Redaksjonen har stemt frem sine favorittplater fra året som gikk.

TEKST REDAKSJONEN
FOTO BEYONCÉ KNOWLES/INSTAGRAM

Synes du 2016 har vært et drittår? Vel, da har du ikke fulgt så nøye med på musikkfronten. 2016 har vært et år med helt eksepsjonelt mange sterke utgivelser. Det har vært året der de største popstjernene har utfordret seg selv og lytterne med grensesprengende og kritikerroste album. Det har vært året der favorittbandet ditt, enten det er Radiohead, Meshuggah, Swans eller noe helt annet, overgikk seg selv. Dessverre var det også året vi måtte ta farvel med mange gamle helter, men ikke uten at de rakk å skvise ut en siste perle. Ikke minst var det året der det legendariske tungrockbandet Metallica overraskende og etter nesten tredve års pause slapp sitt femte studioalbum.

Det var med andre ord ikke lett å kåre en favoritt. Vi har likevel gjort det. Fra nesten hundre kandidater, har Stoffs redaksjonsarbeidere plukket ut de ti albumene fra 2016 som var aller best.

Les også: Årets beste album 2015

10. David Bowie – Blackstar

Blackstar representerer for meg sjokk i dobbelt forstand. Sjokket over å høre en så kompleks og rikholdig, men likevel tilgjengelig utgivelse, og sjokket da nyheten om David Bowies bortgang ble annonsert, bare tre dager etter utgivelsen av Blackstar. I etterkant har det blitt bekreftet av produsent Tony Visconti at denne siste utgivelsen skulle være «det siste verset». Denne svanesangen fra Bowie er et mørkt, lekent og dystert album som ikke spiller på melankoli.

Bowie var siden slutten av 60-tallet ansett som en musikkens store retorikere og må berømmes for sin karismatiske formidling også på Blackstar. Det må heller ikke glemmes at bandet på denne platen består av noen av de mest anerkjente jazzmusikerne i dag, og kanskje da særlig trommeslager Marc Guiliana. Saksofonist Donnie McCaslin spilte blant annet i høst på Bergen Jazzforum. Albumet beveger seg i post-rock-verden frem til de to siste låtene: «Dollar Days», som nesten går over i en Canterbury prog-homage, og «I can’t give everything away», som er ett tydelige ekko fra én av storhetstidene(!) på 80-tallet. Et album som selv uten Bowies bortgang, ville stått sterkt i årtier fremover.
Stian Økland

9. The Megaphonic Thrift+ – Få meg til verden i tide

The Megaphonic Thrift er navnet på et av mine absolutte favorittband, og det har det vært siden jeg hørte låten «Acid Blues» for første gang i 2009. For ja, TMT har holdt det gående i snart ti år, uten at behovet for fornyelse har virket påtrengende. Fjorårets Sun Stare Sound, som for øvrig vant en Spellemann, var i aller høyeste grad en vital utgivelse. Likevel er «+»-tegnet som markerer ankomsten til støymester Emil Nikolaysen (kjent fra blant annet Serena Maneesh) og mesterprodusent Njaal Paulsberg en berikelse. Sammen har Norges eneste ekte A-lag laget et aldri så lite mesterverk. Det store spørsmålet er egentlig: Når overtar TMT også technoscenen?
Tellef Raabe

8. Blood Orange – Freetown Sound

Freetown Sound er vanskelig å plassere. Det er så mye bra, men vidt forskjellig stuet inn i en 58 minutter lang plate. Helheten låter som soundtracket fra en 80-talls spenningsserie spilt gjennom et fløyelslaken til vokal av Michael Jackson gjort døsig av sol. Det er afrikanske rytmer blandet med hit-sensibilitet på «Best of You», Cohen-emulering(!!) på «E.V.P» og spoken word på «By Ourselves». Og det er så bra!
Varg Lukas Folkman

7. Whitney – Light Upon the Lake

Jovial og countryaktig indiepop laget av en gjeng gutter du skulle ønske var bestevennene dine. Light Upon the Lake er Whitneys knalldebut, men dette er drevne musikere fra kredible prosjekter som Uknown Mortal Orchestra og Smith Westerns. Det kan føles litt gammeldags med indie uten hverken masse synth eller hundre meter ironisk distanse, men kanskje dette heller er fremtiden? Dette er ikke platen du imponerer ved å vite om, eller som setter stemningen hverken på vorset eller nachet, men god og høykvalitets hverdagsmusikk for lesesalen, bussturen eller den rolige kvelden hjemme. Hadde den vært et plagg, hadde den vært en genser fra Robomerch, sikkert i burgunder med Stoff-logo.
Ola Olsen Lysgaard

