Det har de siste årene vært vanskelig ikke å la seg berøre av det ufattelige antallet afroamerikanere som, foreviget på film, myrdes av politibetjenter. Selv hvite, norske middelklassebarn kan la seg affektere av denne menneskegruppen som er skjebnebundet på andre siden av Atlanteren.

Sorgens katalog

Det er ikke første gangen slike historier indignerer utenfor USAs grenser – det bør de fleste være klar over. I dag foreligger det en bred katalog av filmer, bøker, essaysamlinger, plater, dokumentarer og helt nylig også tegneserier, med innsikt i livene en ellers ville slitt med å forstå.

Afroamerikanske forfattere, filmsk­apere, musikere, tegneserietegnere, essayister, intellektuelle og så mange andre, har sørget for historisk nedtegnelse av alt hva de og deres nære har måtte leve gjennom fra slavetiden til i dag.

Om en skal begynne hvor det startet, med slavetiden, er det et vell av mer eller mindre gode fremstillinger å se til. To av de som effektivt får øynene opp for hvor grusomt det hele har vært, er HBOs nyinnspilling av kultserien Roots, samt Steve McQueens brutale 12 Years a Slave. Den første følger Kunta Kinte fra han kidna­ppes på kysten av Gambia til hans slavetid i sørstatene, til hans etter­kommere til sist vinner sin frihet. 12 Years a Slave er den grusomme fortellingen om en fri afroamerikansk mann som kidnappes, for så å tilbringe de neste 12 årene som slave.  

Er ikke sinnet mot slavetiden sterkt nok etter dette, kan du lese Toni Morrisons bok Beloved. Her tar en flyktet slave livet av sin nyfødte datter i frykt for at hun skal fanges og måtte vokse opp i slaveri. Nate Parkers film Birth of a Nation snur forholdet på hodet og lar slavene jakte slaveeierne.

Frihet til å være fengslet

Når en beveget seg ut av slavetiden gjennom borgerkrig og det trettende grunnlovstillegg var det håp om at det verste var over. D.W. Griffiths Ku Klux Klan-forherligende film Birth of a Nation – samme navn som Nate Parkers film, totalt motsatt vinkling – fra 1915 viser hvordan håpet var forhastet. Lynsjemobber, drap, voldtekt, segregering og generell vold fulgte. Jim Crow-lovene fra 1876 lovebefestet segregeringen, og de forble til borgerrettighetsbevegelsen endelig kom dem til livs i 1965.

Les The Autobiography of Malcolm X for en innføring i, samt en rasende fordømmelse av tidens systemer. Les James Baldwins essaysamling Notes of a Native Son for analyse av hva det vil si å være sort i 1900-tallets USA – samt for tidenes karakterdrap av romanen Uncle Tom’s Cabin. Se fjorårets beste biopic, Selma, om Martin Luther Kings kjente krys­ning av broen i byen Selma.

Dette er bare et lite utvalg i et hav av uttrykk å få med seg fra denne perioden.

Alle er like, men noen er likere enn andre

Etter borgerrettighetsbevegelsens seiere på sekstitallet var det igjen håp om at forskjellsbehandling på bakgrunn av hudfarge var ved veis ende. Som vist i Ava Duvernays ferske dokumentar, 13th, var dette også fånyttes. Nå var det ikke lengre snakk om «Whites only», og «Colored in the Back». Nå var det «Superpredators», og «Inner city crimewave». Massefengsling var det nye trendordet.

Joan Didion fanger den underligg­ende rasismen i sitt essay Sentimental Journeys. Her følger hun domfell­elsen av The Central Park Five. Fem mørkhudede tenåringer ble den gang fengslet for voldtekt av en hvit jogger i Central Park. De ble senere frikjent på grunnlag av DNA-bevis. Donald Trump sto så sent som i år på sin uttalelse fra 80-tallet om at de hadde fortjent dødsstraff.

Videre kan du se hele Spike Lees katalog av filmer. Disse tar alle opp raseproblematikk i USA på en eller annen måte. Do The Right Thing er et godt sted å starte. Svette itali­enere, hardtarbeidende asiater og politi i rasistisk symfoni.

Disse foregår rundt 90-tallet, der musikk hadde blitt en viktig kanal. NWAs album Straight Out of Compton, samt Public Enemys It Takes a Nation of Millions To Hold Us Back, er uunnværlige om tiåret skal forstås.

Nytt årtusen, samme problemer

Massefengslingen portrettert i 13th fortsatte inn i det 21. århundre. Det samme gjorde politivolden fra Jim Crow-tiden. Forskjellen er bare at den nå enkelt kunne fanges på film.  

Et obligatorisk stopp her er PBS Frontlines dokumentar Policing The Police. Her følges Jelani Cobb på en sorgens odyssé inn i politibrutalitetens verden. Om du ønsker en mer filmatisk fremstilling av dette er det ikke mangel på alternativer. Fruitvale Station, Chi-Raq og Straight Out of Compton er bare toppen av isfjellet om dette temaet.

Les Ta-Nehisi Coates bok Between The World And Me for en hjerteskjærende nedbrytning av hva det vil si å være sort i USA idag. En Baldwin for 2000-tallet.

I dag er det innenfor musikken man finner de fleste, og de beste uttrykkene for nåtidens tilværelse. Begynn med ferske A Seat at the Table av Solange. Hør Barter 6 av Young Thug. Gå videre til Freetown Sound av Blood Orange. Ta egentlig bare et tilfeldig album av en kontemporær RnB- eller rapartist, og du vil møte problemstillingen.

Det har alltid vært flust med uttrykk for afroamerikaneres historie, og kurven for produksjon av slike peker ikke nedover.