Debatt Tre kule Quiz Løst gjenfortalt Under beltestedet
SAMFUNNSTOFF
Et liv som pedofil
07.02.2017
TEKST VARG LUKAS FOLKMANN
ILLUSTRASJON OLA LYSGAARD

 

Hvorfor tiltrekkes noen unge menn av barn?

Humbert Humbert, hovedkarakteren i romanen Lolita, er pedofil. Han forgriper seg på en rekke mindreårige før han til slutt kidnapper og forgriper seg på sin egen stedatter Dolores – som han kaller Lolita. Han impliserer selv at dødsfallet til hans barndomsflamme gjorde ham fiksert på jenter i 9-12 års alderen.  

Pers erkjennelse av egne pedofile tendenser var langt fra like poetisk. Da han var 14 år ble han satt i varetekt for å forsøkt å vaginalt penetrere sin 9 år gamle søster. Tom forstod også i 14-årsalderen at hans interesse først og fremst dreide seg rundt barn. Fremfor å forgripe seg på noen gikk han heller inn i en fase av benektelse.

Per og Tom er fiksjonaliserte på bakgrunn av vitnesbyrd vi har lest og fått høre av flere av fagpersonene vi har snakket med.
pedo1_2
Barn forgriper seg på barn
20-50% av alle overgrep mot barn begås av andre barn¹. Så for å kunne ha en konstruktiv samtale om pedofiliens ansikt i Norge 2017 må en se bort fra stereotypien om den solbrillekledde mannen på lekeplassen med skrittet dekket av en avis.

I det henseende er Per og Tom representative.

– Gjennomsnittsalder er 14,1 år når de blir henvist og 13,2 år når de begikk første overgrep, sier Helle Kleive.

Hun er leder for ressursenheten V27 ved Betanien barne- og ungdoms­psykiatriske poliklinikk. V27 tar seg av mottagelse og behandling av overgripere under 18 år.

– Når disse guttungene kommer hit, så er det for å forhindre at noe skjer igjen. Alle som blir sendt hit har allerede begått et overgrep. Overgrepet kan ha blitt begått mot lillesøster, kusine, naboen eller noen andre, sier Kleive.

Det er hovedsakelig gutter som forgriper seg på yngre jenter. Av de 75 tilfellene henvist til V27 har under 5% vært jenter. Når det gjelder ofrene av de seksuelle overgrepene er tallene snudd på hodet. Der utgjør jenter rundt 75% ofrene. Hvorfor det er sånn er ikke Kleive helt sikker på.

– Det kalles seksuelle atferdsproblemer, og atferdsproblemer er generelt en guttedominert greie. Det er egentlig det nærmeste jeg kommer på det. Det har vært spekulert i hvorfor gutter er overrepresenterte, men en har ikke kommet frem til noe svar.

Ikke «pedo»
Så hva skjer med Per? Han har forgrepet seg på søsteren sin. Er han virkelig pedofil? Han er 14 år gammel. Det er vanskelig å si om han har de helt store tankene rundt akkurat hvorfor han forgrep seg på sin søster. Kan han i det hele tatt kalles pedofil?

– Det er ulovlig å stemple dem når de er så unge, så derfor er det ingen her som omtales som pedofile, forklarer Kleive

Så ingen på V27 klassifiseres faktisk som pedofile. Til det er de for unge.

Når en som ung overgrepsmann mottar behandling etter et overgrep er det ikke i form av en dyp psykoanalytisk samtale rundt ens egen seksualitet, men noe langt mer banalt og nitidig.

– Det er ikke alltid de forstår de store spørsmålene om hvorfor de gjorde det. Så en må gå helt ned på detaljnivå rundt det som skjedde. Hva gjorde du den morgenen? Hvordan var dagen? Hvordan følte du deg? Steg for steg frem til overgrepet. Så kan en være litt detektiv og finne ut hvordan det ikke skal skje igjen.

– Og dette går jo over et år, sier Kleive.

At det i denne gruppen har effekt er det heller ikke tvil om.

– Av de som fikk behandling endte 7,4% tilbakefall, og av de som ikke fikk behandling endte 18,9% tilbakefall, sier Kleive.

Er pedofili en legning?
Hva skjer videre? Forhåpentligvis klarer Per etter behandling ved V27, eller et lignende sted, å unngå tilbakefall. Men hva med Tom? Fjortenåringen som forsto at han var pedofil uten å hverken forgripe seg på noen eller oppsøke overgrepsbilder av barn. Han fanges ikke opp av V27, for som Kleive påpeker må en ha begått et overgrep for å henvises dit.

