Debatt Tre kule Quiz Løst gjenfortalt Under beltestedet
26.09.2016
KULTURSTOFF
Inkluderingens Vold

Hva gjør en med traumene av å ha blitt voldtatt og kvalt halvt til døde?

— Det er vanskelig. For selvsagt hater jeg han. Selvsagt skylder jeg på han for hva som skjedde, og jeg ønsker ikke å se han igjen, men jeg vet også at voldens forbannelse er større en individet.

Det er hendelsen som inspirerte hans nye bok, «Voldens historie», Édouard Louis omtaler. Første jule­dag 2012 endte han opp med den algeriske mannen Reda i sin leilighet. Etter å ha hatt sex under samtykke oppdager Louis at Reda har stjålet telefonen hans. Konfrontasjonen dette skaper leder til at Reda voldtar Louis og forsøker å kvele han med et skjerf.

Etter overtalelse fra venner anmelder Louis overgrepet, og hans møte med politiet setter i gang hjulene som til slutt munner ut i hans andre bok.

 

Å få frastjålet sin egen historie

— Jeg dro til politiet, og jeg sa at dette var hva som skjedde. Plutselig fikk jeg inntrykket av at politiet og rettssystemet stjal historien min. De sa noe som «Selvsagt. Han er ara­ber. Det er derfor det skjedde. Vi skal sende ham i fengsel i 20 år». De undersøkte kroppen min som var fucked up, og alt bevis brukte de for å bygge et narrativ jeg ikke var en del av.

Hva om han ikke ønsket en så hard straff for Reda? Dette er sentralt for Louis. Ikke nødvendigvis at mannen han ble voldtatt av skal gå fri eller at han er fratatt noen skyld, men at vi spiller så små roller i våre egne liv. At en i det ene øyeblikket forsøkes kvalt, og idet andre ikke har noe å si i historien om sin egen kvelning.

Édouard Louise brøt overflaten av publikums bevissthet i 2014 med den selvbiografiske boken «Farvel til Eddy Bellegueule».  Boken som omhandler hans — mildt sagt —­­ røffe oppvekst i den nordfranske byen Hallencourt. Det ender med Louis begynner på skole i en nærliggende by og senere endrer navn til Édouard Louis. Louis  mener boken kan leses til å omhandle mye av den samme tematikken han nå tar opp eksplisitt.

— Eddy Bellegueule var Eddy Bellegueule, og han valgte ikke å være den han var. Så å bli ferdig med Eddy Bellegueule var å bli ferdig med en historie jeg ikke selv valgte. Det er inkluderingens vold. Å inkluderes i noe en ikke ønsker å inkluderes i.

 

Voldens arvÈdouard Louis 2

Når Louis snakker slår det en raskt hvor distansert han klarer å forholde seg til overfallet som rammet ham selv. Han er svært analytisk rundt både eget traume og sin egen overgriper. Og et av aspektene han legger størst vekt på både i «Farvel Til Eddy Bellegueule» og «Voldens historie» er hvordan volden danner et system. Volden blir noe større enn individet.  

For å forklare dette viser han til Toni Morrissons roman «Elskede» hvor den rømte slaven Sethe ender opp med å ta livet av sin egen datter så hun ikke skal falle tilbake i hendene på slaveherrene.

— Kvinnen tar livet av barnet sitt. Hun er voldelig, men hennes vold ble produsert av de som brukte å herske over henne. Hun ble tvunget til å være voldelig. Det er volden slaveherrene plasserte i henne, og de tvinger henne til å fortsette denne volden. Det er akkurat det som skjer i «Farvel til Eddy Bellegueule» og «Voldens historie». Disse menneskene har en vold i seg som ikke tilhører dem. Når min mor og min far sa jeg var til skam for familien, så var de som kvinnen som kuttet strupen på sitt eget barn. De re­produserer en vold som ikke tilhører dem.

— Det er ikke snakk om å kriti­sere de dominerte. Selv om du sier at de reproduserer nettopp denne volden. For volden har vært så sterk mot dem at de ender med å reprodusere den. Den går inn i dem, og den kjennes sterkt på kroppen. Det er det jeg skriver om. Disse menn­es­kene. De ansvarlige for volden er de dominerende. Ikke de dominerte.

