Debatt Tre kule Quiz Løst gjenfortalt Under beltestedet
26.09.2016
KULTURSTOFF
Spøkelser, voldtekt og byråkrater på BIFF
TEKST VARG LUKAS FOLKMAN & MATS VEDERHUS

 

BIFF skrider fremover, og du som oss har garantert ikke klart å få med deg alt som vises. Vi har dog sett en del, og det vi har sett har for det meste vært bra.

 

Som Personal Shopper. Olivier Assayas oppfølger til den strålende Clouds of Sils Maria. Vi følger Kristen Stewart – som begynner å bli en gjenganger i Assayas filmer – på et mer eller mindre normalt eventyr. Denne gangen som personlig shopper for en tyrannisk, tysk modell. Det er også en spøkelsesfilm, så du har det å glede deg til. Jeg var litt tvil i om hva jeg egentlig synes om denne, men jeg tenker stadig på filmen, så noe riktig må den ha gjort.

Når en først er inne på gale damer er Paul Verhoevens Elle en fin film å fortsette med. Filmen åpner med at vår heltinne, Michèle Leblanc, voldtas av en maskert mann i sitt eget hjem. Det er hardtslående og nøkternt filmet, og en sjelsettende åpning. Hva gjør så Michèle? Hun vasker seg, kaster klærne hun ble overfallt i og går videre med livet. Resten av filmen er en karakterstudie av de få, og virkelig noe å få med seg.

På den andre siden er Terrence Malicks Voyage of Time noe å holde seg unna. Dette var noe jeg så frem til. Jeg digger The Tree of Life, og skapelsesscenen i starten er noe av det vakreste jeg har sett på film (bortsett fra dinosaurene. Jeg kan ikke få uttrykt hvor mye jeg hater dem). Alt lå derfor til rette for at dette skulle bli en opplevelse av de få. Lite var jeg klar for det over-pretensiøse makkverket jeg skulle ende opp med. Det gode kommer ofte i små doser, og Voyage of Time beviser dette ettertrykkelig.

Dokumentarens ry ble dog gjenoppreist dagen derpå med Democracy. Big data har vært i vinden de siste årene og her blir vi stilt overfor alle problemstillingene som reises av trendens inntreden i en stadig større del av våre liv. Så hvem følger vi i vår reise inn i informasjonens verden? Tørre, kjipe og flassende byråkrater i Brussel. Yeee. Mer bestemt mannen som får i oppgave å kjempe gjennom ny lovgivnig som skal stramme reglene rundt bruken av Big data. Det er faktisk vanvittig interessant. Sjelden har konferansemøter vært like intense.

Fra de innerste korridorer i Brussel gikk det til New Zelands villmark. For de som som så What We Do In The Shadows vil Taiki Waititi være et kjent ansikt. Med hans siste film, Hunt For The Wilderpeople, kommer han nok for alvor til å bite seg fast i filmverdenens oppmerksomhet. Dette er så langt et lite høydepunkt i et forrykende BIFF-program. Tenk på filmen som en fusjon av The Royal Tenenbaums og naturen fra Ringenes Herre. Se den!

Festivalens neste høydepunkt kom allerede samme kveld. Author: The JT LeRoy Story forteller historien om den fiktive forfatteren JT LeRoy. Før det ble avslørt at LeRoy ikke fantes og at bøkene hens var skrevet av Laura Albert, rakk LeRoy å bli moteikon, bestis med Gus van Sant (og en rekke andre kjendiser), se filmatiseringen av en av sine bøker vist på Cannes og en haug med andre imponerende bragder. Det gikk selvsagt galt til slutt, og dokumentaren viser alt på en ufattelig kompetent måte. «Hvordan i alle dager ble hun ikke busta?» vil du nok tenke mer enn en gang, men Gud så underholdende det er å se henne unngå dette i 10 år.

På den mer alvorlige siden har en DIY Country. En engelsk film, merkelig nok, om opprettelsen av folkerepublikken Donetsk i Ukraina. Dette til bakteppet av den pågående krigen i Donbass-regionen (filmet mellom 2014 og 2015). Filmskaper Anthony Butts følger et knippe mennesker gjennom hele filmen. De har alle mer, eller mindre grandiose idéer om statsbygging, men når alt kommer til alt er de alle bare opptatt av å overleve.

