«Ayca» av Joachim Trier
Jeg tar avstand fra gutter som enhver selvstendig ung kvinne og tilbringer fredagskveldene alene i sofaen med nudelskåla under haken. Jeg swiper på Tinder til leddgikten tar meg og leker kostbar ved å ikke skrive først. Ingen jente med selv­respekt tar initia­tiv og jeg er glad for at jeg ikke er lesbisk. Vi er ­virkelig skumle. Jeg har fått litt ekstra ­isolasjon for vinter­en og hver gang jeg ikke matcher med en gutt hoier jeg med til Kaja Gunnufsen: «Du vil ha en søt og tynn blondine, jeg er en lubben ­brunette og det får meg til å grine».
7. februar 2017
TEKST AYCA LINGAAS
ILLUSTRASJON MAIKEN LARSEN SOLHOLMVIK

 
Jeg tar avstand fra gutter som enhver selvstendig ung kvinne og tilbringer fredagskveldene alene i sofaen med nudelskåla under haken. Jeg swiper på Tinder til leddgikten tar meg og leker kostbar ved å ikke skrive først. Ingen jente med selv­respekt tar initia­tiv og jeg er glad for at jeg ikke er lesbisk. Vi er ­virkelig skumle. Jeg har fått litt ekstra ­isolasjon for vinter­en og hver gang jeg ikke matcher med en gutt hoier jeg med til Kaja Gunnufsen: «Du vil ha en søt og tynn blondine, jeg er en lubben ­brunette og det får meg til å grine».

For øyeblikket er min eneste økonom­iske trygghet studielånet og pappabanken. På jobbfronten er jeg altfor lat og ikke minst kresen. Etter et tidligere traumatiserende og mislykket intervju som telefonselger har forakten vært stor for absolutt alt salgs- og markedsføringsarbeid. Dette er noe uheldig da Greenpeace og matkasseprodusenter står for 70 prosent av stillingene som ligger på nett. Jeg tror på både global ­oppvarming og enkle middagsretter – problemet er bare min krøplende angst for telefoner og det å rive tak i fremmede på gata.

Skamløst tilegner jeg meg selv «offer­rollen» og jeg elsker å være en lubben brunette i byen under skyen. Sparekontoen dreneres ­jevnlig med hyppige besøk på Søstrene Grene, og Ikea er bare en kjapp, og ikke minst gratis, busstur unna. Kostholdet mitt består hovedsakelig av fire­kroners nudler fra Global Foods og mikrolasagne med hestekjøtt fra Coop – men jeg nyter det. Hest har aldri smakt så godt før.

Etter snart ett år i Bergen har jeg gått opp ti kilo og kontooversikten vil jeg helst ikke se på. Vel viten om den ekle sannhet luller jeg meg inn i ­oppvekstfilmromantikken og nekter å innse at en dag må ­boblen sprekke. Her er det lyslenker ­uansett ­desember eller juli og ­vimpler i alle vinduer; to av de viktigste ­symbolene på hvitt privilegium og generisk indiepop. I skrivende stund sitter jeg på det eikefargede stue­gulvet med macen i fanget og slurper i meg økologisk grønn te. I bakgrunnen spilles Jonas Alaska. Hva har jeg blitt? Nok en klisjé med vaselin på kameralinsa og en gul kamel i baklomma.