 

Selvsagt er det han. Han er jo araber.

— Boken var også en form for protest mot alle de rasistiske antagelsene.

Louis griper om mye i «Voldens historie», og et av temaene som falt naturlig å angripe når han først ­snakket om vold, var rasisme. Da med fokus rettet mot de antagelser og den forutinntattheten han opplevde i møte med politiet og rettsvesenet.

— Jeg var så nervøs. Foreldrene til Reda var immigranter. Hva ville folk tro? Hvordan ville de reagere? «Ahh. Der ser du. Araberne!». Så jeg vurderte å endre historien, men så innså jeg hvor absurd det var. Det ville virkelig vært rasistisk. Å tenke at siden en kommer fra Algeria kan en ikke være voldelig, og at en ikke kan påpeke denne voldeligheten.

Han lar i boken feilantagelsene ­rundt immigranters voldelighet komme til lys gjennom sin søster. Hun forstår at han stjal, men det gjorde jo hvite franskmenn i Hallencourt også. Hun skjønner at han var voldelig, men hun kjenner flere hvite i fengsel av lignende grunn.

 

«She went crazy»

Som en kan tenke seg gikk det ikke stille for seg ved lansering av bøkene til Louis. Spesielt i «Farvel til Eddy Bellegueule» fikk familie og lokalsamfunn i Hallencourt hard medfart. Reaksjonene på dette var lite overraskende, med noen unntak.

— Moren min gikk av skaftet. Hun var gal. Hun ble intervjuet på alle tv-program. Hun snakket med alle avisene. Hun sa jeg var en løyner, og at det jeg sa ikke var sant.

— Når boken ble publisert var jeg ikke på talefot med min far. Han ringte meg like etter at boken var gitt ut og sa «Édouard. Jeg er så stolt av deg». Det var første gang han kalte meg Édouard. Før ville han kun kalle meg Eddy, fortsetter han.

Hvordan var reaksjonen på «Voldens historie»?

— Den var bedre.

KULTURSTOFF
Inkluderingens Vold

Hva gjør en med traumene av å ha blitt voldtatt og kvalt halvt til døde?

— Det er vanskelig. For selvsagt hater jeg han. Selvsagt skylder jeg på han for hva som skjedde, og jeg ønsker ikke å se han igjen, men jeg vet også at voldens forbannelse er større en individet.

Det er hendelsen som inspirerte hans nye bok, «Voldens historie», Édouard Louis omtaler. Første jule­dag 2012 endte han opp med den algeriske mannen Reda i sin leilighet. Etter å ha hatt sex under samtykke oppdager Louis at Reda har stjålet telefonen hans. Konfrontasjonen dette skaper leder til at Reda voldtar Louis og forsøker å kvele han med et skjerf.

Etter overtalelse fra venner anmelder Louis overgrepet, og hans møte med politiet setter i gang hjulene som til slutt munner ut i hans andre bok.

 

Å få frastjålet sin egen historie

— Jeg dro til politiet, og jeg sa at dette var hva som skjedde. Plutselig fikk jeg inntrykket av at politiet og rettssystemet stjal historien min. De sa noe som «Selvsagt. Han er ara­ber. Det er derfor det skjedde. Vi skal sende ham i fengsel i 20 år». De undersøkte kroppen min som var fucked up, og alt bevis brukte de for å bygge et narrativ jeg ikke var en del av.

Hva om han ikke ønsket en så hard straff for Reda? Dette er sentralt for Louis. Ikke nødvendigvis at mannen han ble voldtatt av skal gå fri eller at han er fratatt noen skyld, men at vi spiller så små roller i våre egne liv. At en i det ene øyeblikket forsøkes kvalt, og idet andre ikke har noe å si i historien om sin egen kvelning.

Édouard Louise brøt overflaten av publikums bevissthet i 2014 med den selvbiografiske boken «Farvel til Eddy Bellegueule».  Boken som omhandler hans — mildt sagt —­­ røffe oppvekst i den nordfranske byen Hallencourt. Det ender med Louis begynner på skole i en nærliggende by og senere endrer navn til Édouard Louis. Louis  mener boken kan leses til å omhandle mye av den samme tematikken han nå tar opp eksplisitt.

