Debatt Tre kule Quiz Løst gjenfortalt Under beltestedet
23.11.2016
LESESTOFF
Frykt og avsky på melbourne cup
TEKST & FOTO SIREN LØKAAS

 

Ikke la de fine klærne lure deg. Det finnes ikke noe som er mer råttent enn publikum på Melbourne Cup.

 

Å reise til den massive øyen sør på kloden fortonet seg for mitt norske blikk som eksotisk hva gjelder flora, fauna og kjøreretning, men tilsynelatende kulturelt ordinært. Denne oppfattelsen skulle forandres fullstendig av den enkle grunn at jeg tilfeldigvis var i Melbourne den dagen Melbourne Cup ble avholdt. Å se folk som blir så sinte at de skriker fordi noen pattedyr løper marginalt saktere enn andre pattedyr er ikke noe jeg normalt gjør. Det viste seg at det ikke er noe annet å gjøre i Australias store byer på veddeløpets helligdag, så da hang jeg meg like godt på.

Tippingens nasjonaldag

Jeg og min mer verdensvante makker­ (han hadde spilt på hester en gang før og tapt 1000 kroner) håpet å tjene en slant og å få opp­leve noe lignende det Hunter S. Thompson skrev i sin kjente tekst om amerikansk hesteveddeløp: The Kentucky Derby Is Decadent and Depraved. Og som i Thompsons tekst skulle det vise seg at «[…] busloads of white crazies are coming in from all over the country».

I likhet med den norske 17. mai-­feiringen, stopper Australia helt opp for den kapitalistiske veddeløpsorgien Melbourne Cup. Heste­veddeløpet skjer hvert år, første tirsdag i november, kl. 15. Alle butikker og kontorer stenger denne dagen slik at hele landet kan ta del i et kollektivt alkoholisert veddemål, hvis hovedattraksjon varer i omtrent fem minutter. Under dagens første to ritt brukte jeg lengre tid på å finne riktig tippekupong enn løpene varte. Jeg tapte.

Britisk tradisjon

Ifølge australierne jeg spurte var Melbourne Cup en begivenhet som så det beste av britisk tradisjon overført til australsk jord. Praktfulle hester med dyktige ryttere, vidunder­lige kjoler og overdådige hatter. Alle, fra de onde kullmilliardærene til fattige, hvite og ofte nasjonalistiske «bogans», tar på seg finstasen og føler seg som «high-rollers» for en dag.

Det eneste som åpenbarte seg for meg denne dagen, og det fra sekundet jeg satt meg på toget til Flemington Racecourse, var at dette var stedet hvor det ble smertelig tydelig hvor godt australierne liker å drikke seg fulle. Rik, fattig, gammel og ung. Heldigvis har australierne en grusom vane for å kjøre i påvirket tilstand, så toget var hverken særlig fullt eller beruset.

Fyllafengsel

Som nykommere i hesteveddeløpsverden hadde vi kjøpt billetter som bare slapp oss inn på området. Noe som betydde at vi var fengslet på en plass som føltes som Flesland flyplass akkurat i timen før charterflyene skal lette. Det var tidlig om morgenen, Flemington var stappfull i den grad at man ikke kunne se banen. Fra togstasjonen kunne vi se utover en eng fylt til randen av mennesker som var så grusedrita at det var parring, gråting og slåssing om hverandre. Hvis man ville sitte, puste eller spise mat som ikke var pølse, måtte man kjøpe ekstra plasser i en av de utallige loungene. Disse med varierende grad av dekadens. De hadde vært utsolgt i månedsvis. Tre tafatte forsøk på å snike seg inn i tre forskjellige lounger endte bare i oppgitte blikk ned på joggeskoene mine før vi ble sendt bort. Stiletter eller GTFO.

Jeg brydde meg ikke nevneverdig om hesteløpet. Jeg veddet en symbolsk sum på hestene med de morsomste navnene, kjøpte en form for cocktail-slush som virket populær for så å vie oppmerksomhet min til de virkelige beistene: menneskene rundt oss. Ingen bryr seg om de blir stirret på her, det er det de er her for.

