Debatt Tre kule Quiz Løst gjenfortalt Under beltestedet
20.10.2016
SAMFUNNSTOFF
Frie nipler versus fritt palestina
TEKST VARG LUKAS FOLKMAN
ILLUSTRASJON OLA LYSGAARD

 

 

Er det viktigere å bevare nakenhet i Facebook-feeden enn å få slutt på politisk sensur?

 

Den siste måneden har debatten rundt Facebooks sensur av historiske fotografier stormet på … nettopp Facebook. Espen Egil Hansen hyttet med neven i Aftenposten. Erna slengte­ seg på. Selv det store ut­landet la merke til protestene.

Men hva med palestinske redaktører som får sidene sine lagt ned, eller tyrkiske politikere som til stadighet blir sensurert av Facebook uten forklaring? Disse nevnes ikke.


Angiverkultur
I dokumentaren Facebookistan forsøker regissør Jakob Gottschau å komme til bunnen i hva som gjør at noe sensureres, og noe annet ikke. Hva er det som gjør at tilsyne­latende harmløse bilder av bare bryster sensureres, mens bilder av kvinner som henrettes ikke gjør det?

– Det var ikke noe system i det. Det virket helt tilfeldig. Jeg kunne se en video­ av en kvinne som ble hen­rettet uten noe annet enn en ad­varsel, sier Gottschau.

Det viser seg at der mange tror at avanserte algoritmer rensker ut alt som bryter regler, er løsningen langt enklere.

Facebook benytter seg av et tredelt system for å velge ut hva som bør sensureres og hva som kan las være i fred. Første steg i systemet går på brukerne av Facebook selv.

– Om du ser noe på min vegg som du synes er støtende, så rapporterer du det, forklarer Gottschau.

Brukere rapporterer innhold som de synes er støtende. Klagene går så gjennom et automatisk system som velger ut klager som videresendes til moderatorer. Disse viste seg å være vanskelige å få i snakk.

– Dette var nøtten å knekke. Vi lette i tre måneder etter noen å ­snakke med, og vi fant én, forteller Gottschau.


4 dollar for 4000 bilder
Den ene moderatoren de klarte å overtale til å snakke, ønsket kun å gjøre dette anonymt. Hun jobb­et nattskift med en lønnssats på en dollar i timen. Klarte hun å moderere 4000 bilder i timen steg dette til 4 dollar. Det er rundt ett bilde i sekundet.

Hun forklarer i dokumentaren at ­innhold som burde blitt ­sensurert går under radaren grunnet tidsmangel.

– Vi får 25 sekunder per video. Av og til forekommer det rapporterte problemet for langt ute i filmen, forklarer hun.

Hun beskriver hvordan hun, som konservativ kristen, gjennom enslige netter klikker seg gjennom den ene videoen verre enn den andre. En kristen­ radiokanal blir hennes eneste flukt fra det sjeldrepende arbeidet.

Facebook har egne retningslinjer for videoer av støtende art. Disse sier at slike videoer kun skal benyttes for å fordømme volden som avbildes. Det har ved flere tilfeller blitt vist at dette ikke følges.


Alle kan feile
Når kontroll foregår i denne farten og dekker den ekstreme mengden data som til enhver tid flyter gjenn­om Facebook er det klart at feil vil forekomme.

Problemet er, og har vært, Facebooks motvilje når det kommer til å forklare hvordan praksisen deres for kontroll av rapportert materiale fungerer. Bare for å finne ut at det er mennesker som utfører kontroll­arbeidet må en til andre kilder enn selskapet selv.

Når feil forekommer tar det gjerne tid før de blir rettet opp, og når de først rettes opp er det etter et ad hoc-mønster hvor ingenting annet enn den konkrete feilen gjøres noe med.

Som da Pink News i 2011 oppdaget at et bilde av to menn som kysset var blitt fjernet fra Facebook-siden deres. De protesterte kraftig og saken fikk heftig mediedekning. Etter hvert snudde Facebook og bildet ble på nytt lastet opp.

Retningslinjene som lå til grunn for fjerningen ble ikke endret, og man har i ettertid sett det samme skje om og om igjen.


Sensurerte kurdere
Når denne formen for moderasjon slår ut på bare bryster og homofile par er det ille nok, men de siste årene har trenden vært at også politiske bevegelser og aktivister rammes.

I Facebookistan intervjuer Gott­schau Mügen Yamanilmas. Hun er ansvarlig for sosiale medier i HDP – Tyrkias tredje største politiske parti.

I et lekket dokument fra 2013 kom det frem at Facebook sensurerer all bruk av det kurdiske flagget og bilder av kart over Kurdistan. HDP er av partiene i den tyrkiske nasjonalforsamlingen den største forkjemperen for kurderes rettigheter.

