Debatt Tre kule Quiz Løst gjenfortalt Under beltestedet
01.10.2016
LØST GJENFORTALT
Kollektivt selvmord
TEKST AUDUN BRENDBEKKEN, ØYSTEIN EVENSTAD & EMMAD ZANGANI
ILLUSTRASJON OLA LYSGAARD

 

 

En vennegjeng flytter sammen. Løst gjenfortalt.

 

Det lukter russebuss i din nye leilighet. Du er gjennomvåt etter å ha dratt bagen fra eksens hybel i Sandviken. To år inne i studenttilværelsen har du allerede bodd under tre forskjellige tak. Og hver gang har omstendigheter inntruffet som har drevet deg ut, alt fra mugg i veggene til hasjsprøyter på kjøkk­enet. Hele togturen over fjellet har du fetisjert om hvordan drømmekollektivet endelig skal realiseres, for nå, NÅ erre deg og gøtta bois.

Illusjonen får en trang fødsel, for det viser seg at den serbiske kompisen din som flyttet inn for tre uker siden, hverken har vasket eller fått med seg at de forrige som bodde i leiligheten har etterlatt biologiske fotavtrykk i form av matrester i hele leiligheten. Du tør ikke å klage på ham, siden du innbiller deg at det kanskje er sånn kulturen er der han kommer fra, hvem vet, bruttern hadde jo vært i Japan og der satt de på gulvet og spiste middag! Du er jo ikke akkurat noen verdensborger, og dessuten er du så risikoavers på konfliktfronten at du med glede blåser stipendet på grønnsåpe og zalo. Mens du renser hjørnesofaen for sigarettsneiper, kommer du over et klebrig bokark der brødteksten «Gud er død» er streket ut. Saltlukten er velkjent, og mens du betrakter det menneskelige forfallet rundt deg, ønsker du selv at du var denne omtalte guden.

Gutten på naborommet er en familievenn fra barndommen. Det var egentlig moren hans som inviterte ham til å bo med dere, og siden du ser dem hver jul kunne du ikke si nei. Du smekker uansett på Colgate-gliset så de andre i huset ikke skal tro du er veik. Foruten det sporadiske raseriutbruddet over internettbrudd fra CoD gjør han lite ut av seg. Heldigvis er våpenet på veggen fra glansdagene på Rena kun til pynt. Skyting gjør han uansett, men målskivene er byttet ut med løse jenter fra Tinder. Etter ukens femte runde sengepolka, proklamerer han at fitte er forbruk.

Midt på natten våkner du av at noen rister i deg. Klokken er tre søndag morgen og bestekompisen din står over deg. Fyren du ikke har sett på tre måneder, pusher nå varme brow­nies på deg. Du tror først det er en dårlig spøk, men når han begynner å gråte og forklarer at den nye dama hans skal flytte inn, skjønner du at han mener alvor. Du tar motvillig en bit av den tårevåte kaken, men egentlig har du lyst til å lappe til ham.

Dagen etter skulle du ønske du var alle andre steder enn i forelesning. Det tok tre timer av nattesøvnen din å forsikre kompisen om at du ikke var forbanna, men nå er du mer bitter enn SIB-kaffen din. På raden foran snakker tre jenter om hvor sykt fet husvarming de hadde hatt i helgen. I etter­middag skal de på Stoltzen og instagramme hverandre. Selv må du hjem og skrubbe gammel pizza av gulvet.

Vel hjemme blir du møtt av en amerikansk fotball seilende gjennom gangen. Du ville egentlig koble ut i sofaen, men stuen er pakket med bøse, kæpskledde gutter. De har fjeset innsmurt i BBQ-saus og roper «LADS! LADS! LADS!!!» mens de hopper rundt til «Blue Swede’s Hooked on a Feeling». Det er mandag ettermiddag og du er flyktning i eget hjem.

Kjøkkenet er ikke noe bedre. Kjøleskapet er blitt forvandlet til et oppbevaringssted for udefinerbar biologisk masse. Du letter litt på lokket til kasserollen på komfyren, i håp om en kostnadseffektiv middag. Du går nesten i bakken da alt du finner er kokte mensenkopper. Kollektivets nyeste gratis­passasjer har fått seg fore at ALT skal resirkuleres. Hun har til og med bedt dere bæsje i komposthaugen. Skal du gidde å ta diskusjonen? Ikke faen, tenker du, og slenger en grandis i ovnen. Og hva skjedde egentlig med planene om kun å spise sunn mat dette semesteret?

Vel, du kan i alle fall spise litt av det hjemmelagde bringebærsyltetøyet til kompisen din til dessert. Han har jo sagt at du bare skal ta! Det skal uansett bare mangle, etter at han lot New age-dama flytte inn uten å spørre. Men i det du åpner lokket, kommer han inn på kjøkkenet og du ser svetten begynne å forme seg på pannen hans. «R-r-rolig, jeg tenkte å spare noe til jul, så du kan godt spørre». Du tenker «jævla vrak», men gir ham en klem.

