Jeg husker at jeg sårt ønsket meg en leketromme selv. Foreldrene mine var imidlertid smarte nok til å ikke gi en til meg. I Bergen er det hele satt i system, og flyttet ut i gatene. Kanskje greit for husfreden til de med sønner som vil bråke så jævlig, men muligens ikke like kult for alle naboene.

Det er ikke bare lydnivået som har blitt fremhevet som et problem, men også kjønnsdelingen.

«Buekorpsene er som Taliban» proklamerte SV-politiker Amir Payan til Nettavisen i 2008 i et opprop mot kjønnsskiller. Tidenes saftigste føkkings sitat sammenligner trommespillende bergensgutter i alderen syv år og oppover med militante islamister som etablerte et av de verste terrorregimene verden har sett.   

Utsagnet til Payan var en spissformulering med den hensikt å forklare hvorfor han mente at alle som drev med ekskludering av kvinner burde gå en fremtid uten pengestøtte fra kommunen i møte. Dette gjalt blant annet buekorpsene, herreklubber, kjegleklubber og frimurere. Praksisene deres «hører ikke hjemme i et land som vårt», formidlet han, og la til, mellom linjene, at buekorpsene er en rekrutteringsplattform til både islamistisk terrorisme, så vel som høyreekstrem og erkekristen gutteklubberi. Tenk på det neste gang du går forbi de små rakkerne i de søte uniformene, og prøv å sove godt etterpå.

Knyttnever og gateslag

For å undersøke disse antatte sammenhengene nærmere, tas turen til Buekorpsmuseet og Knut Arne Olsen, Sundvors medforfatter. Han viser raskt til et bilde av SV-politiker Heikki Olmås ikledd buekorpsuniform og tromme, når det opplyses om Amir Payans utsagn. Det er altså ikke en partiparole fra SV sin side at Buekorpsene går for det samme som Taliban.

Helt voldsfri er historien i midlertid ikke. Det skal ha oppstått flere gateslag mellom buekorpsene opp igjennom årene. Det mest kjente er visstnok det mellom Nordnes og Nygårdsguttene, kalt for henholdsvis Nygårdsslaget og Nordnesslaget, alt ettersom hvor lojaliteten ligger.

– Det gikk i knyttnever. Det var ingen dødsfall så vidt jeg vet, beroliger igjen Olsen, som forøvrig selv har vært sjef i Fjeldets Battaljon i 1973.

Når de kommer til det påståtte kjønnsskillet, forklarer Olsen at det er korpsene selv som bestemmer.

– Det ville vært en avgjørelse for sjefen om det fikk være med jenter eller ikke. Men det finnes da også jentekorps og blandingskorps hvor de jentene som skulle ønske og delta kan være med.

Selv om dette er en gammel tradisjon, og «gamlekarene», eller Illuminati og frimurerlosjen som Payan ville sagt, gjerne vil involvere seg, forsikrer Olsen om at det er guttene selv som bestemmer.

– Noe annet ville ødelagt litt av poenget med buekorpsene.

Og hva er egentlig poenget med buekorps?

– Det å innordne seg, mestre og få venner som varer livet ut. I tillegg blir det en smakebit på voksenlivet for mange. I buekorpsene har man alt fra sekretærer og regnskapsansvarlige, til materiellforvaltere og sjefer. Alt styres av guttene, og sjefene velges demokratisk.

Lyden av fremmedgjøring

Det å flytte fra det lune Østlandet til vestkystens klima er brutalt nok. Legg til en livssituasjon som innebærer det å ikke føle seg helt tilpass på en ultrakonform skole og syv «fjell» som sammen med lav tåke kveler sjela di, og du har brått oppskriften på en eksistensiell krise. Et halvt år med regnvær og labre resultatet på alle fronter. I tillegg stilte du spørsmålet «hvorfor» for mange ganger, og sitter igjen med et totalt meningsløst univers. Ingen mål og ingen mening. Og soundtracket blir som sagt trommer.

En tekstmelding som staterer at du «grunnet et høyt søkertall desverre ikke nådde helt til topps» tikker inn på mobilen. I det du reflekterer i to sekunder over at du ikke prøvde å søke deg til topps, men inn i en gruppe i Norges mest inkluderende studentforening, for andre gang, er fremmedgjøringen total. Drit og dra. Hundrevis av skoleflinke, polokledde streitinger marsjerer villig inn i indoktrineringsmaskineriet, mens du står på utsiden og hører på på jævla trommene.

Faktorene som får samtlige rundt en til å føle et helt utrolig felleskap, som igjen maner fram et form for hypersosialt og ultrajovialt helvete, hvor føkkings alle er helt sinnssykt gode venner, klipper håret fint og har sixpack og stramme rumper, har på mystisk hvis vekket en rebell i en tidligere så pliktoppfyllende rævslikker av en bærumsgutt. Mens trommene geleider taktfaste NHH-studenter inn på det som en gang var Feliz og alle næringslivspartneres viktigste rekrutteringsarena, marsjerer du rett inn på Mediesenteret og skriver en krass kommentar i Studentavisa hvor du sammenligner studentforeningen med Frimurerlosjen, Illuminati og Taliban. Ingen skal kue deg! Det trommes og trommes i en aldri så liten personlig revolusjon. Du skal forandre alt, rive vekk fundamentet i dette tradisjonsbundne helveteshullet av en by og en skole. Parampampampam, rampampampam, rampampampam

Døden nær

– Når jeg holdt på var det hundrevis av gutter som deltok, men i dag er det klart blitt mindre. Det er så mye annet som foregår her i byen. Men det er fortsatt interesse for det. Det er nesten litt rart at de klarer å holde det gående, undres Sundvor.