De opplever stadig at hovedsiden deres på Facebook, så vel som enkeltrepresentanters sider, blir stengt. De får aldri noen forklaring fra Facebook på hvorfor dette skjer. Hvordan det skjedde mener Gottschau har en enkel forklaring.

– Etter hva jeg kunne utlede var det systemtilhengerne som organiserte en kampanje hvor de aktivt rapport­erte sidene til HDP. Av og til var påskuddet pornografi – selv om det absolutt ikke forekom pornografi – og av og til var det et kurdisk flagg helt nederst i hjørnet av det som ble rapportert.


Borgerkrig på nettet
Lignende klager har blitt rettet mot Facebook en rekke andre ganger. Nylig av brukere i Syria og Palestina.

I Syria har organisasjoner som stiller seg i opposisjon til Bashar al-Assad, fått kontoene sine lukket uten annen begrunnelse enn vage påstander om at de har brutt Facebooks reglement.

I Palestina-Israel-konflikten ble det så sent som i september klart at Israel har inngått en avtale med Facebook. Avtalen skal sørge for at påstått oppildning til vold ikke skal få slippe til.

Like etter at avtalen ble inngått fikk fire redaktører og tre ledere fra to Palestinske nyhetsbyråer slettet konto­ene sine fra Facebook. Etter press fra flere kanter hevdet Facebook til slutt at det hele var en feil, og alle fikk gjenopprettet konto­ene sine.


Sensur i blikket
Få vil påstå at Facebook aktivt går inn for å sensurere enkelte minoriteter. Men at sensur faktisk­ forekommer er som vist et veldokument­ert faktum.

Når ammebilder sensureres i Norge er det irriterende, og det burde ikke skje. Når politisk opposisjon blir sensurert i Tyrkia er det langt mer dramatisk.

Enkelte vil kanskje si at gruppene som får siden sin lukket bare får benytte seg av en annen side. Det er frivillig å bruke Facebook, og de har retten til å bestemme reglene for domenet sitt. Men å «flytte» til et annet sosialt medium er lettere sagt enn gjort.

Få politiske partier vil gjøre stor suksess ved å utelukkende markedsføre seg på Google+.

Facebook er i en eksepsjonell stilling­ ved å være så dominerende på markedet de befinner seg i. Da må de også ta ansvaret som følger. De må etterse at ikke et løst reglement og en letthendt moderatorordning i praksis lar brukere med sensur i blikket få gjøre som de vil.

SAMFUNNSTOFF
Frie nipler versus fritt palestina
TEKST VARG LUKAS FOLKMAN
ILLUSTRASJON OLA LYSGAARD

 

 

Er det viktigere å bevare nakenhet i Facebook-feeden enn å få slutt på politisk sensur?

 

Den siste måneden har debatten rundt Facebooks sensur av historiske fotografier stormet på … nettopp Facebook. Espen Egil Hansen hyttet med neven i Aftenposten. Erna slengte­ seg på. Selv det store ut­landet la merke til protestene.

Men hva med palestinske redaktører som får sidene sine lagt ned, eller tyrkiske politikere som til stadighet blir sensurert av Facebook uten forklaring? Disse nevnes ikke.


Angiverkultur
I dokumentaren Facebookistan forsøker regissør Jakob Gottschau å komme til bunnen i hva som gjør at noe sensureres, og noe annet ikke. Hva er det som gjør at tilsyne­latende harmløse bilder av bare bryster sensureres, mens bilder av kvinner som henrettes ikke gjør det?

– Det var ikke noe system i det. Det virket helt tilfeldig. Jeg kunne se en video­ av en kvinne som ble hen­rettet uten noe annet enn en ad­varsel, sier Gottschau.

Det viser seg at der mange tror at avanserte algoritmer rensker ut alt som bryter regler, er løsningen langt enklere.

Facebook benytter seg av et tredelt system for å velge ut hva som bør sensureres og hva som kan las være i fred. Første steg i systemet går på brukerne av Facebook selv.

– Om du ser noe på min vegg som du synes er støtende, så rapporterer du det, forklarer Gottschau.

Brukere rapporterer innhold som de synes er støtende. Klagene går så gjennom et automatisk system som velger ut klager som videresendes til moderatorer. Disse viste seg å være vanskelige å få i snakk.

– Dette var nøtten å knekke. Vi lette i tre måneder etter noen å ­snakke med, og vi fant én, forteller Gottschau.


4 dollar for 4000 bilder
Den ene moderatoren de klarte å overtale til å snakke, ønsket kun å gjøre dette anonymt. Hun jobb­et nattskift med en lønnssats på en dollar i timen. Klarte hun å moderere 4000 bilder i timen steg dette til 4 dollar. Det er rundt ett bilde i sekundet.

Hun forklarer i dokumentaren at ­innhold som burde blitt ­sensurert går under radaren grunnet tidsmangel.

