Debatt Tre kule Quiz Løst gjenfortalt Under beltestedet
19.11.2016
SAMFUNNSTOFF
Hifi-bros

Ingenting er så harry som et godt stereoanlegg.

 

TEKST MATHIAS JUELL JOHNSEN
ILLUSTRASJON OLA LYSGAARD

 

Gear Acquisition Syndrome (GAS): et oppslukende behov for å kompensere egne tilkortkommenheter med stadig dyrere utstyr man egentlig ikke har behov for. Eller råd til. En iboende uro, og mangel på evne til å kunne si seg fornøyd med akkurat tingenes tilstand, mens problemet faktisk er en selv.

Det er sommer, jeg er på familiehytta ved havet. Hans, min gode venn fra NHH, ringer meg. Han har nettopp brukt 16 lapper på en stereoforsterker på Soundgarden i Bergen. Den var jo på tilbud! Hans og jeg har begge selvdiagnostisert oss med den mystiske sykdommen GAS, men vi er likevel litt forskjellige. Hans er en impulsiv type. Følger magefølelsen når han skal anskaffe ting, blir som regel fornøyd, og tenker ikke så mye mer på det i etterkant. Jeg har også GAS, men jeg er en grubler. En vinglepetter av dimensjoner.

Hans vet jeg er en hifi-nørd, så han er åpenbart spent på responsen min. Den er kanskje ikke som forventet. Jeg forteller ham at han har blitt lurt. Det er ikke vits å bruke så mye penger på en stereoforsterker. Det hadde holdt med en tredjedel av det investerte beløpet. Det er enkel ingeniørkunst, og resten er bare jug og kosmetikk! Jeg hiver meg på nett for å finne noe som støtter påstanden min, som jeg har adoptert tidligere på året. Det skulle jeg aldri gjort. Internettet er et hav med haier for en tørrlagt audioholiker.

Messing og valkromat
La oss spole tilbake ca fire måneder. «Mye av det man finner i stereo­butikken er blodharry, rent estetisk», kunne de snobbete rikshipsterne i D2, mer spesifikt journalist Jan Omdahl, informere om. Saken omhandlet Osloforms stereoanlegg «Serpentine». Det kostet 28 000 kr, og var ikke blodharry. Det var nemlig stilrent utført i messing og valkromat.

Få har spesielt lyst til å fremstå som blodharry. For 16 år gamle meg var det imidlertidig ikke en stor bekymring. Før jeg hadde debutert seksuelt, brukte jeg opp i mot 50 lapper i opptjente deltidskroner fra Rema 1000 på et pianolakkert anlegg av det britiske merket Monitor Audio.

Jeg viste saken til Petter, også en god venn fra NHH. Han siterte sporenstreks et Twitter-innlegg fra Einar Tørnquist. «Ingenting er så harry som et godt stereoanlegg».

Et frø av tvil
Da satt jeg der, og så på en vegg av høyttalerelementer, i et bygg der det i den underskrevne kontrakten attpåtil stod at «basshøytalere» ikke var tillatt. Og jeg følte meg blodharry. Samboeren min, Pegah, ga oppriktig totalt faen. Det var helt greit for henne med harrykasser i stua. Jeg kunne altså ikke lene meg på henne som en utløsende årsak om jeg skulle bytte ut arvesølvet. Kanskje ikke så rart at hun ikke ville gi meg et påskudd.

Affeksjonsverdi til tross, jeg tok til slutt en beslutning om å selge høyttalerene. Jeg ville ha noe som ikke var lakkert og som kunne oppta om lag en tredjedel av plassen. Men så ombestemte jeg meg igjen. Jeg er som sagt en nøler, og var rett og slett livredd for å ende opp med noe jeg ikke var fornøyd med. Prosessen med å ende opp der jeg stod utstyrsmessig, hadde vært for lang og pinefull. Jeg ville ikke gjennom den igjen.