6. Kanye West – The Life of Pablo

The Life of Pablo er en gal manns verk. Det er kaotisk og voldsomt, nesten stream-of-consciousness-aktig, fullt av sinnssyk narsissistisk skryt, usammenhengende og uforutsigbart. Utover året har vi kunnet følge med på hvordan albumet ble justert og fikset på, i takt med at Kanyes mentale helse degraderte. Men når du hører på det, det er nesten æresfryktinduserende. Det er møtet med en kreativitet og genialitet på nivå helt utenfor din rekkevidde. Og på et punkt slår det deg at det er ikke engang hiphop. Det er progrock. Og som god progrock er det ikke bare vilt variert og brått skiftende, men de ulike delene spiller sammen og mot hverandre, de forsterker hverandre og gjør platen til mer enn delene. Til et helt unikt rapalbum. Til et mesterverk.
Olve Hagen Wold

5. Childish Gambino – «Awaken, My Love!»

Donald Glover, bedre kjent som Childish Gambino, er vanskelig å forstå seg på. Han er i tillegg til musiker både skuespiller, komiker, TV-serieskaper og DJ, men fremstår likevel som en skikkelig nerd. De smått autistiske trekkene hjelper ikke. Han sier selv at han aldri har skrevet ned versene sine, men heller memorerer dem i hodet før innspilling i studio eller freestyler på «Sway in the Morning». Utviklingen hans som musiker er uansett fascinerende. Fra lynkjappe, tidvis dritfete, men smått haltende rapalbum, har han med dette tatt et mer eksperimentelt steg inn i 70-tallsfunkadelikaen. Et tilsynelatende samlet kritikerkorps digger det. Det gjør vi også.
Mathias Juell Johnsen

4. Radiohead – A Moon Shaped Pool

Også 2016 har vært preget av kreative utgivelsesstrategier. Mens Frank Ocean snekret på cam, demonterte Radiohead sakte, men sikkert sitt eget nettsted – før de reiste seg som en fugl føniks og slapp A Moon Shaped Pool stykkevis over en helg. Den britiske kvintettens niende album er ikke bare et stort steg opp fra forglemmelige The King of Limbs, det er også i toppsjiktet av hva musikkåret hadde å by på. Lydbildet er mer nedpå enn før, like fullt er det omringet av et storslagent musikerentourage. Thom Yorkes umiskjennelige vokal geleider oss gjennom platens elleve fabelaktige låter. A Moon Shaped Pool er et godt eksempel på at de gamle fortsatt er eldst.
Elias Bakken Johansen

3. Frank Ocean – Blonde

På sitt andre album beviser Frank Ocean seg nok en gang som en førsteklasses historieforteller. Blonde er selvbiografisk, poetisk og rått, fortalt gjennom ulike perspektiver fra samme forfatter. Ocean byr på alt fra herlig bravado, ved å rappe linjer om å stjele damen din til tross for at kvinner ikke interesserer ham lenger, til å leve ut følelser av tapt kjærlighet og ensomhet i høye toner og poetiske linjer. Narrativet flytter seg stadig ut ifra ulike variasjoner av Oceans egen stemme. Alt over et lydbilde som konstant endrer seg, likevel så naturlig. Med blant annet naken gitar på «Self Control», til mektige, gospelinspirerte «Godspeed». Eller «Nights» som avslutter som en helt annen sang enn den starter som, og endrer stemningen for hele albumet når det tikker inn på 30 minutter midt i sangen. Dette er albumet av fire år med selvransakelse, ikke «studio sessions», og låter praktfullt. Og aller best fra start til slutt.
Eirik Økland

2. Bon Iver – 22, A Million

22, A Million er Bon Ivers hittil mest eksperimentelle album. Det er slutt på akustisk folkemusikk, her kommer en plate med helt annet lydbilde enn hans tidligere utgivelser. Bon Iver leverer et nydelig album spekket av ukonvensjonell pop, låtene ligner på hans tidligere samarbeid med James Blake og Kanye West. 22, A million er av de mest varierende albumene jeg har hørt, hver låt er en ny sammensetning. Bon Iver klarer å kombinere jazz, folk, autotune og pop på en plate, og det funker så himla bra. Det er en sånn plate jeg kunne ønske jeg kunne høre for første gang på nytt.
Live Bones

1. Solange – A Seat at the Table

Da Black Lives Matter var på alles lepper, fortalte Solange en historie så sterk at den umulig kunne stå igjen som noe annet enn årets album. A Seat at the Table er på ærligste vis et uttrykk for personlig indignasjon og systematisk undertrykkelse gjennom generasjoner. Selv om Solange på «F.U.B.U.» erklærer at «this shit is for us», inviterer morens interludium lyttere av alle bakgrunner til albumet gjennom å slå fast at å være pro-black ikke er synonymt med å være anti-white. Hør på «Mad» og la deg fylle med sinne på dine medmenneskers vegne. Se videoen til «Don’t Touch My Hair» og bli bergtatt av hvor gjennomførte temaene også fremstår visuelt. Og vær takknemlig for at noen fortsatt tar seg bryet med å rive ned murer i 2016.
Audun Brendbekken

Boblere:

Nils Bech – Echo
Young Thug – Jeffery
Stein Torleif Bjella – Gode liv

Er listen on point? Off point? Har vi glemt å ta med DIN favoritt? En viss svensk sadboy-rapper eller noe av det amerikanske rockebandet Swans, for eksempel? Skrik ut din mening i kommentarfeltet!