Livet i kollektiv får ut det verste i folk. Dette skulle jo være fett! Du kjenner jo alle gutta fra før. Dere skulle spise middag sammen, dra på fjelltur, spille vri åtter hver fredag. Du hører jo hele tiden om folk som bor i fete kollektiv og har hippe husFESTER. Det er da du kommer på løsningen på pro­blemet: Arrangere tidenes innflyttningsfest, en fest som både kan binde kollektivet sammen og vise verden at dere er kule. For dere er jo det?

Festen kommer med pønsj og campingstoler i stua. New age-dama har kjøpt diskokule som innflyttingsgave og blæster Ravi Shakhar fra anlegget kjæresten fikk i konfirmasjonsgave. Han står i hjørnet med en hånd på pilsen og den andre på volumknappen. Gjestene er en god blanding av skyteglade gamere og desillusjonerte hippier. Serberen du bor med, glimrer derimot med sitt fravær på den store dagen. Han hadde tydeligvis dobbeltbooket, og funnet ut at fylla­bistand på kapitalismens høyborg var viktigere enn sin egen innflyttningsfest. Det han prøvde å kamuflere som en spontan avgjørelse, har ligget i kortene lenge. Hele sommeren har han jobbet som sykkelpromotør for den lokale strippebulen for å kunne flashe køsh og hamre forsvarsløse 97ere på handicapdassen i kjelleren etter auksjonen.

Konturene flyter ut, og du merker at pønsjen virker. I det fjerne hører du roping fra stuen. Det har brutt ut en krangel mellom kompisens kjæreste og en invitert boler. Fyren hadde satt på litt Bieber, og nagles nå opp etter veggen av husets kulturpoliti. Det hele er direkte ubehagelig, og han fra Rena gjør vondt verre når han forsøker å roe situasjonen med å hente ut børsa. Et vådeskudd skyter løs diskokula, og den knuser midt på dansegulvet. Gjestene forsvinner fort nok etter fadesen, og fra verandaen ser du dem sjangle mot byen. Du tenner en sigg, og spør deg selv hvor dine egne venner ble av i kveld. Uroen oversvømmer deg da du innser at de fortsatt er her. Og de kommer ikke til å dra før kontrakten er ute, tidligst.

FAEN.

LØST GJENFORTALT
Kollektivt selvmord
TEKST AUDUN BRENDBEKKEN, ØYSTEIN EVENSTAD & EMMAD ZANGANI
ILLUSTRASJON OLA LYSGAARD

 

 

En vennegjeng flytter sammen. Løst gjenfortalt.

 

Det lukter russebuss i din nye leilighet. Du er gjennomvåt etter å ha dratt bagen fra eksens hybel i Sandviken. To år inne i studenttilværelsen har du allerede bodd under tre forskjellige tak. Og hver gang har omstendigheter inntruffet som har drevet deg ut, alt fra mugg i veggene til hasjsprøyter på kjøkk­enet. Hele togturen over fjellet har du fetisjert om hvordan drømmekollektivet endelig skal realiseres, for nå, NÅ erre deg og gøtta bois.

Illusjonen får en trang fødsel, for det viser seg at den serbiske kompisen din som flyttet inn for tre uker siden, hverken har vasket eller fått med seg at de forrige som bodde i leiligheten har etterlatt biologiske fotavtrykk i form av matrester i hele leiligheten. Du tør ikke å klage på ham, siden du innbiller deg at det kanskje er sånn kulturen er der han kommer fra, hvem vet, bruttern hadde jo vært i Japan og der satt de på gulvet og spiste middag! Du er jo ikke akkurat noen verdensborger, og dessuten er du så risikoavers på konfliktfronten at du med glede blåser stipendet på grønnsåpe og zalo. Mens du renser hjørnesofaen for sigarettsneiper, kommer du over et klebrig bokark der brødteksten «Gud er død» er streket ut. Saltlukten er velkjent, og mens du betrakter det menneskelige forfallet rundt deg, ønsker du selv at du var denne omtalte guden.

Gutten på naborommet er en familievenn fra barndommen. Det var egentlig moren hans som inviterte ham til å bo med dere, og siden du ser dem hver jul kunne du ikke si nei. Du smekker uansett på Colgate-gliset så de andre i huset ikke skal tro du er veik. Foruten det sporadiske raseriutbruddet over internettbrudd fra CoD gjør han lite ut av seg. Heldigvis er våpenet på veggen fra glansdagene på Rena kun til pynt. Skyting gjør han uansett, men målskivene er byttet ut med løse jenter fra Tinder. Etter ukens femte runde sengepolka, proklamerer han at fitte er forbruk.