En historie om besettelse
Hele barndommen min er en sammenhengende historie om besettelser. Pokémonkort, Star Wars-Lego, Dracoheads, Harry Potter-kort, Digimon-kort og sist men ikke minst Warhammer. Jeg begynte først å interessere meg for lyd på ungdomsskolen, da jeg skjønte at en haug med orker og alver ikke gjorde seg så godt i hylla dersom jeg skulle ha hypotetiske jenter på besøk. Uansett hvor flink jeg var til å male dem – og jeg var veldig flink.

Allerede da jeg i min første deltidsjobb som vaskehjelp i åttende klasse hadde klart å tjene opp rundt fem lapper, dro jeg faren min med på stereoshopping i Oslo. Jeg endte opp med å kjøpe et hjemmekinoanlegg.  Det virket imponerende i butikken. Det var ikke imponerende hjemme. Jeg var rett og slett ikke fornøyd med lyden. Det skulle plage meg lenge.

Det påfølgende året satt jeg mye og kikket i produktkataloger og hifi-magasiner. Alt for mye. Det var først etter konfirmasjonen at jeg fikk kapital til å investere i det jeg kun hadde siklet på bilder av. Plutselig, det vil si etter jævlig mye loking i diverse hifi-butikker med faren min på slep, stod det to franske høyttalere av merket Focal på gutterommet. De var attpåtil testvinnere i datidens autoritet på hjemmekinoannlegg, magasinet DVD & Hjemmekino.

Gjett hva. Jeg var fortsatt ikke fornøyd. Selvfølgelig prøvde jeg å overbevise meg selv om at jeg var fornøyd. For hvorfor i faen skulle jeg ikke være det? Til slutt fikk jeg meg som nevnt deltidsjobb på Rema, og pengene rant inn. Det første jeg gjorde med pengene var selvfølgelig å dra på hifi-kjøret igjen. Tredje forsøk gikk som det skulle, og jeg satt jeg igjen med et anlegg som skulle stå urørt i åtte år.

Kabler til fire tusen
Åtte år med samliv. Det er lang tid for en person med GAS. Det forundrer meg egentlig hvor lite jeg tenkte på å bytte ut anlegget. Det tålte til og med harrystempelet på vårparten. Det det imidlertid ikke skulle tåle, var å komme hjem til den nye leiligheten til Hans og samboeren Karoline etter sommerferien. Der får jeg se og høre på det nye stereoanlegget. Hans fulgte ikke mitt råd om å levere tilbake forsterkeren til 16 lapper. Han har i tillegg skaffet seg noen små, ikke fullt så blodharry høyttalere, en ny platespiller, en phono-forsterker, et hifi-rack, og kabler til fire tusen.

Jeg rister litt på hodet inni meg over hvor mye gutta på Soundgarden har klart å prakke på han. En gjeng med notoriske sjarlataner, som brødfør seg på andres lidelse. En lidelse som de konsekvent bærer ved på bålet til. «Ja, den er jo bra, men denne, denne er enda bedre». «Ja, du kan ta med deg denne standard signalkabelen til to tusen kroner, men den er kanskje ikke bra nok, så da kan du bare komme tilbake å få en enda dyrere en».

Skepsis til tross, anlegget til Hans høres jævlig bra ut. Bedre enn mitt. Vi døper oss selv «Hifi-bros», og gir hverandre en fistbump.

Inspirert av det jeg har sett og hørt, hiver jeg meg rundt og orkestrerer noe så sjeldent som en impulsiv handling. Jeg bytter høyttalerne mine til fordel for et par mye mindre danske høyttalere av merket Dynaudio, med en fyr jeg fant på Finn. Han kommer inn i leiligheten, og i det han ser forsterkeren min, slenger han ut en bemerkning. Den er ikke er bra nok. Han foreslår en til 20 000 som et godt alternativ. Jeg takker for tipset, men lar meg ikke lure. Jeg mener jo at forsterkere ikke har noe å si for lyden! Gjør jeg ikke?