Rik og fattig, like drita

Vi glimtet kjendiser, politikere og alle de andre som trodde at de var noe før de forsvant inn på lukkede områder. Alle måtte tippe i de samme bodene. Hver gang vi gikk forbi tippebodene sto den samme sjeiken ikledd skinnende hvit bisht der. Andre hadde dresser, kjoler og hatter fra de europeiske motehusenes nyeste haute couture kolleksjoner. Selv disse skulle det vise seg at var som resten av publikum.

Der vi måtte kjøpe dyre ferdigblandede drinker på boks, fikk loungefolkene åpen bar med dyr whisky. Dette førte til at man mot slutten av dagen kunne finne Gucci-kledde, så vel som H&M-kledde mennesker med spy i håret, sittende halvsovende i samme busker. For eksempel forteller australsk sladderpresse at den vestaustralske kullgruvemilliardæren Gina Rinehart skal ha trynet i trappen til Emirates Birdcage Enclosure kl. 1430 etter sin gratis lunsj med andre milliardærer.

Groteske mengder penger

Jeg som ikke forsto noe som helst tippet på seks forskjellige hester. Alle tapte – unntatt en under-horse. På den hadde jeg tippet 1 australsk dollar, og vant følgelig 29,10 av samme valør. Det gledet mitt ikke-helt-på-nivå-med-de-lokale berusede sinn.

Ifølge nettstedet Sporting news ble det brukt 600 000 australske dollar­ i løpet av Melbourne Cup, altså omtrent 38 millioner kroner, med størst andel dollar fra gamblere i Hong Kong. I sann britisk tradi­sjon går denne usaklige mengden penger hånd i hånd med fyll, søppel og slåsskamp. 31 mennesker måtte behandles av legevakten for alkohol­relaterte skader. 78 mennesker ble kastet ut fra det groteske karnevalet av politiet. De fleste av de 100 000 oppmøtte klarte utrolig nok å komme fra det med mer, eller­ mindre penger enn de kom med og ikke annet enn hard eksistensiell fylleangst.

LESESTOFF
Frykt og avsky på melbourne cup
TEKST & FOTO SIREN LØKAAS

 

Ikke la de fine klærne lure deg. Det finnes ikke noe som er mer råttent enn publikum på Melbourne Cup.

 

Å reise til den massive øyen sør på kloden fortonet seg for mitt norske blikk som eksotisk hva gjelder flora, fauna og kjøreretning, men tilsynelatende kulturelt ordinært. Denne oppfattelsen skulle forandres fullstendig av den enkle grunn at jeg tilfeldigvis var i Melbourne den dagen Melbourne Cup ble avholdt. Å se folk som blir så sinte at de skriker fordi noen pattedyr løper marginalt saktere enn andre pattedyr er ikke noe jeg normalt gjør. Det viste seg at det ikke er noe annet å gjøre i Australias store byer på veddeløpets helligdag, så da hang jeg meg like godt på.

Tippingens nasjonaldag

Jeg og min mer verdensvante makker­ (han hadde spilt på hester en gang før og tapt 1000 kroner) håpet å tjene en slant og å få opp­leve noe lignende det Hunter S. Thompson skrev i sin kjente tekst om amerikansk hesteveddeløp: The Kentucky Derby Is Decadent and Depraved. Og som i Thompsons tekst skulle det vise seg at «[…] busloads of white crazies are coming in from all over the country».

I likhet med den norske 17. mai-­feiringen, stopper Australia helt opp for den kapitalistiske veddeløpsorgien Melbourne Cup. Heste­veddeløpet skjer hvert år, første tirsdag i november, kl. 15. Alle butikker og kontorer stenger denne dagen slik at hele landet kan ta del i et kollektivt alkoholisert veddemål, hvis hovedattraksjon varer i omtrent fem minutter. Under dagens første to ritt brukte jeg lengre tid på å finne riktig tippekupong enn løpene varte. Jeg tapte.

