Debatt Tre kule Quiz Løst gjenfortalt Under beltestedet
17.12.2016
KULTURSTOFF
Sadistisk Spelleman
TEKST TELLEF SOLBAKK RAABE
FOTO HANS HARAM (portrett) & GRY DAHL

 

André Bratten er 29 år, og lever av å spille konserter på Europas mest berømte klubber. I 2015 vant han Spellemann for albumet «Gode», noe han mest av alt synes er flaut.

 

– Hvorfor musikk?

– Jeg vokste opp i en kunstinteressert akademikerfamilie, og jeg har alltid vært interessert i musikk og lyd. Det var naturlig å begynne på musikklinjen på Rud, men det var jævlig døvt. Der tok man musikk, som i utgangspunktet skal være kreativt og fritenkende, inn i en konform speidergreie som jeg ikke skjønte en dritt av. Derfor droppet jeg ut av 2. klasse for å jobbe med lyddesign på Black Box teater i Oslo. Jeg jobbet fulltid med teater fra jeg var 19 til jeg var 26.

– Hvorfor elektronisk musikk? Man starter jo ikke bare med en svær analog synthpark?

– Hehe, jo. Jeg hater datamaskiner, og jeg har eksperimentert med å skru fra hverandre båndopptakere og forsterkere siden jeg var 13-14. Jeg var en snål gutt som spilte inn rare greier fra forskjellige instrumenter på Mini-DISC. Hovedsakelig brukte jeg instrumentene til å spille inn låter, mye rockemusikk, men etterhvert ble jeg interessert i lydbilder generelt. Gjennom interessen for rare instrumenter ble jeg kjent med Todd Terje, og når jeg trengte et arbeidsstudio tipset han meg om et ledig rom i Konges Gate. Jeg flyttet inn i et bygg som også huset Prins Thomas og Lindstrøm i 2010, men det blir helt feil å kalle det for et kollektiv.

– Du blir jo gjerne regnet som en del av Oslo-discoen, sammen med de du nevner?

– Ja, men det er sjeldent at vi spiser lunsj med hverandre eller sånt. Jeg flyttet jo inn der mens jeg jobbet med lyddesign for Nationaltheatret. Det er kollegial stemning, kan du si.

– Hvorfor begynte du å lage elektronika?

– Fordi jeg hadde lyst til å kommentere det som skjedde med norsk elektronika på den tiden. Jeg sikter til låter med teite og «morsomme» navn, sånn påtvunget positiv musikk basert på overveiende mye ironi. Debutplaten «Be A Man You Ant» var egentlig bare et forsøk på å lage noe tøysete selv. Men jeg ville ha en snert, en ironisk distanse til ironien.

– Meta-ironi?

– Ja, alt var jo møysommelig planlagt. Alle låttitlene mine er så pretensiøse og flaue at jeg får helt vondt i magen. Jeg er absolutt konspiratorisk når det gjelder titler. 90% av de kan sees som en kommentar til noe som allerede eksisterer.

Alle låttitlene mine er så pretensiøse og flaue at jeg får helt vondt i magen.

– Så det er ikke tilfeldig at EP-en din «Math Ilium Ion» avslutter med låten «Intro», mens albumet «Gode» åpner med «Intro» og avslutter med «Math Ilium Ion»?

– Eh, nei.

– Din største klubbhit, «Trommer og bass», har jo ikke en pretensiøs tittel?

– Nei, men den kan sees som en kommentar til den fleipende tendensen i norsk elektronisk musikk på den tiden. Og som navnet indikerer er det bare noe greier jeg rasket sammen. Jeg brukte, uten å overdrive, fire timer på å lage den sangen.

– «Gode» er et langt sprang fra techno til elektronisk samtidsmusikk. Her er ingen rene danselåter, og ofte er det rent ubehagelig å lytte.

– Ja, det er jo meningen. Jeg er ikke en deppa fyr, i det hele tatt, på noen som helst måte. Jeg er mer en sur og grinete femtiåring, og med erfaring fra teateret liker jeg jo nettopp å få folk til å oppleve noe de ikke vil. Jeg liker å lage litt kjip stemning når jeg spiller live også. Jeg er nok litt sadistisk. Men den kjipeste låta på plata er «Intro/Cave», den synes jeg er helt jævlig høre på.

– Hvorfor det? Den er jo både vakker og melodisk?

– Ja, men her synger jeg, og det er grusomt flaut. Det er som en sånn kvisete 15-åring med kjærlighetssorg som skal være ekte og ærlig og sånt. Fy faen. Det er det mørkeste jeg vet om.