Trommehinnens hemmelige g-punkt
Jeg er i utgangspunktet fornøyd. Høyttalerne er fine å se på, betraktelig mindre harry, og låter bra. Men kunne de låte bedre med en dyrere forsterker? Hva med en bedre digital/analog konverterer? Hvor mye bedre kan egentlig lyd bli? Det er en slags forestilling om audionirvana som hjemsøker meg. Et perfekt anlegg. Som «puler deg i øret». Går det egentlig ann? Jeg bytter fra Spotify premium til Tidal Hifi, som opererer med høyere bitrate på musikkfilene, og overbeviser meg selv om at jeg hører en tydelig forskjell. Forskjellen er ikke stor nok til å treffe et g-punkt i ørekanalene, men antyder at det er noe mer. Horisonten flyttes liksom et par hakk.

Dette er grunnen til at det selges svindyre kabler over en lav sko hos hifi-kjedene. De skal visstnok overgå sine fysiske begrensninger og gjøre lyden bedre. Klarere. Med strammere bass. Mer «snert» i mellomtonen. Mer holografisk formidling. Mer silkemyk diskant. Varmere eller kaldere. Mer nøytral eller mer fyldig. Jeg liker å gjøre narr av vinsmakere. De som sier de hører forskjell på kabler er mye, mye verre. Men jeg er egentlig ikke så mye bedre selv.


Internettrulett
Jeg havner hodestups inn i bruktmarkedet på Finn, på jakt etter en bedre forsterker. Et jævla interessant sted å være, Finn. Et sted der produkter kan skaffes til halv pris, mot at en er villig til å ta en risiko. En risiko for at man ikke får det man betaler for, og må gå veien om kjøpslovens vage retningslinjer for å bli ytet rett. Et sted der du kan lese overraskende mye om selgernes tanker og liv. Konene deres har satt ned foten! Loftet må ryddes! Oppgraderingsspøkelset er på besøk! Han ville virkelig ikke selge denne, men gjør det nå med tungt hjerte, fordi han brukte veldig mye penger på noe annet!   

Det er faktisk helt utrolig, at det finnes utstyr der ute, hvis eneste funksjon er å justere volumet på anlegget, som «låter» så bra at det er verdt oppimot hundre tusen kroner. Brukt!  Det er alltid greit å få bekreftet at det finnes verre galskap enn ens egen. Jeg tar risikoen. Tre ganger. Det viser seg nemlig at jeg har det ekstraordinære hellet som trengs for å ende opp med tre defekte forsterkere på rad. Det blir et helvetes kjør med omkabling, frakt, krangling på Finn-chaten, banning, reparasjoner og noe helt sinnsykt mye scrolling på Finn.no etter nytt utstyr. Jeg kvitter meg med gammelt utstyr, og legger noen tusenlapper i mellom her og der. Plutselig har jeg svidd av en del gronker uten å merke det så veldig.  

Det har alltid vært deg
Det er her jeg er i dag. På kjøret. Jeg innrømmet det overfor faren min for noen uker siden. Han har som nevnt bevitnet galskapen på kloss hold. «Så hyggelig, da», sa han. Det finnes vel verre ting å bruke tiden og pengene på? Han har kanskje rett. Det er bare å la det oppsluke en, til man til slutt forhåpentligvis blir fornøyd. Så lenge man husker et par visdomsord som jeg plukket opp i et internettforum. Det går noe sånn som dette:

Ja. Det er jævlig forvirrende og frustrerende å ikke bli fornøyd, når alle forutsetningene er tilstede for at man skal være det. Og ja, det er utrolig rart hvordan noe som tilsynelatende skulle være beint fram vitenskapelig basert, ender opp i voodoo-land der alt av duppeditter tilsynelatende kan ha en effekt på lyden, selv om det ikke kan måles. Hvor et uendelig antall inngripener i et stereoanlegg i samspill med våre uendelig kompliserte og individuelle sanser og psyke tilsynelatende skal få sløret til å løfte seg. Forstyrrelsene i signalgangen til å forsvinne. En slags uoppnåelig forestilt åpenbaring. Hvor alt bare ordner seg. Men det er ikke dette som er kjernen av saken. Kjernen av saken er en kryptert melding, som man kan skjønne eller ikke skjønne. Følge eller ikke følge.

Det perfekte stereoanlegget er deg selv.

