Debatt Tre kule Quiz Løst gjenfortalt Under beltestedet
KULTURSTOFF
Det siste tabu
20.10.2016
TEKST OLVE HAGEN WOLD
ILLUSTRASJON VINCENT LOCKE

 

 

 

– Så hører du på death metal?

 

Det er oppfølgingsspørsmålet jeg alltid stiller når jeg prøver å spørre noen om hva slags musikk de hører på og de svarer med et veikt «nei, jeg hører egentlig litt på alt mulig, jeg, hehe». Og de svarer alltid at nei, det gjør de ikke, det er jo sykt. Eller kanskje de svarer «mener du sånn Korn og System of a Down nå, for det hørte jeg litt på da jeg var yngre?» Men nei, jeg snakker ikke om Korn eller System of a Down Slipknot eller Lamb of God eller Gojira nå, eller for den saks skyld om veik fittemusikk som In Flames eller Killswitch Engange, jeg snakker om pure fucking brütal death metal. Ingen hører på death metal.

I motsetning til andre ekstremmetallsjangere, har ikke death metal klart å trenge inn i den norske hovedstrømmen. Mayhem har jubileumskonsert i solskinn på samme scene som Thomas Dybdahl og Comet Kid; kidsa fester til Marilyn Manson, bygger opp emosjonell styrke til å stå imot mobberne med Slipknot og gråter til Bring Me the Horizon (de gjorde i hvert fall det); Kvelertak spilles ikke bare på P3 (som spiller ALT), men på P2. Men death metal? Det er jo BARE bråk.

 

Musikkens ytterkant
For de uinnvidde: Death metal er en form for ekstremmetall som oppsto i USA på siste halvdel av åttitallet. Sjangeren kan beskrives som en videreutvikling og mer ekstrem utgave av thrash metal, representert ved band som Metallica, Megadeth og særlig Slayer og deres plate Reign in Blood. De tidligste bandene Death og Possessed ble raskt etterfulgt av band som Morbid Angel, Deicide, Obituary og Cannibal Corpse.

Siden da har sjangeren blitt videreutviklet og inspirert sjangere som teknisk death (Gojira), nu metal (Slipknot, Korn), djent (Meshuggah, Uneven Structure), progmetall (Opeth, Enslaved), death n’ roll (Entombed, The Cumshots), metalcore (Botch, Converge), doom/death (My Dying Bride, Paradise Lost), groove metal (Pantera, Lamb of God), blackened death (Behemoth) og jazz fusion (Cynic, Atheist). Det oppsto også en sterk death metal-scene i Sverige, som blandet death metal med Abba-aktig pop, gjorde det mer «emosjonelt» og skapte Den Verste Musikken Som Er Laget, men nok om det. Det er musikken fra death metals gullalder på sent åtti- og tidlig nittitall, og band som spiller i den stilen, jeg er opptatt av.

Den sterkeste sjangermarkøren for death metal er vokalen: Mørke, gutturale brøl, som kalles growling og minner om stemmen til Kakemonsteret i Sesam stasjon. Men death metal kjennetegnes også av atonale riff spilt på nedstemte gitarer med mye vreng, rask og komplekse tromming med mye blast beats og doble basstrommer, hyppige og brå taktskifter, og hyperaktive gitarsoloer.

Jeg hører på death metal. Det er ikke det jeg hører mest på (selv om jeg akkurat nå er inne i en trap og death metal-periode), men det har en plass i katalogen. Likevel var det ikke før i vår jeg begynte å høre på det for alvor, selv om jeg har hørt på metall siden jeg gikk på ungdomsskolen. Og det er ikke at death metal egentlig er drøyere eller mer ekstremt enn den andre musikken jeg har hørt på: Jeg hører på musikk med samme vokal (Cult of Luna), med den samme mørke atmosfæren (Emperor), som er like aggressiv og voldelig (Slipknot), og som har like kaotiske og hurtige rytmer og rytmeskifter (The Dillinger Escape Plan). Men det har likevel vært en terskel for å høre på death metal.

 

Redneck-kultur
Svein Strømmen, musikkjournalist og forfatter av Mayhem-boken «Dødsarkiv», mener premisset mitt er feil. Det er ikke noe spesielt med death metal. At sjangeren har en så liten plass i Norge er en historisk tilfeldighet, på grunn av black metal­-scenen på nittitallet.