Midt på natten våkner du av at noen rister i deg. Klokken er tre søndag morgen og bestekompisen din står over deg. Fyren du ikke har sett på tre måneder, pusher nå varme brow­nies på deg. Du tror først det er en dårlig spøk, men når han begynner å gråte og forklarer at den nye dama hans skal flytte inn, skjønner du at han mener alvor. Du tar motvillig en bit av den tårevåte kaken, men egentlig har du lyst til å lappe til ham.

Dagen etter skulle du ønske du var alle andre steder enn i forelesning. Det tok tre timer av nattesøvnen din å forsikre kompisen om at du ikke var forbanna, men nå er du mer bitter enn SIB-kaffen din. På raden foran snakker tre jenter om hvor sykt fet husvarming de hadde hatt i helgen. I etter­middag skal de på Stoltzen og instagramme hverandre. Selv må du hjem og skrubbe gammel pizza av gulvet.

Vel hjemme blir du møtt av en amerikansk fotball seilende gjennom gangen. Du ville egentlig koble ut i sofaen, men stuen er pakket med bøse, kæpskledde gutter. De har fjeset innsmurt i BBQ-saus og roper «LADS! LADS! LADS!!!» mens de hopper rundt til «Blue Swede’s Hooked on a Feeling». Det er mandag ettermiddag og du er flyktning i eget hjem.

Kjøkkenet er ikke noe bedre. Kjøleskapet er blitt forvandlet til et oppbevaringssted for udefinerbar biologisk masse. Du letter litt på lokket til kasserollen på komfyren, i håp om en kostnadseffektiv middag. Du går nesten i bakken da alt du finner er kokte mensenkopper. Kollektivets nyeste gratis­passasjer har fått seg fore at ALT skal resirkuleres. Hun har til og med bedt dere bæsje i komposthaugen. Skal du gidde å ta diskusjonen? Ikke faen, tenker du, og slenger en grandis i ovnen. Og hva skjedde egentlig med planene om kun å spise sunn mat dette semesteret?

Vel, du kan i alle fall spise litt av det hjemmelagde bringebærsyltetøyet til kompisen din til dessert. Han har jo sagt at du bare skal ta! Det skal uansett bare mangle, etter at han lot New age-dama flytte inn uten å spørre. Men i det du åpner lokket, kommer han inn på kjøkkenet og du ser svetten begynne å forme seg på pannen hans. «R-r-rolig, jeg tenkte å spare noe til jul, så du kan godt spørre». Du tenker «jævla vrak», men gir ham en klem.

Livet i kollektiv får ut det verste i folk. Dette skulle jo være fett! Du kjenner jo alle gutta fra før. Dere skulle spise middag sammen, dra på fjelltur, spille vri åtter hver fredag. Du hører jo hele tiden om folk som bor i fete kollektiv og har hippe husFESTER. Det er da du kommer på løsningen på pro­blemet: Arrangere tidenes innflyttningsfest, en fest som både kan binde kollektivet sammen og vise verden at dere er kule. For dere er jo det?

Festen kommer med pønsj og campingstoler i stua. New age-dama har kjøpt diskokule som innflyttingsgave og blæster Ravi Shakhar fra anlegget kjæresten fikk i konfirmasjonsgave. Han står i hjørnet med en hånd på pilsen og den andre på volumknappen. Gjestene er en god blanding av skyteglade gamere og desillusjonerte hippier. Serberen du bor med, glimrer derimot med sitt fravær på den store dagen. Han hadde tydeligvis dobbeltbooket, og funnet ut at fylla­bistand på kapitalismens høyborg var viktigere enn sin egen innflyttningsfest. Det han prøvde å kamuflere som en spontan avgjørelse, har ligget i kortene lenge. Hele sommeren har han jobbet som sykkelpromotør for den lokale strippebulen for å kunne flashe køsh og hamre forsvarsløse 97ere på handicapdassen i kjelleren etter auksjonen.

Konturene flyter ut, og du merker at pønsjen virker. I det fjerne hører du roping fra stuen. Det har brutt ut en krangel mellom kompisens kjæreste og en invitert boler. Fyren hadde satt på litt Bieber, og nagles nå opp etter veggen av husets kulturpoliti. Det hele er direkte ubehagelig, og han fra Rena gjør vondt verre når han forsøker å roe situasjonen med å hente ut børsa. Et vådeskudd skyter løs diskokula, og den knuser midt på dansegulvet. Gjestene forsvinner fort nok etter fadesen, og fra verandaen ser du dem sjangle mot byen. Du tenner en sigg, og spør deg selv hvor dine egne venner ble av i kveld. Uroen oversvømmer deg da du innser at de fortsatt er her. Og de kommer ikke til å dra før kontrakten er ute, tidligst.

FAEN.

Neste artikkel
–Vi må prioritere våre studenter