SAMFUNNSTOFF
Hifi-bros

Ingenting er så harry som et godt stereoanlegg.

 

TEKST MATHIAS JUELL JOHNSEN
ILLUSTRASJON OLA LYSGAARD

 

Gear Acquisition Syndrome (GAS): et oppslukende behov for å kompensere egne tilkortkommenheter med stadig dyrere utstyr man egentlig ikke har behov for. Eller råd til. En iboende uro, og mangel på evne til å kunne si seg fornøyd med akkurat tingenes tilstand, mens problemet faktisk er en selv.

Det er sommer, jeg er på familiehytta ved havet. Hans, min gode venn fra NHH, ringer meg. Han har nettopp brukt 16 lapper på en stereoforsterker på Soundgarden i Bergen. Den var jo på tilbud! Hans og jeg har begge selvdiagnostisert oss med den mystiske sykdommen GAS, men vi er likevel litt forskjellige. Hans er en impulsiv type. Følger magefølelsen når han skal anskaffe ting, blir som regel fornøyd, og tenker ikke så mye mer på det i etterkant. Jeg har også GAS, men jeg er en grubler. En vinglepetter av dimensjoner.

Hans vet jeg er en hifi-nørd, så han er åpenbart spent på responsen min. Den er kanskje ikke som forventet. Jeg forteller ham at han har blitt lurt. Det er ikke vits å bruke så mye penger på en stereoforsterker. Det hadde holdt med en tredjedel av det investerte beløpet. Det er enkel ingeniørkunst, og resten er bare jug og kosmetikk! Jeg hiver meg på nett for å finne noe som støtter påstanden min, som jeg har adoptert tidligere på året. Det skulle jeg aldri gjort. Internettet er et hav med haier for en tørrlagt audioholiker.

Messing og valkromat
La oss spole tilbake ca fire måneder. «Mye av det man finner i stereo­butikken er blodharry, rent estetisk», kunne de snobbete rikshipsterne i D2, mer spesifikt journalist Jan Omdahl, informere om. Saken omhandlet Osloforms stereoanlegg «Serpentine». Det kostet 28 000 kr, og var ikke blodharry. Det var nemlig stilrent utført i messing og valkromat.

Få har spesielt lyst til å fremstå som blodharry. For 16 år gamle meg var det imidlertidig ikke en stor bekymring. Før jeg hadde debutert seksuelt, brukte jeg opp i mot 50 lapper i opptjente deltidskroner fra Rema 1000 på et pianolakkert anlegg av det britiske merket Monitor Audio.

Jeg viste saken til Petter, også en god venn fra NHH. Han siterte sporenstreks et Twitter-innlegg fra Einar Tørnquist. «Ingenting er så harry som et godt stereoanlegg».

Et frø av tvil
Da satt jeg der, og så på en vegg av høyttalerelementer, i et bygg der det i den underskrevne kontrakten attpåtil stod at «basshøytalere» ikke var tillatt. Og jeg følte meg blodharry. Samboeren min, Pegah, ga oppriktig totalt faen. Det var helt greit for henne med harrykasser i stua. Jeg kunne altså ikke lene meg på henne som en utløsende årsak om jeg skulle bytte ut arvesølvet. Kanskje ikke så rart at hun ikke ville gi meg et påskudd.

Affeksjonsverdi til tross, jeg tok til slutt en beslutning om å selge høyttalerene. Jeg ville ha noe som ikke var lakkert og som kunne oppta om lag en tredjedel av plassen. Men så ombestemte jeg meg igjen. Jeg er som sagt en nøler, og var rett og slett livredd for å ende opp med noe jeg ikke var fornøyd med. Prosessen med å ende opp der jeg stod utstyrsmessig, hadde vært for lang og pinefull. Jeg ville ikke gjennom den igjen.