Vi lener mot at det ikke er en legning, men mer en fetisj-greie. At noen tenner på barn som andre tenner på andre ting

Men hva er det egentlig Tom søker hjelp for?

Om en ser til diagnosesystemet norske psykologer og psykiatere er pålagt å følge, ICD-10, har han et seksuelt avvik, såkalt parafili, og lider av en psykisk forstyrrelse. Andre psykologer og sexologer har på sin side hevdet at han har en pedofil legning. Disse har hevdet at diagnostisering kan gjøre det vanskeligere å få behandlet pedofile, så vel som det noe mer dramatiske at det er et forsøk på å undertrykke seksuelle minoriteter.

– Her bølger debatten noe frem og tilbake. Formelt anses pedofili i de store diagnosesystemene som en forstyrrelse. Men vi har ikke dokumentasjon om at pedofili kan kureres eller helbredes, så vi vet ikke, sier Pål Grøndahl.

Han er psykologekspert og forsker ved kompetansesenteret for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri ved Oslo universitetssykehuset. Kleive ved V27 stiller seg også tvilende til om pedofili er en legning.

– Her lener vi mot at det ikke er en legning, men mer en fetisj-greie. At noen tenner på barn som andre tenner på andre ting, sier Kleive.

Om en skulle komme frem til at pedofili var en legning, ville det vært problematisk av flere årsaker. For det første vet en fra historien at å «kurere» en legning er nytteløst. For det andre oppfatter – forståelig nok – individer av andre legninger det som hårreisende å skulle bli sammenlignet med pedofile.

Men hva er det som forårsaker pedofili om en ser bort fra at det er en legning?

– Det er ulike teorier om forstyrr­elser i tidlig tilknytning, og i tidlige fantasier som utvikles. Noen, men langt ifra alle, har vært utsatt for overgrep selv. Men offer-utøver sirkelen er langt fra godt nok dokumentert, Sier Grøndahl.

pedo1_1

Ring til Sverige
Tom vet ikke om tenningen han har på barn skyldes en legning eller ei. Han har aldri vært utsatt for noe overgrep og bærer på ingen måte på traumer fra barndommen. Da han våknet seksuelt i pubertetsalderen var det på samme måte som alle andre – med den ene forskjellen at han heller ble opphisset av barn enn jevnaldrende.  

Tom sklir inn i en periode med selvhat og depresjon. Han vet ikke hva han skal gjøre. Å oppsøke profesjonell hjelp er skremmende. Hvem har lyst å fortelle en fremmed psykolog at en er tiltrukket av barn?

I Norge er det heller ikke noe lavterskeltilbud for individer som Tom. I Sverige har de et slikt tilbud. Dette i form av hjelpelinjen Preventell. Dette er et tilbud i regi av Karolinska Universitetssykehus i Stockholm. Her kan mennesker med avvikende seksualitet som enten er redde for å begå et overgrep eller bare søker hjelp, ta kontakt.

I løpet av tiden Preventell har vært et tilbud har 2200 mennesker tatt kontakt. Én av fem har hatt seksuelle tanker som retter seg mot barn. Alle disse mottar tilbud om innledende hjelp og eventuell videre behandling.

Et slikt tilbud kunne kanskje ha fanget opp Tom, og andre som han. Men det finnes som sagt ikke i Norge. Så han faller tilbake på å snakke med en psykolog, men det er ikke sikkert at han der vil finne hjelpen han trenger.

– Det er generelt ikke altfor stor kunnskapsmengde hos norske psykologer om dette temaet. Noen psykologer vegrer seg også – både på grunn av manglende kunnskap og noen moralistiske årsaker. Dessverre, sier Grøndahl.

Denne mangelen på kunnskap kan stamme fra flere forskjellige kilder. Mest sannsynlig er det at det ikke er så vanvittig mange pedofile som frivillig søker hjelp. Dermed får heller ikke vanlige psykologer som ikke er spesialisert på feltet sjansen til å bygge opp nødvendig praksis.

Dette understrekes av Øystein Sandven, Sjefspsykolog ved Stu­dentenes Psykiske Helsetjeneste, på spørsmål om hvilken hjelp de kunne tilby visst en som Tom tok kontakt med dem.

– Det er svært sjelden studenter tar kontakt med denne problemstillingen, så det har jeg lite grunnlag for å svare på.

Å bytte tiltrekning
Hva skjer når en er kommet forbi alle hindrene på veien. Når en på tross av mangel på hjelpelinje, og laber kompetanse hos nær-psykologen har kommet seg i behandling et eller annet sted. Hva går faktisk behandlingen ut på, og kan en faktisk kureres for pedofili?