Britisk tradisjon

Ifølge australierne jeg spurte var Melbourne Cup en begivenhet som så det beste av britisk tradisjon overført til australsk jord. Praktfulle hester med dyktige ryttere, vidunder­lige kjoler og overdådige hatter. Alle, fra de onde kullmilliardærene til fattige, hvite og ofte nasjonalistiske «bogans», tar på seg finstasen og føler seg som «high-rollers» for en dag.

Det eneste som åpenbarte seg for meg denne dagen, og det fra sekundet jeg satt meg på toget til Flemington Racecourse, var at dette var stedet hvor det ble smertelig tydelig hvor godt australierne liker å drikke seg fulle. Rik, fattig, gammel og ung. Heldigvis har australierne en grusom vane for å kjøre i påvirket tilstand, så toget var hverken særlig fullt eller beruset.

Fyllafengsel

Som nykommere i hesteveddeløpsverden hadde vi kjøpt billetter som bare slapp oss inn på området. Noe som betydde at vi var fengslet på en plass som føltes som Flesland flyplass akkurat i timen før charterflyene skal lette. Det var tidlig om morgenen, Flemington var stappfull i den grad at man ikke kunne se banen. Fra togstasjonen kunne vi se utover en eng fylt til randen av mennesker som var så grusedrita at det var parring, gråting og slåssing om hverandre. Hvis man ville sitte, puste eller spise mat som ikke var pølse, måtte man kjøpe ekstra plasser i en av de utallige loungene. Disse med varierende grad av dekadens. De hadde vært utsolgt i månedsvis. Tre tafatte forsøk på å snike seg inn i tre forskjellige lounger endte bare i oppgitte blikk ned på joggeskoene mine før vi ble sendt bort. Stiletter eller GTFO.

Jeg brydde meg ikke nevneverdig om hesteløpet. Jeg veddet en symbolsk sum på hestene med de morsomste navnene, kjøpte en form for cocktail-slush som virket populær for så å vie oppmerksomhet min til de virkelige beistene: menneskene rundt oss. Ingen bryr seg om de blir stirret på her, det er det de er her for.

Rik og fattig, like drita

Vi glimtet kjendiser, politikere og alle de andre som trodde at de var noe før de forsvant inn på lukkede områder. Alle måtte tippe i de samme bodene. Hver gang vi gikk forbi tippebodene sto den samme sjeiken ikledd skinnende hvit bisht der. Andre hadde dresser, kjoler og hatter fra de europeiske motehusenes nyeste haute couture kolleksjoner. Selv disse skulle det vise seg at var som resten av publikum.

Der vi måtte kjøpe dyre ferdigblandede drinker på boks, fikk loungefolkene åpen bar med dyr whisky. Dette førte til at man mot slutten av dagen kunne finne Gucci-kledde, så vel som H&M-kledde mennesker med spy i håret, sittende halvsovende i samme busker. For eksempel forteller australsk sladderpresse at den vestaustralske kullgruvemilliardæren Gina Rinehart skal ha trynet i trappen til Emirates Birdcage Enclosure kl. 1430 etter sin gratis lunsj med andre milliardærer.

Groteske mengder penger

Jeg som ikke forsto noe som helst tippet på seks forskjellige hester. Alle tapte – unntatt en under-horse. På den hadde jeg tippet 1 australsk dollar, og vant følgelig 29,10 av samme valør. Det gledet mitt ikke-helt-på-nivå-med-de-lokale berusede sinn.

Ifølge nettstedet Sporting news ble det brukt 600 000 australske dollar­ i løpet av Melbourne Cup, altså omtrent 38 millioner kroner, med størst andel dollar fra gamblere i Hong Kong. I sann britisk tradi­sjon går denne usaklige mengden penger hånd i hånd med fyll, søppel og slåsskamp. 31 mennesker måtte behandles av legevakten for alkohol­relaterte skader. 78 mennesker ble kastet ut fra det groteske karnevalet av politiet. De fleste av de 100 000 oppmøtte klarte utrolig nok å komme fra det med mer, eller­ mindre penger enn de kom med og ikke annet enn hard eksistensiell fylleangst.

Neste artikkel
Partyrapport fra midtøsten