En historie om besettelse
Hele barndommen min er en sammenhengende historie om besettelser. Pokémonkort, Star Wars-Lego, Dracoheads, Harry Potter-kort, Digimon-kort og sist men ikke minst Warhammer. Jeg begynte først å interessere meg for lyd på ungdomsskolen, da jeg skjønte at en haug med orker og alver ikke gjorde seg så godt i hylla dersom jeg skulle ha hypotetiske jenter på besøk. Uansett hvor flink jeg var til å male dem – og jeg var veldig flink.

Allerede da jeg i min første deltidsjobb som vaskehjelp i åttende klasse hadde klart å tjene opp rundt fem lapper, dro jeg faren min med på stereoshopping i Oslo. Jeg endte opp med å kjøpe et hjemmekinoanlegg.  Det virket imponerende i butikken. Det var ikke imponerende hjemme. Jeg var rett og slett ikke fornøyd med lyden. Det skulle plage meg lenge.

Det påfølgende året satt jeg mye og kikket i produktkataloger og hifi-magasiner. Alt for mye. Det var først etter konfirmasjonen at jeg fikk kapital til å investere i det jeg kun hadde siklet på bilder av. Plutselig, det vil si etter jævlig mye loking i diverse hifi-butikker med faren min på slep, stod det to franske høyttalere av merket Focal på gutterommet. De var attpåtil testvinnere i datidens autoritet på hjemmekinoannlegg, magasinet DVD & Hjemmekino.

Gjett hva. Jeg var fortsatt ikke fornøyd. Selvfølgelig prøvde jeg å overbevise meg selv om at jeg var fornøyd. For hvorfor i faen skulle jeg ikke være det? Til slutt fikk jeg meg som nevnt deltidsjobb på Rema, og pengene rant inn. Det første jeg gjorde med pengene var selvfølgelig å dra på hifi-kjøret igjen. Tredje forsøk gikk som det skulle, og jeg satt jeg igjen med et anlegg som skulle stå urørt i åtte år.

Kabler til fire tusen
Åtte år med samliv. Det er lang tid for en person med GAS. Det forundrer meg egentlig hvor lite jeg tenkte på å bytte ut anlegget. Det tålte til og med harrystempelet på vårparten. Det det imidlertid ikke skulle tåle, var å komme hjem til den nye leiligheten til Hans og samboeren Karoline etter sommerferien. Der får jeg se og høre på det nye stereoanlegget. Hans fulgte ikke mitt råd om å levere tilbake forsterkeren til 16 lapper. Han har i tillegg skaffet seg noen små, ikke fullt så blodharry høyttalere, en ny platespiller, en phono-forsterker, et hifi-rack, og kabler til fire tusen.

Jeg rister litt på hodet inni meg over hvor mye gutta på Soundgarden har klart å prakke på han. En gjeng med notoriske sjarlataner, som brødfør seg på andres lidelse. En lidelse som de konsekvent bærer ved på bålet til. «Ja, den er jo bra, men denne, denne er enda bedre». «Ja, du kan ta med deg denne standard signalkabelen til to tusen kroner, men den er kanskje ikke bra nok, så da kan du bare komme tilbake å få en enda dyrere en».

Skepsis til tross, anlegget til Hans høres jævlig bra ut. Bedre enn mitt. Vi døper oss selv «Hifi-bros», og gir hverandre en fistbump.

Inspirert av det jeg har sett og hørt, hiver jeg meg rundt og orkestrerer noe så sjeldent som en impulsiv handling. Jeg bytter høyttalerne mine til fordel for et par mye mindre danske høyttalere av merket Dynaudio, med en fyr jeg fant på Finn. Han kommer inn i leiligheten, og i det han ser forsterkeren min, slenger han ut en bemerkning. Den er ikke er bra nok. Han foreslår en til 20 000 som et godt alternativ. Jeg takker for tipset, men lar meg ikke lure. Jeg mener jo at forsterkere ikke har noe å si for lyden! Gjør jeg ikke?