KULTURSTOFF
Spøkelser, voldtekt og byråkrater på BIFF
TEKST VARG LUKAS FOLKMAN & MATS VEDERHUS

 

BIFF skrider fremover, og du som oss har garantert ikke klart å få med deg alt som vises. Vi har dog sett en del, og det vi har sett har for det meste vært bra.

 

Som Personal Shopper. Olivier Assayas oppfølger til den strålende Clouds of Sils Maria. Vi følger Kristen Stewart – som begynner å bli en gjenganger i Assayas filmer – på et mer eller mindre normalt eventyr. Denne gangen som personlig shopper for en tyrannisk, tysk modell. Det er også en spøkelsesfilm, så du har det å glede deg til. Jeg var litt tvil i om hva jeg egentlig synes om denne, men jeg tenker stadig på filmen, så noe riktig må den ha gjort.

Når en først er inne på gale damer er Paul Verhoevens Elle en fin film å fortsette med. Filmen åpner med at vår heltinne, Michèle Leblanc, voldtas av en maskert mann i sitt eget hjem. Det er hardtslående og nøkternt filmet, og en sjelsettende åpning. Hva gjør så Michèle? Hun vasker seg, kaster klærne hun ble overfallt i og går videre med livet. Resten av filmen er en karakterstudie av de få, og virkelig noe å få med seg.

På den andre siden er Terrence Malicks Voyage of Time noe å holde seg unna. Dette var noe jeg så frem til. Jeg digger The Tree of Life, og skapelsesscenen i starten er noe av det vakreste jeg har sett på film (bortsett fra dinosaurene. Jeg kan ikke få uttrykt hvor mye jeg hater dem). Alt lå derfor til rette for at dette skulle bli en opplevelse av de få. Lite var jeg klar for det over-pretensiøse makkverket jeg skulle ende opp med. Det gode kommer ofte i små doser, og Voyage of Time beviser dette ettertrykkelig.

Dokumentarens ry ble dog gjenoppreist dagen derpå med Democracy. Big data har vært i vinden de siste årene og her blir vi stilt overfor alle problemstillingene som reises av trendens inntreden i en stadig større del av våre liv. Så hvem følger vi i vår reise inn i informasjonens verden? Tørre, kjipe og flassende byråkrater i Brussel. Yeee. Mer bestemt mannen som får i oppgave å kjempe gjennom ny lovgivnig som skal stramme reglene rundt bruken av Big data. Det er faktisk vanvittig interessant. Sjelden har konferansemøter vært like intense.

Fra de innerste korridorer i Brussel gikk det til New Zelands villmark. For de som som så What We Do In The Shadows vil Taiki Waititi være et kjent ansikt. Med hans siste film, Hunt For The Wilderpeople, kommer han nok for alvor til å bite seg fast i filmverdenens oppmerksomhet. Dette er så langt et lite høydepunkt i et forrykende BIFF-program. Tenk på filmen som en fusjon av The Royal Tenenbaums og naturen fra Ringenes Herre. Se den!

Festivalens neste høydepunkt kom allerede samme kveld. Author: The JT LeRoy Story forteller historien om den fiktive forfatteren JT LeRoy. Før det ble avslørt at LeRoy ikke fantes og at bøkene hens var skrevet av Laura Albert, rakk LeRoy å bli moteikon, bestis med Gus van Sant (og en rekke andre kjendiser), se filmatiseringen av en av sine bøker vist på Cannes og en haug med andre imponerende bragder. Det gikk selvsagt galt til slutt, og dokumentaren viser alt på en ufattelig kompetent måte. «Hvordan i alle dager ble hun ikke busta?» vil du nok tenke mer enn en gang, men Gud så underholdende det er å se henne unngå dette i 10 år.

På den mer alvorlige siden har en DIY Country. En engelsk film, merkelig nok, om opprettelsen av folkerepublikken Donetsk i Ukraina. Dette til bakteppet av den pågående krigen i Donbass-regionen (filmet mellom 2014 og 2015). Filmskaper Anthony Butts følger et knippe mennesker gjennom hele filmen. De har alle mer, eller mindre grandiose idéer om statsbygging, men når alt kommer til alt er de alle bare opptatt av å overleve.

Neste artikkel
Inkluderingens Vold