TIlbake på museet, virker også Olsen bekymret for trommekorpsenes fremtid.

– Jeg håper vi bare er inne i en bølgedal, og at det går bedre med rekrutteringen i fremtiden. Noen av buekorpsene er nede rundt 15 aktive medlemmer, og det er veldig lite.

Han ser opp mot et bilde fra gamledager, og øyner håp.  

– Det er utrolig mange foreldre og besteforeldre som har hatt tilknytning til buekorpsene, så de kan forhåpentligvis bidra mer til å introdusere sine egne barn til det hele.

Museet skal også brukes for det det er verdt til å holde tradisjonen i gang. Det skal for eksempel holdes en utstilling i november, kalt “100 ting”. Olsen viser ivrig frem en kopi av en gave som ble gitt til Dronning Sonja og Kong Harald i anledning deres bryllup. Håndtaket til en Bensinpumpe. Den skal angivelig ha blitt besvart med et takkebrev fra Kongen. Han syntes det er sprøtt, men ber om å ikke bli sitert på det, så det blir han ikke.

På spørsmål om hvorfor buekorpsene har overlevd i Bergen, men dødd ut alle andre steder, kommer det et velkjent svar.

– Det er bypatriotismen. Vi er kanskje litt mer tradisjonsbundne her i Bergen, og byen er ikke så stor. Da Speiderbevegelsen slo rot, tok den nok over for buekorpsene, men det skjedde rett og slett ikke her i Bergen. Her eksisterte og eksisterer de side om side.

Vestenfor sol

Solgløtt. Nei, vent. Sol. Regnværsskyene blåses til side, og himmelen som har ungått deg så altfor lenge åpenbarer seg i en oransje eksplosjon over innseilingen til byen du har lært deg å hate, og gjør den unektelig vakker. «Åh Bergen, Bergen, du lurer ikke meg, ditt jævla høl», tenker du.

Neste dag skinner solen like fullt. En blå himmel har lagt seg som et varmt teppe over en sliten by og en sliten sjel. Du jobber deg opp til en av de syv utkikstoppene og får byen for dine føtter. Fy faen. En legoby. Den du alltid ville bygge, men aldri fikk nok klosser til å sette sammen. Den som var på forsiden av katalogen.

Et helikopter flyr inn over vannet, folk beveger seg i fjellene og langt der nede, mellom hustakene, går det noen små gutter og spiller på trommer. Parampampampam. En europeisk tilnærming av en by i en Hayao Miyasaki-film. En film du elsket. Nei. Du hater Bergen. Lar deg ikke lure inn i et ambivalent elskhatforhold med en forædersk fristerinne. Et jævla høl. Parampampampam, rampampampam, rampampampam.

Likemenn

Det å bruke begrepet «braker løs» er kanskje noe av det dølleste i verden, men det er faktisk det som skjer den 31. mars (i 2014, journ. anm.). Det skal konkurreres om tittelen «verdens beste trommeslager», og da følger det naturligvis litt bråk.  

– Vi tror det kommer til å delta circa 600 gutter, og like mange gamlekarer, lover Olsen. Han låner meg en bok hvor en kan finne navn på samtlige tidligere trommegutter 40 år tilbake i tid, med bilder av vedkommende. Etter en grundig bakgrunnsjekk fant man ingen tilknytning til Taliban hos noen av deltakerne.

I det vi nærmer oss utgangen av museet igjen, stopper Olsen opp og ser på bildene på veggen.

– I buekorpsene gjør man ikke forskjell på folk. Man er like. Riktignok var det i gamledager lørdagskorps for de rike og søndagskorps for de mindre bemidlede, men likevel. Uniformene bringer dem sammen.

Enda en vår

Det er litt nervepirrende hver gang. Man vet at bladene skal komme tilbake, men man kan heller ikke være helt hundre prosent sikker. I det de første knuppene sørger for et beskjedent hint av grønnfarge i fjellsiden, gjør det plutselig ikke så mye lenger. De tingene. De trommene. Parampampampam. Det som var bakgrunnstøy til dårlige tider, ble plutselig lyden av pils i parken, pølser på engangsgrillen og en sigg i kjeften.

Folk gjør sitt, og du gjør ditt, og i det store og hele betyr det ingenting. Oppgjøret med deg selv og alle andre kan vente. En varmebølge har svøpt regnværets by inn i Shangri La, og selv om stormen som var skal komme igjen, er den her ikke nå. Uansett hvor ille den blir, og hvor hardt du skal hate byen og livet ditt igjen, har et permanent glansbilde brent seg inn i netthinnen, akkompagnert av duften av nyutsprungne blomster. Og lyden av trommer. Parampampampam, rampampampam, rampampampam. Fy faen. Du elsker Bergen. Du elsker NHH. Du elsker buekorpsene.

Denne artikkelen ble først trykket i K7 magasinet i 2014 i anledning 150årsjubileet til Bergens Buekorps.