— Når Mayhem spiller på Øya, handler det om hvilken rolle de har spilt kulturhistorisk, ikke om hvilken musikk de faktisk spiller. Norge har ikke plass til noen andre sånne band. Bare se på hvor irrelevante andre metall­band ser ut i forhold, sier han.

Norge har ingen kjente death metal-band, men andre steder er black metal som er en nisjesjanger. Bare se til Sverige, som har tusenvis av death metal-band, en langt større og mer inn­flytelsesrik metallscene enn Norge noen gang har vært i nærheten av å ha. Og se på hvilken death metal som faktisk selger mest. Det er ikke utvannet «melodisk» death som In Flames og At the Gates. Det er Cannibal Corpse, Deicide og Morbid Angel.

— Morbid Angel og Cannibal Corpse har solgt mye mer, reist verden rundt i større grad og hatt et bredere nedslagsfelt enn noe black metal-band. Det er det flere grunner til, men kanskje mest at de er amerikanere og slo an hos sitt hjemlige wrestlingfanpublikum. Akkurat som Slipknot.

 

Pult med en kniv
En annen ting som er spesielt med death metal er estetikken. Det er brutalt, voldelig og mørkt, med tekster og illustrasjoner inspirert av slasherfilmer. Det kryr av lik og voldsskildringer, nesten i en slags konkurranse

De som har dratt det lengst er nok Cannibal Corpse. De har låter som «I Cum Blood», «Fucked with a Knife» og «Entrails Ripped from a Virgin’s Cunt». Coverene deres er oppvisninger i blod og gørr, tortur, liksjending og seksualisert vold. De første albumene deres ble forbudt i Tyskland og Australia.

Men Cannibal Corpse’ svar på kritikken er at musikken deres ikke er seriøst ment. Det er fiksjon. Horrornoveller fra gutter som liker skrekkfilmer. En lek med symboler og estetikk. Harmløs moro.

Ivar Bjørnson, gitarist og låtskriver i progmetallbandet Enslaved, tror det kan være noe av grunnen til at sjangeren aldri har fått fotfeste her på bjerget.

— Det ble sett på som fjollete. Folk ble litt uvell av folk i shorts som spilte brutal metall. Som sang om død og fordervelse uten at det lå noe mer bak det, sier han.

Ganske annerledes enn den tidlige norske black metal-scenen, altså, der ideologi var viktigere enn musikken. Der du ikke fikk ta del i miljøet hvis du ikke var satanistisk nok, der folk drepte hverandre og brant kirker.

— Det amerikanske death metal-miljøet har sett på Norge som utrolig teit. Black metal har et pretensiøst skjær av at de mener det de synger, at de bare går hjemme og knurrer hele tiden. Men alle skjønner at de ikke gjør det. Death metal er mer ærlig.

 

Antipop
Likevel er det noe spesielt med death metal. Det er kanskje ikke mer bråkete eller aggressivt enn andre ekstremsjangre, men det er mer eks­tremt. Det er noe rent med det. Det er på mange måter antitesen til pop, uten antydning til melodi. Kun riff, trommer og aggresjon. Heavy metal kondensert. Eller som Ivar Bjørnson sier det:

— Death metal er musikkteknikk i ren form. Det blir nesten som obskur klassisk musikk, eller jazz. Det blir en helt annen kunstopplevelse. Det er noe digg ved å bli fullstendig overkjørt.

 

Noen death metal-album du bør sjekke ut:

 

Cannibal Corpse – The Bleeding

En perfekt death metal-plate. Min favoritt.

Nile – Those Whom the Gods Detest

Brutalt, teknisk, komplekst og overveldende.

Morbid Angel – Altars of Madness

Gammeldags med synther og skummel stemning. En klassiker.

Napalm Death – Inside the Torn Apart

Groovy, fett og med låter som setter seg.

Horrendous – Anareta

Platen som fikk meg interessert i sjangeren. Følger oppskriften, men klarer å gjøre det catchy.

Tribulation – Children of the Night

Et trygt sted å starte. Mykt og fengende.

Death – Scream Bloody Gore

Den aller første death metal-platen. Fortsatt fett.