— Eddy Bellegueule var Eddy Bellegueule, og han valgte ikke å være den han var. Så å bli ferdig med Eddy Bellegueule var å bli ferdig med en historie jeg ikke selv valgte. Det er inkluderingens vold. Å inkluderes i noe en ikke ønsker å inkluderes i.

 

Voldens arvÈdouard Louis 2

Når Louis snakker slår det en raskt hvor distansert han klarer å forholde seg til overfallet som rammet ham selv. Han er svært analytisk rundt både eget traume og sin egen overgriper. Og et av aspektene han legger størst vekt på både i «Farvel Til Eddy Bellegueule» og «Voldens historie» er hvordan volden danner et system. Volden blir noe større enn individet.  

For å forklare dette viser han til Toni Morrissons roman «Elskede» hvor den rømte slaven Sethe ender opp med å ta livet av sin egen datter så hun ikke skal falle tilbake i hendene på slaveherrene.

— Kvinnen tar livet av barnet sitt. Hun er voldelig, men hennes vold ble produsert av de som brukte å herske over henne. Hun ble tvunget til å være voldelig. Det er volden slaveherrene plasserte i henne, og de tvinger henne til å fortsette denne volden. Det er akkurat det som skjer i «Farvel til Eddy Bellegueule» og «Voldens historie». Disse menneskene har en vold i seg som ikke tilhører dem. Når min mor og min far sa jeg var til skam for familien, så var de som kvinnen som kuttet strupen på sitt eget barn. De re­produserer en vold som ikke tilhører dem.

— Det er ikke snakk om å kriti­sere de dominerte. Selv om du sier at de reproduserer nettopp denne volden. For volden har vært så sterk mot dem at de ender med å reprodusere den. Den går inn i dem, og den kjennes sterkt på kroppen. Det er det jeg skriver om. Disse menn­es­kene. De ansvarlige for volden er de dominerende. Ikke de dominerte.

 

Selvsagt er det han. Han er jo araber.

— Boken var også en form for protest mot alle de rasistiske antagelsene.

Louis griper om mye i «Voldens historie», og et av temaene som falt naturlig å angripe når han først ­snakket om vold, var rasisme. Da med fokus rettet mot de antagelser og den forutinntattheten han opplevde i møte med politiet og rettsvesenet.

— Jeg var så nervøs. Foreldrene til Reda var immigranter. Hva ville folk tro? Hvordan ville de reagere? «Ahh. Der ser du. Araberne!». Så jeg vurderte å endre historien, men så innså jeg hvor absurd det var. Det ville virkelig vært rasistisk. Å tenke at siden en kommer fra Algeria kan en ikke være voldelig, og at en ikke kan påpeke denne voldeligheten.

Han lar i boken feilantagelsene ­rundt immigranters voldelighet komme til lys gjennom sin søster. Hun forstår at han stjal, men det gjorde jo hvite franskmenn i Hallencourt også. Hun skjønner at han var voldelig, men hun kjenner flere hvite i fengsel av lignende grunn.

 

«She went crazy»

Som en kan tenke seg gikk det ikke stille for seg ved lansering av bøkene til Louis. Spesielt i «Farvel til Eddy Bellegueule» fikk familie og lokalsamfunn i Hallencourt hard medfart. Reaksjonene på dette var lite overraskende, med noen unntak.

— Moren min gikk av skaftet. Hun var gal. Hun ble intervjuet på alle tv-program. Hun snakket med alle avisene. Hun sa jeg var en løyner, og at det jeg sa ikke var sant.

— Når boken ble publisert var jeg ikke på talefot med min far. Han ringte meg like etter at boken var gitt ut og sa «Édouard. Jeg er så stolt av deg». Det var første gang han kalte meg Édouard. Før ville han kun kalle meg Eddy, fortsetter han.

Hvordan var reaksjonen på «Voldens historie»?

— Den var bedre.

Neste artikkel
We wan`t to fu … Zig Zig.