– Men flaut er jo ikke nødvendigvis det samme som ubehagelig?

– Nei, men følelsene kan kanskje kobles dersom lytteren forstår at jeg har det jævlig når jeg spiller inn musikken, fordi det er flaut. Og det er jo ubehagelig.

– Du er gift, og forteller at du har det veldig bra. Får du ikke lyst til å lage optimistisk musikk også?

– Nei, det gir meg ikke noe. Jeg liker ikke Queen, liksom. Men det jævligste jeg vet om må være Nicolas Jaar. Han lager sånn påtatt mørk elektronika som er fullstendig intetsigende. Det skal liksom være så eksperimentelt og annerledes, men er det ikke i det hele tatt. Han høres ut som en blanding av Jarle Bernhoft, Aphex Twin og Hank von Helvete. Nicolas Jaar er virkelig det jævligste jeg vet om.

Nicolas Jaar høres ut som en blanding av Jarle Bernhoft, Aphex Twin og Hank von Helvete. Han er virkelig det jævligste jeg vet om.

– Hvordan påvirket suksessen til albumet «Gode» deg?

– Egentlig ikke så mye. Jeg leser aldri om meg selv på Internett, det er en god regel. Jeg synes egentlig at hele den Spellemann-greien var litt flau. Jeg er en ganske sjenert fyr, og jeg liker ikke den formen for oppmerksomhet, fordi den gjør at jeg blir selvopptatt.

– Du beskriver deg selv som sadist, du hater å danse, og du jobber gjerne i ukevis for å skru helt «perfekt» stygg lyd på et strykearrangement. Hvorfor gidder du å gjøre konvensjonelle DJ-set?

– Fordi musikk ikke bare handler om meg. Jeg er jo bare én fyr. Og det er jo fett å se folk kose seg.

– Hvordan er dansegulvet i Bergen?

– Det er bedre enn i Oslo. I alle fall litt.

DISKOGRAFI

  • Be A Man You Ant (2013)
  • Math Ilium Ion (2015)
  • Gode (2015)
TRE TIPS

  • Musikk: Ceephax Acid Crew – Bainted Smile.
  • Film: Roy Andersson – Härlig är jorden.
  • Bok: Justin Cronin – The Passage.


KULTURSTOFF
Sadistisk Spelleman
TEKST TELLEF SOLBAKK RAABE
FOTO HANS HARAM (portrett) & GRY DAHL

 

André Bratten er 29 år, og lever av å spille konserter på Europas mest berømte klubber. I 2015 vant han Spellemann for albumet «Gode», noe han mest av alt synes er flaut.

 

– Hvorfor musikk?

– Jeg vokste opp i en kunstinteressert akademikerfamilie, og jeg har alltid vært interessert i musikk og lyd. Det var naturlig å begynne på musikklinjen på Rud, men det var jævlig døvt. Der tok man musikk, som i utgangspunktet skal være kreativt og fritenkende, inn i en konform speidergreie som jeg ikke skjønte en dritt av. Derfor droppet jeg ut av 2. klasse for å jobbe med lyddesign på Black Box teater i Oslo. Jeg jobbet fulltid med teater fra jeg var 19 til jeg var 26.

– Hvorfor elektronisk musikk? Man starter jo ikke bare med en svær analog synthpark?

– Hehe, jo. Jeg hater datamaskiner, og jeg har eksperimentert med å skru fra hverandre båndopptakere og forsterkere siden jeg var 13-14. Jeg var en snål gutt som spilte inn rare greier fra forskjellige instrumenter på Mini-DISC. Hovedsakelig brukte jeg instrumentene til å spille inn låter, mye rockemusikk, men etterhvert ble jeg interessert i lydbilder generelt. Gjennom interessen for rare instrumenter ble jeg kjent med Todd Terje, og når jeg trengte et arbeidsstudio tipset han meg om et ledig rom i Konges Gate. Jeg flyttet inn i et bygg som også huset Prins Thomas og Lindstrøm i 2010, men det blir helt feil å kalle det for et kollektiv.

– Du blir jo gjerne regnet som en del av Oslo-discoen, sammen med de du nevner?

– Ja, men det er sjeldent at vi spiser lunsj med hverandre eller sånt. Jeg flyttet jo inn der mens jeg jobbet med lyddesign for Nationaltheatret. Det er kollegial stemning, kan du si.

– Hvorfor begynte du å lage elektronika?