KULTURSTOFF
Det siste tabu
TEKST OLVE HAGEN WOLD
ILLUSTRASJON VINCENT LOCKE

 

 

 

– Så hører du på death metal?

 

Det er oppfølgingsspørsmålet jeg alltid stiller når jeg prøver å spørre noen om hva slags musikk de hører på og de svarer med et veikt «nei, jeg hører egentlig litt på alt mulig, jeg, hehe». Og de svarer alltid at nei, det gjør de ikke, det er jo sykt. Eller kanskje de svarer «mener du sånn Korn og System of a Down nå, for det hørte jeg litt på da jeg var yngre?» Men nei, jeg snakker ikke om Korn eller System of a Down Slipknot eller Lamb of God eller Gojira nå, eller for den saks skyld om veik fittemusikk som In Flames eller Killswitch Engange, jeg snakker om pure fucking brütal death metal. Ingen hører på death metal.

I motsetning til andre ekstremmetallsjangere, har ikke death metal klart å trenge inn i den norske hovedstrømmen. Mayhem har jubileumskonsert i solskinn på samme scene som Thomas Dybdahl og Comet Kid; kidsa fester til Marilyn Manson, bygger opp emosjonell styrke til å stå imot mobberne med Slipknot og gråter til Bring Me the Horizon (de gjorde i hvert fall det); Kvelertak spilles ikke bare på P3 (som spiller ALT), men på P2. Men death metal? Det er jo BARE bråk.

 

Musikkens ytterkant
For de uinnvidde: Death metal er en form for ekstremmetall som oppsto i USA på siste halvdel av åttitallet. Sjangeren kan beskrives som en videreutvikling og mer ekstrem utgave av thrash metal, representert ved band som Metallica, Megadeth og særlig Slayer og deres plate Reign in Blood. De tidligste bandene Death og Possessed ble raskt etterfulgt av band som Morbid Angel, Deicide, Obituary og Cannibal Corpse.

Siden da har sjangeren blitt videreutviklet og inspirert sjangere som teknisk death (Gojira), nu metal (Slipknot, Korn), djent (Meshuggah, Uneven Structure), progmetall (Opeth, Enslaved), death n’ roll (Entombed, The Cumshots), metalcore (Botch, Converge), doom/death (My Dying Bride, Paradise Lost), groove metal (Pantera, Lamb of God), blackened death (Behemoth) og jazz fusion (Cynic, Atheist). Det oppsto også en sterk death metal-scene i Sverige, som blandet death metal med Abba-aktig pop, gjorde det mer «emosjonelt» og skapte Den Verste Musikken Som Er Laget, men nok om det. Det er musikken fra death metals gullalder på sent åtti- og tidlig nittitall, og band som spiller i den stilen, jeg er opptatt av.

Den sterkeste sjangermarkøren for death metal er vokalen: Mørke, gutturale brøl, som kalles growling og minner om stemmen til Kakemonsteret i Sesam stasjon. Men death metal kjennetegnes også av atonale riff spilt på nedstemte gitarer med mye vreng, rask og komplekse tromming med mye blast beats og doble basstrommer, hyppige og brå taktskifter, og hyperaktive gitarsoloer.

Jeg hører på death metal. Det er ikke det jeg hører mest på (selv om jeg akkurat nå er inne i en trap og death metal-periode), men det har en plass i katalogen. Likevel var det ikke før i vår jeg begynte å høre på det for alvor, selv om jeg har hørt på metall siden jeg gikk på ungdomsskolen. Og det er ikke at death metal egentlig er drøyere eller mer ekstremt enn den andre musikken jeg har hørt på: Jeg hører på musikk med samme vokal (Cult of Luna), med den samme mørke atmosfæren (Emperor), som er like aggressiv og voldelig (Slipknot), og som har like kaotiske og hurtige rytmer og rytmeskifter (The Dillinger Escape Plan). Men det har likevel vært en terskel for å høre på death metal.

 

Redneck-kultur
Svein Strømmen, musikkjournalist og forfatter av Mayhem-boken «Dødsarkiv», mener premisset mitt er feil. Det er ikke noe spesielt med death metal. At sjangeren har en så liten plass i Norge er en historisk tilfeldighet, på grunn av black metal­-scenen på nittitallet.