– Vi får 25 sekunder per video. Av og til forekommer det rapporterte problemet for langt ute i filmen, forklarer hun.

Hun beskriver hvordan hun, som konservativ kristen, gjennom enslige netter klikker seg gjennom den ene videoen verre enn den andre. En kristen­ radiokanal blir hennes eneste flukt fra det sjeldrepende arbeidet.

Facebook har egne retningslinjer for videoer av støtende art. Disse sier at slike videoer kun skal benyttes for å fordømme volden som avbildes. Det har ved flere tilfeller blitt vist at dette ikke følges.


Alle kan feile
Når kontroll foregår i denne farten og dekker den ekstreme mengden data som til enhver tid flyter gjenn­om Facebook er det klart at feil vil forekomme.

Problemet er, og har vært, Facebooks motvilje når det kommer til å forklare hvordan praksisen deres for kontroll av rapportert materiale fungerer. Bare for å finne ut at det er mennesker som utfører kontroll­arbeidet må en til andre kilder enn selskapet selv.

Når feil forekommer tar det gjerne tid før de blir rettet opp, og når de først rettes opp er det etter et ad hoc-mønster hvor ingenting annet enn den konkrete feilen gjøres noe med.

Som da Pink News i 2011 oppdaget at et bilde av to menn som kysset var blitt fjernet fra Facebook-siden deres. De protesterte kraftig og saken fikk heftig mediedekning. Etter hvert snudde Facebook og bildet ble på nytt lastet opp.

Retningslinjene som lå til grunn for fjerningen ble ikke endret, og man har i ettertid sett det samme skje om og om igjen.


Sensurerte kurdere
Når denne formen for moderasjon slår ut på bare bryster og homofile par er det ille nok, men de siste årene har trenden vært at også politiske bevegelser og aktivister rammes.

I Facebookistan intervjuer Gott­schau Mügen Yamanilmas. Hun er ansvarlig for sosiale medier i HDP – Tyrkias tredje største politiske parti.

I et lekket dokument fra 2013 kom det frem at Facebook sensurerer all bruk av det kurdiske flagget og bilder av kart over Kurdistan. HDP er av partiene i den tyrkiske nasjonalforsamlingen den største forkjemperen for kurderes rettigheter.

De opplever stadig at hovedsiden deres på Facebook, så vel som enkeltrepresentanters sider, blir stengt. De får aldri noen forklaring fra Facebook på hvorfor dette skjer. Hvordan det skjedde mener Gottschau har en enkel forklaring.

– Etter hva jeg kunne utlede var det systemtilhengerne som organiserte en kampanje hvor de aktivt rapport­erte sidene til HDP. Av og til var påskuddet pornografi – selv om det absolutt ikke forekom pornografi – og av og til var det et kurdisk flagg helt nederst i hjørnet av det som ble rapportert.


Borgerkrig på nettet
Lignende klager har blitt rettet mot Facebook en rekke andre ganger. Nylig av brukere i Syria og Palestina.

I Syria har organisasjoner som stiller seg i opposisjon til Bashar al-Assad, fått kontoene sine lukket uten annen begrunnelse enn vage påstander om at de har brutt Facebooks reglement.

I Palestina-Israel-konflikten ble det så sent som i september klart at Israel har inngått en avtale med Facebook. Avtalen skal sørge for at påstått oppildning til vold ikke skal få slippe til.

Like etter at avtalen ble inngått fikk fire redaktører og tre ledere fra to Palestinske nyhetsbyråer slettet konto­ene sine fra Facebook. Etter press fra flere kanter hevdet Facebook til slutt at det hele var en feil, og alle fikk gjenopprettet konto­ene sine.


Sensur i blikket
Få vil påstå at Facebook aktivt går inn for å sensurere enkelte minoriteter. Men at sensur faktisk­ forekommer er som vist et veldokument­ert faktum.

Når ammebilder sensureres i Norge er det irriterende, og det burde ikke skje. Når politisk opposisjon blir sensurert i Tyrkia er det langt mer dramatisk.

Enkelte vil kanskje si at gruppene som får siden sin lukket bare får benytte seg av en annen side. Det er frivillig å bruke Facebook, og de har retten til å bestemme reglene for domenet sitt. Men å «flytte» til et annet sosialt medium er lettere sagt enn gjort.

Få politiske partier vil gjøre stor suksess ved å utelukkende markedsføre seg på Google+.

Facebook er i en eksepsjonell stilling­ ved å være så dominerende på markedet de befinner seg i. Da må de også ta ansvaret som følger. De må etterse at ikke et løst reglement og en letthendt moderatorordning i praksis lar brukere med sensur i blikket få gjøre som de vil.

Neste artikkel
Hemmelig homofil og elitestudent