– Fordi jeg hadde lyst til å kommentere det som skjedde med norsk elektronika på den tiden. Jeg sikter til låter med teite og «morsomme» navn, sånn påtvunget positiv musikk basert på overveiende mye ironi. Debutplaten «Be A Man You Ant» var egentlig bare et forsøk på å lage noe tøysete selv. Men jeg ville ha en snert, en ironisk distanse til ironien.

– Meta-ironi?

– Ja, alt var jo møysommelig planlagt. Alle låttitlene mine er så pretensiøse og flaue at jeg får helt vondt i magen. Jeg er absolutt konspiratorisk når det gjelder titler. 90% av de kan sees som en kommentar til noe som allerede eksisterer.

Alle låttitlene mine er så pretensiøse og flaue at jeg får helt vondt i magen.

– Så det er ikke tilfeldig at EP-en din «Math Ilium Ion» avslutter med låten «Intro», mens albumet «Gode» åpner med «Intro» og avslutter med «Math Ilium Ion»?

– Eh, nei.

– Din største klubbhit, «Trommer og bass», har jo ikke en pretensiøs tittel?

– Nei, men den kan sees som en kommentar til den fleipende tendensen i norsk elektronisk musikk på den tiden. Og som navnet indikerer er det bare noe greier jeg rasket sammen. Jeg brukte, uten å overdrive, fire timer på å lage den sangen.

– «Gode» er et langt sprang fra techno til elektronisk samtidsmusikk. Her er ingen rene danselåter, og ofte er det rent ubehagelig å lytte.

– Ja, det er jo meningen. Jeg er ikke en deppa fyr, i det hele tatt, på noen som helst måte. Jeg er mer en sur og grinete femtiåring, og med erfaring fra teateret liker jeg jo nettopp å få folk til å oppleve noe de ikke vil. Jeg liker å lage litt kjip stemning når jeg spiller live også. Jeg er nok litt sadistisk. Men den kjipeste låta på plata er «Intro/Cave», den synes jeg er helt jævlig høre på.

– Hvorfor det? Den er jo både vakker og melodisk?

– Ja, men her synger jeg, og det er grusomt flaut. Det er som en sånn kvisete 15-åring med kjærlighetssorg som skal være ekte og ærlig og sånt. Fy faen. Det er det mørkeste jeg vet om.

– Men flaut er jo ikke nødvendigvis det samme som ubehagelig?

– Nei, men følelsene kan kanskje kobles dersom lytteren forstår at jeg har det jævlig når jeg spiller inn musikken, fordi det er flaut. Og det er jo ubehagelig.

– Du er gift, og forteller at du har det veldig bra. Får du ikke lyst til å lage optimistisk musikk også?

– Nei, det gir meg ikke noe. Jeg liker ikke Queen, liksom. Men det jævligste jeg vet om må være Nicolas Jaar. Han lager sånn påtatt mørk elektronika som er fullstendig intetsigende. Det skal liksom være så eksperimentelt og annerledes, men er det ikke i det hele tatt. Han høres ut som en blanding av Jarle Bernhoft, Aphex Twin og Hank von Helvete. Nicolas Jaar er virkelig det jævligste jeg vet om.

Nicolas Jaar høres ut som en blanding av Jarle Bernhoft, Aphex Twin og Hank von Helvete. Han er virkelig det jævligste jeg vet om.

– Hvordan påvirket suksessen til albumet «Gode» deg?

– Egentlig ikke så mye. Jeg leser aldri om meg selv på Internett, det er en god regel. Jeg synes egentlig at hele den Spellemann-greien var litt flau. Jeg er en ganske sjenert fyr, og jeg liker ikke den formen for oppmerksomhet, fordi den gjør at jeg blir selvopptatt.

– Du beskriver deg selv som sadist, du hater å danse, og du jobber gjerne i ukevis for å skru helt «perfekt» stygg lyd på et strykearrangement. Hvorfor gidder du å gjøre konvensjonelle DJ-set?

– Fordi musikk ikke bare handler om meg. Jeg er jo bare én fyr. Og det er jo fett å se folk kose seg.

– Hvordan er dansegulvet i Bergen?

– Det er bedre enn i Oslo. I alle fall litt.

DISKOGRAFI

  • Be A Man You Ant (2013)
  • Math Ilium Ion (2015)
  • Gode (2015)
TRE TIPS

  • Musikk: Ceephax Acid Crew – Bainted Smile.
  • Film: Roy Andersson – Härlig är jorden.
  • Bok: Justin Cronin – The Passage.


Neste artikkel
Tre kule folk forteller deg hva du skal gjøre