— Når Mayhem spiller på Øya, handler det om hvilken rolle de har spilt kulturhistorisk, ikke om hvilken musikk de faktisk spiller. Norge har ikke plass til noen andre sånne band. Bare se på hvor irrelevante andre metall­band ser ut i forhold, sier han.

Norge har ingen kjente death metal-band, men andre steder er black metal som er en nisjesjanger. Bare se til Sverige, som har tusenvis av death metal-band, en langt større og mer inn­flytelsesrik metallscene enn Norge noen gang har vært i nærheten av å ha. Og se på hvilken death metal som faktisk selger mest. Det er ikke utvannet «melodisk» death som In Flames og At the Gates. Det er Cannibal Corpse, Deicide og Morbid Angel.

— Morbid Angel og Cannibal Corpse har solgt mye mer, reist verden rundt i større grad og hatt et bredere nedslagsfelt enn noe black metal-band. Det er det flere grunner til, men kanskje mest at de er amerikanere og slo an hos sitt hjemlige wrestlingfanpublikum. Akkurat som Slipknot.

 

Pult med en kniv
En annen ting som er spesielt med death metal er estetikken. Det er brutalt, voldelig og mørkt, med tekster og illustrasjoner inspirert av slasherfilmer. Det kryr av lik og voldsskildringer, nesten i en slags konkurranse

De som har dratt det lengst er nok Cannibal Corpse. De har låter som «I Cum Blood», «Fucked with a Knife» og «Entrails Ripped from a Virgin’s Cunt». Coverene deres er oppvisninger i blod og gørr, tortur, liksjending og seksualisert vold. De første albumene deres ble forbudt i Tyskland og Australia.

Men Cannibal Corpse’ svar på kritikken er at musikken deres ikke er seriøst ment. Det er fiksjon. Horrornoveller fra gutter som liker skrekkfilmer. En lek med symboler og estetikk. Harmløs moro.

Ivar Bjørnson, gitarist og låtskriver i progmetallbandet Enslaved, tror det kan være noe av grunnen til at sjangeren aldri har fått fotfeste her på bjerget.

— Det ble sett på som fjollete. Folk ble litt uvell av folk i shorts som spilte brutal metall. Som sang om død og fordervelse uten at det lå noe mer bak det, sier han.

Ganske annerledes enn den tidlige norske black metal-scenen, altså, der ideologi var viktigere enn musikken. Der du ikke fikk ta del i miljøet hvis du ikke var satanistisk nok, der folk drepte hverandre og brant kirker.

— Det amerikanske death metal-miljøet har sett på Norge som utrolig teit. Black metal har et pretensiøst skjær av at de mener det de synger, at de bare går hjemme og knurrer hele tiden. Men alle skjønner at de ikke gjør det. Death metal er mer ærlig.

 

Antipop
Likevel er det noe spesielt med death metal. Det er kanskje ikke mer bråkete eller aggressivt enn andre ekstremsjangre, men det er mer eks­tremt. Det er noe rent med det. Det er på mange måter antitesen til pop, uten antydning til melodi. Kun riff, trommer og aggresjon. Heavy metal kondensert. Eller som Ivar Bjørnson sier det:

— Death metal er musikkteknikk i ren form. Det blir nesten som obskur klassisk musikk, eller jazz. Det blir en helt annen kunstopplevelse. Det er noe digg ved å bli fullstendig overkjørt.

 

Noen death metal-album du bør sjekke ut:

 

Cannibal Corpse – The Bleeding

En perfekt death metal-plate. Min favoritt.

Nile – Those Whom the Gods Detest

Brutalt, teknisk, komplekst og overveldende.

Morbid Angel – Altars of Madness

Gammeldags med synther og skummel stemning. En klassiker.

Napalm Death – Inside the Torn Apart

Groovy, fett og med låter som setter seg.

Horrendous – Anareta

Platen som fikk meg interessert i sjangeren. Følger oppskriften, men klarer å gjøre det catchy.

Tribulation – Children of the Night

Et trygt sted å starte. Mykt og fengende.

Death – Scream Bloody Gore

Den aller første death metal-platen. Fortsatt fett.

Neste artikkel
Frie nipler versus fritt palestina