– Det er en misforståelse at man kan fjerne de pedofile tankene, sier Esben Esther Pirelli Benestad.

Benestad er professor ved sexologi ved UiA. Hen er klar på at en går altfor snevert til verks om en måler effekt av behandling etter graden av «kurerering» av de pedofile tankene. Grøndahl stiller seg på sin side tvilende til behandlingens effekt overhodet.

– Vi kan ikke dokumentere effekten av behandling, i alle fall ikke når vi ser på redusert risiko for nye overgrep.

Så hva gjør en? En kan altså ikke «kurere» pedofilien, men er det i det hele tatt en samtale verdt å ha? Det er ikke snakk om enten eller – det er det sjelden med seksualitet – og behandling bærer også preg av dette.

– Kanskje det ikke går å helbrede, men heller jobbe oss rundt det. De færreste er eksklusivt pedofile. Så man kan jobbe frem den andre og «lovlige» seksualiteten, sier Grøndahl.

Benestad har selv jobbet med behandling av individer som hen selv betegner som pedoseksuelle. Hens tanker rundt behandling går også på å videreutvikle den allerede bestående seksualiteten.

– Ettersom vi alle har vært pedoseksuelle da vi selv var barn, kan vi bistå de som fortsatt tenner på barn slik at de kan utvikle sin seksualitet i en mer moden retning. Og/eller de kan etablere en bedre forvaltning, slik at de ikke forgriper seg.

pedo1_2
Heller behandling enn «Dark Room»
Det finnes håp i behandling, men det er fortsatt en lang vei å gå. Behandlingstilbudet er labert, og behandlingen er på ingen måte en «quick-fix» for problemet.
Benestad er også klar på at behandlingstilbudet i dag er langt fra tilfredsstillende.

– Det er få steder det tilbys kvalitetsmessig god behandling i Norge. Det er en sørgelig tilstand som det er mer enn betimelig at politikere og helsebyråkrater tar på alvor.

Thore Langfeldt er spesialist innen klinisk psykologi og sexologi ved Institutt for Klinisk Sexologi og Terapi (IKST). IKST anses som et av få steder i landet hvor pedofile som ikke lever ut lystene sine kan søke hjelp. Han er også klar på det mangelfulle ved behandlingstilbudet i dag, men kan fortelle at det dannes nettverk som jobber med å bygge ut nettopp dette.

– I fjor ble det opprettet et nettverk for alle som jobber med voksne som har begått overgrep i Norge. Det finnes også et lignende nettverk som jobber med barn og unge.

En kunne kanskje tenke seg at en så liten gruppe som de pedofile utgjør ikke rettferdiggjør et voldsomt behandlingssystem, men her må en skille mellom et par sentrale punkter.

Det er forskjell på pedofile og overgrepsmenn. Som Per og Tom. Per forgrep seg på søsteren sin, havnet raskt i ett system og fikk behandling. Tom, som ikke forgrep seg på noen, må på egenhånd forsøke å finne støtte i et samfunn som stigmatiserer personer med pedofile tanker.

En må også ha skadepotensialet til gruppen i bakhodet.

– Det å få følelsen av å være alene her i verden er svært vanskelig. Slike følelser kan føre til desperasjon. Da finner man kanskje heller fram til mer lugubre fora som «Dark room» for å slippe følelsen av å være alene – og det er definitivt ikke heldig, sier Grøndahl.

Nettforum som medisin
Tom velger å ikke oppsøke hjelp hos noen av de nevnt over. Kanskje kunne et lavterskeltilbud som Preventell ha hjulpet han, men det blir spekulering. I stedet for tråler han nettet etter hjelp. Etter et eller annet forum for slike som han – pedofile uten ønske eller behov om å forgripe seg på barn eller se andre gjøre det på bilder eller film.

Etter mye søking ender han opp på det treffende navngitte hjelpeforumet Virtuous Pedophiles. De oppgir å ha over 1900 medlemmer. Nettsiden deres er lys, profesjonelt utformet og innbydende. Under diverse linker kan en finne informasjon om alt fra forskning gjort på feltet til vitnesbyrd fra overgrepsofre.

Under fanen «Giving/Getting Help» står deres fremste prioritet nedfelt. Å holde barn sikre. Om noen mistenker at et barn er i fare for overgrep kommanderes de autoritært til å umiddelbart kontakte politiet. Videre under overskriften «For Pedophiles» står det med uthevet skrift at en under ingen omstendigheter skal ha seksuell kontakt med barn.

Om en følger disse retningslinjene kan en tilsynelatende få bli med i et forum av noen av verdens mest stigmatiserte, og fra eget synspunkt mest uheldige menn – pedofile som ikke lever ut lystene sine.

