TEKST SIGRID SOLBAKK RAABE
ILLUSTRASJON OLA LYSGAARD

Her i kollektivet i Parkveien får jeg tyn fordi jeg nynner. Mye. Jeg har problemer med å lære låtene som leker med hitlistene utenat, så jeg ender som regel opp med å gjenta det samme hooket helt til mine samboere må be meg holde kjeft. Jeg hadde for eksempel en periode på to måneder hvor jeg utelukkende nynnet Justin Biebers «Is it too late now to say sorry» mellom badet og kjøkkenet. Det ble litt slitsomt i lengden. Akkurat som Kardashians. Keeping up with Parkveien.
 
Men nå er det altså skjedd en forandring. Det er alltid gøy å finne en ny favorittartist, men det er enda gøyere å finne ut at hele kollektivet synkront har oppdaget samme artist. Jeg har seriøst ikke hørt annen musikk enn Christine and the Queens de siste ukene, og håper det varer litt til. Det er litt hyggeligere å få anerkjennelse av min nynning i form av tommel opp, eventuelt nynning av neste linje, istedenfor småirriterte blikk og «Sigrid, plis, ikke nå». Sjekk ut singlene nedenfor du kan irritere ditt kollektiv med. Stay cool. Blunkefjes.

Sjekk ut alle anbefalte låter på
soundcloud.com/stoffmagasin

EKSPORTERT

 
Lumikide – Golden
I en verden av snork/vibe-lydbilder, er det digg med band som Lumikide. «Golden» er litt som den fredagskvelden som bare fortsetter og fortsetter. For å trekke en sammenligning: førsteverset er deg som tusler nedover Nygårdshøyden med UiB-totebagen dinglende fra skulderen din, vel vitende om at sixpacken med Hansa Premium (høy på deg selv fordi du nettopp har fått skolestipend) kommer til å skumme over både deg og han søte på festen en halvtime senere. Og så kommer refrenget. Altså, denne festen går over all forventning – ingen setter på russemusikk for å minnes gullalderen som kongen av vgs, og ingen spyr i sofaen. Pur glede. Outroen på «Golden» er deg og din gjeng som lever ut drømmen som unge, urbane studenter flankert av myke gatelys på vei til et Postgirobygget-fritt nachspiel.Verdens beste fredag. Akkurat som Lumikides «Golden».
 

 
 
Slow Motion Violence – Graded
Det første som slår meg med denne låten er at det må være en professor som står bak. For dette er spaca. Av en eller annen grunn minner det meg om en blanding av soundtracket på filmatiseringene av norsk modernistisk litteratur og stemningen i Edward Scissorhands. Slow Motion Violence tilbyr kanskje ikke like trivelig stemning som Kygo, men det er da i hvert fall ubehagelig vakkert for den som liker det. Typ bare sjekk an ut.
 

 
 

IMPORTERT

 
HONNE & Izzy Bizu – Someone That Loves You
Jeg vet ikke med dere, men jeg er småallergisk mot god stemning. Jeg er av den typen som nekter å være med på obligatorisk allsang når noen prøver seg på en jovial kassegitar-versjon av Postgirobygget natt til søndag. Det er kanskje derfor jeg liker HONNE så godt. «Someone That Loves You» har et sjeldent karaoke-vennlig refreng, men britene passer heldigvis på at det ikke blir for god stemning i monitor via låtens kjipe budskap. Husk at det er lov å danse og gråte.
 

 
 
Christine and the Queens – Tilted
Dama bak Christine and the Queens, Héloïse Letissier, er kanskje den kuleste i hele pop-gamet nå om dagen. Letissiers dancemoves får selv de største popstjernene til å se omtrent like badass ut som undertegnede dansende til Flo Rida på danseforestilling med Ålesund Ballettskole i 2003. Kombiner det med en fantastisk stemme, skamcatchy vokalhooks og over gjennomsnittet elegant produksjon og du har «Tilted».