Uventet og imponerende comeback fra et av åttitallets beste band.

TEKST OLVE HAGEN WOLD
BILDE JEFF YEAGER

Metallica
Hardwired… To Self Destruct
Blackened
18. november 2016

Hvem hadde trodd at Metallica skulle slippe et av de mest bemerkelsesverdige albumene i 2016? Bandet, som var en av pionerene innen thrash metal, slapp noen av de mest innflytelsesrike og beste rockeplatene på åttitallet. Men selv om de forblir en favoritt blant metallhodene, var musikken for aggressiv til at de noen gang fikk gjennomslag i mainstreamen, og i 1989 annonserte de at de kreative motsetningene innad i bandet var blitt for store til å fortsette.

Gleden, og overraskelsen, var derfor stor da bandet sent i 2015 annonserte at de skulle slippe sitt femte studioalbum, 28 år etter … And Justice for All. Nå som albumet er her, er det bare å si at forventningene ble innfridd. Hardwired… To Self Destruct fortsetter der forgjengeren slapp: Det er lynrask og nådeløs thrash-riffing, lange og komplekse låter og utenomjordiske gitarsoloer. Alt henger så godt sammen at man nesten ikke skulle tro at bandet ikke har spilt sammen på nesten tredve år. Og selv om metallsjangeren har utviklet seg enormt siden da, føles det ikke utdatert eller uoriginalt: Det er fortsatt aggressivt, utfordrende og rått.

Noen ganger kan det imidlertid nesten bli for aggressivt. Der både Master of Puppets og … And Justice for All ble brutt opp av lange roligere og proggette partier, er Hardwired… nonstop sonisk angrep i 77 minutter. Det blir aldri slitsomt, men jeg skulle ønske de beholdt mer av dynamikken og kontrastene fra forgjengerne.

Videre er James Hetfield fortsatt en av de sterkeste vokalistene innen metall, men han kan bli litt for bra. Det blir litt mye vokal noen ganger, og han synger litt for rent; Metallica hadde kledd enda enklere og røffere vokal. Men det er flisespikkeri, bandet er heldigvis langt unna noe som kan minne om en ballade her, og kommer forhåpentligvis aldri til å gå ned det sporet heller. En annen ting er at selve vokalmelodiene er mindre hvasse enn før, og tekstene hakket dummere. Men også det er mindre viktig. Det som betyr noe her er riffene, og riffene er gode.

I det hele tatt er Hardwired… To Self Destruct et solid comeback. Det er nok ingen av låtene som vil bli stående på samme måte som de aller beste låtene fra de forrige albumene, men det er gjennomgående høyt nivå. Det er rett og slett mer av det som gjorde Metallica så bra i utgangspunktet. Selv om det har gått nesten tredve år, og medlemmene har passert femti, rocker de fortsatt sokkene av de aller fleste utfordrerne.