Spennende dikt om generasjonforskjeller hos innvandrere i Sverige
29. juni 2016

 

 

TEKST SIREN LØKAAS
BILDE KHASHAYAR NADEREHVANDI/KOLON FORLAG

2016-06-28

 

Athena Farrokhzad er en iransk-født svenske som nylig har for sitt dikt Vetsvin oversatt til Norsk under tittelen Hvitverk. Hun er født i Teheran i 1983, men oppvokst i Göteborg. Har vært aktiv i svensk litteratur siden før hun selv ble utgitt, blant annet i tekstkollektivet G=T=B=R=G og som redaktør for den queer poesiantalogien Omslag og litteraturanmelder for Aftonbladet. Debuten Vitsvin kom ut i Sverige i 2013 og har nå kommet ut på Norsk. I Sverige har Vitverk blitt en braksuksess og vant Augustprisen.

Etter at hun fikk publisert sin debut har hun tatt steget inn i Svensk kulturoffentlighet full av sterke meninger. Hun har for eksempel reist kontroversielle spørsmål om den danske poeten Yaha Hassan skriver på en måte som lett kan misbrukes av fremmedfiendtlig politisk høyreside og snakket om rasisme, undertrykkende regimer og underbetalte kvinner.

Teksten er trykken med hvite bokstaver på svart bakgrunn. Dette er et fint virkemiddel for å hele tide understreke at ting i hennes dikt og familie ikke er «svart på hvitt.» Ifølge forfatteren selv prøver hun å nærme seg «migrasjonen, revolusjonen og rasismens» erfaringer skrives det på forlagets nettsider

Dette er en meget effektiv liten bok. Mye fortelles med få ord og mulig å tolke på mange måter. Selv om fortellerstemmen deler fornavn med forfatter Athena Farrokhzad er dette absolutt ikke en enkel selvbiografi.

Diktet er bygget opp av uttalelser fra familiemedlemmene til Athena. Hun skriver fra far, mor, bror, farmor og en onkel. På denne måten får vi høre hva som er viktig for de forskjellige familiemedlemmene. Dette viser hvordan de forskjellige generasjonene av hennes innvandrerfamilie takler savnet av hjemlandet, tilpasningen i den nye tilværelsen, rasisme og røtter.

Min mormor sa: Skriv så här

Mödrar och språk liknar varandra

I det att de oupphörligen ljuger om alt

Tonen i den forfattede familien er tøff. I diktene møter vi en far som ble torturert i hjemlandet de forlot og som pragmatisk omfavner det nye landet:

Faren min sa: Snakk det språket som betaler brødet ditt.

Vi møter en mor som både anklager og rettleder datteren og også oppfordrer datteren til å tilpasse seg.

Diktets jeg-person som uttalelsene fra familiemedlemmene henvender seg til, er taust og på den måten mektig. Det er jeget som skriver, styrer og plasserer utsagnene som får fram kritikk og raseri. Hun viser makt gjennom språket og det som ikke sies, for replikkene er ofte hverdagslike og full av humor, men måten de er satt sammen på presser fram underliggende følelser av rasisme og fremmedhet.

Familien min kom hit i en marxistisk idetradisjon

Moren min fylte straks huset med pyntenisser

Veide plasttreets fordeler og ulemper mot hverandre

som om problemet var hennes

Farrokhzad skriver om språk og sannhet, tilpasning og stedstilhørighet, om makt og overgrep. Ikke minst skriver hun om å skrive som familiemedlemmene har ulik holdning til.

Min bror sa: Någon gång vill jag dö i ett land

där människor kan uttala mitt namn

Man skulle tro at gjentakelsen av formelementer som «Moren min sa» ikke bare skapte rytmisk flyt, men også monotoni. Det skjer ikke fordi diktene er så rike på betydninger at leserens oppmerksomhet ledes dit og nesten ikke får med seg at noen skrives om og om igjen.

Min far sa: Din bror rakade sig innan skägget börjat växa

Din bror såg terroristens ansikte i spegeln

och önskade sig en plattång i julklapp

Tina Åmodt har oversatt diktet til norsk på en måte som beholder det meste av diktets både skrevne og uskrevne tanker om smerten ved å leve i klem mellom steder, språk og kulturer og hvordan deres personlige historie og opplevelse har formet dem.

Moren min bygde en framtid av livskvantitet til oss

 i forstadsvillaens kjellerbod stablet hun rekker av hermetikkbokser/

som i forkant av en krig