Trommehinnens hemmelige g-punkt
Jeg er i utgangspunktet fornøyd. Høyttalerne er fine å se på, betraktelig mindre harry, og låter bra. Men kunne de låte bedre med en dyrere forsterker? Hva med en bedre digital/analog konverterer? Hvor mye bedre kan egentlig lyd bli? Det er en slags forestilling om audionirvana som hjemsøker meg. Et perfekt anlegg. Som «puler deg i øret». Går det egentlig ann? Jeg bytter fra Spotify premium til Tidal Hifi, som opererer med høyere bitrate på musikkfilene, og overbeviser meg selv om at jeg hører en tydelig forskjell. Forskjellen er ikke stor nok til å treffe et g-punkt i ørekanalene, men antyder at det er noe mer. Horisonten flyttes liksom et par hakk.

Dette er grunnen til at det selges svindyre kabler over en lav sko hos hifi-kjedene. De skal visstnok overgå sine fysiske begrensninger og gjøre lyden bedre. Klarere. Med strammere bass. Mer «snert» i mellomtonen. Mer holografisk formidling. Mer silkemyk diskant. Varmere eller kaldere. Mer nøytral eller mer fyldig. Jeg liker å gjøre narr av vinsmakere. De som sier de hører forskjell på kabler er mye, mye verre. Men jeg er egentlig ikke så mye bedre selv.


Internettrulett
Jeg havner hodestups inn i bruktmarkedet på Finn, på jakt etter en bedre forsterker. Et jævla interessant sted å være, Finn. Et sted der produkter kan skaffes til halv pris, mot at en er villig til å ta en risiko. En risiko for at man ikke får det man betaler for, og må gå veien om kjøpslovens vage retningslinjer for å bli ytet rett. Et sted der du kan lese overraskende mye om selgernes tanker og liv. Konene deres har satt ned foten! Loftet må ryddes! Oppgraderingsspøkelset er på besøk! Han ville virkelig ikke selge denne, men gjør det nå med tungt hjerte, fordi han brukte veldig mye penger på noe annet!   

Det er faktisk helt utrolig, at det finnes utstyr der ute, hvis eneste funksjon er å justere volumet på anlegget, som «låter» så bra at det er verdt oppimot hundre tusen kroner. Brukt!  Det er alltid greit å få bekreftet at det finnes verre galskap enn ens egen. Jeg tar risikoen. Tre ganger. Det viser seg nemlig at jeg har det ekstraordinære hellet som trengs for å ende opp med tre defekte forsterkere på rad. Det blir et helvetes kjør med omkabling, frakt, krangling på Finn-chaten, banning, reparasjoner og noe helt sinnsykt mye scrolling på Finn.no etter nytt utstyr. Jeg kvitter meg med gammelt utstyr, og legger noen tusenlapper i mellom her og der. Plutselig har jeg svidd av en del gronker uten å merke det så veldig.  

Det har alltid vært deg
Det er her jeg er i dag. På kjøret. Jeg innrømmet det overfor faren min for noen uker siden. Han har som nevnt bevitnet galskapen på kloss hold. «Så hyggelig, da», sa han. Det finnes vel verre ting å bruke tiden og pengene på? Han har kanskje rett. Det er bare å la det oppsluke en, til man til slutt forhåpentligvis blir fornøyd. Så lenge man husker et par visdomsord som jeg plukket opp i et internettforum. Det går noe sånn som dette:

Ja. Det er jævlig forvirrende og frustrerende å ikke bli fornøyd, når alle forutsetningene er tilstede for at man skal være det. Og ja, det er utrolig rart hvordan noe som tilsynelatende skulle være beint fram vitenskapelig basert, ender opp i voodoo-land der alt av duppeditter tilsynelatende kan ha en effekt på lyden, selv om det ikke kan måles. Hvor et uendelig antall inngripener i et stereoanlegg i samspill med våre uendelig kompliserte og individuelle sanser og psyke tilsynelatende skal få sløret til å løfte seg. Forstyrrelsene i signalgangen til å forsvinne. En slags uoppnåelig forestilt åpenbaring. Hvor alt bare ordner seg. Men det er ikke dette som er kjernen av saken. Kjernen av saken er en kryptert melding, som man kan skjønne eller ikke skjønne. Følge eller ikke følge.

Det perfekte stereoanlegget er deg selv.

Neste artikkel
Rikssynsernes 2016