Om Tom finner Virtuous Pedophiles er det mulig at han kan finne støtte fra andre i lik situasjon. Om ikke annet kan vitnesbyrd av sorten som det sitert under gi ham troen på at det er mulig å leve ut et mer eller mindre normalt liv på tross av å være tiltrukket barn.

Kilde

1. Kleive, Helle (2016). Barn som forgriper seg på barn. Tidsskrift for Norsk Psykologiforening. 2016 (nr 11). s 912-918

 

Pedofili

  • Pedofili betegnes som seksuell tiltrekning av prepubertale barn.
  • Seksuell tiltrekning av tenåringer betegnes som Hebofili og samme tiltrekning til spedbarn betegnes som nepiofili.
  • Pedofili klassifiseres som et seksuelt avvik eller en pedofil forstyrrelse.

Behandling

V27

  • Behandler barn og unge under 18 år som har begått overgrep.

Institutt For Klinisk Sexologi og Terapi

  • Behandler seksualrelatert problematikk. Herunder også seksuell tiltrekning av barn.
  • Behandling fås også ved andre institusjoner i landet, som i enkelte anstalter i kriminalomsorgen, men i mindre organisert grad enn de to foregående.
SAMFUNNSTOFF
Et liv som pedofil
TEKST VARG LUKAS FOLKMANN
ILLUSTRASJON OLA LYSGAARD

 

Hvorfor tiltrekkes noen unge menn av barn?

Humbert Humbert, hovedkarakteren i romanen Lolita, er pedofil. Han forgriper seg på en rekke mindreårige før han til slutt kidnapper og forgriper seg på sin egen stedatter Dolores – som han kaller Lolita. Han impliserer selv at dødsfallet til hans barndomsflamme gjorde ham fiksert på jenter i 9-12 års alderen.  

Pers erkjennelse av egne pedofile tendenser var langt fra like poetisk. Da han var 14 år ble han satt i varetekt for å forsøkt å vaginalt penetrere sin 9 år gamle søster. Tom forstod også i 14-årsalderen at hans interesse først og fremst dreide seg rundt barn. Fremfor å forgripe seg på noen gikk han heller inn i en fase av benektelse.

Per og Tom er fiksjonaliserte på bakgrunn av vitnesbyrd vi har lest og fått høre av flere av fagpersonene vi har snakket med.
pedo1_2
Barn forgriper seg på barn
20-50% av alle overgrep mot barn begås av andre barn¹. Så for å kunne ha en konstruktiv samtale om pedofiliens ansikt i Norge 2017 må en se bort fra stereotypien om den solbrillekledde mannen på lekeplassen med skrittet dekket av en avis.

I det henseende er Per og Tom representative.

– Gjennomsnittsalder er 14,1 år når de blir henvist og 13,2 år når de begikk første overgrep, sier Helle Kleive.

Hun er leder for ressursenheten V27 ved Betanien barne- og ungdoms­psykiatriske poliklinikk. V27 tar seg av mottagelse og behandling av overgripere under 18 år.

– Når disse guttungene kommer hit, så er det for å forhindre at noe skjer igjen. Alle som blir sendt hit har allerede begått et overgrep. Overgrepet kan ha blitt begått mot lillesøster, kusine, naboen eller noen andre, sier Kleive.

Det er hovedsakelig gutter som forgriper seg på yngre jenter. Av de 75 tilfellene henvist til V27 har under 5% vært jenter. Når det gjelder ofrene av de seksuelle overgrepene er tallene snudd på hodet. Der utgjør jenter rundt 75% ofrene. Hvorfor det er sånn er ikke Kleive helt sikker på.

– Det kalles seksuelle atferdsproblemer, og atferdsproblemer er generelt en guttedominert greie. Det er egentlig det nærmeste jeg kommer på det. Det har vært spekulert i hvorfor gutter er overrepresenterte, men en har ikke kommet frem til noe svar.

Ikke «pedo»
Så hva skjer med Per? Han har forgrepet seg på søsteren sin. Er han virkelig pedofil? Han er 14 år gammel. Det er vanskelig å si om han har de helt store tankene rundt akkurat hvorfor han forgrep seg på sin søster. Kan han i det hele tatt kalles pedofil?

– Det er ulovlig å stemple dem når de er så unge, så derfor er det ingen her som omtales som pedofile, forklarer Kleive

Så ingen på V27 klassifiseres faktisk som pedofile. Til det er de for unge.

Når en som ung overgrepsmann mottar behandling etter et overgrep er det ikke i form av en dyp psykoanalytisk samtale rundt ens egen seksualitet, men noe langt mer banalt og nitidig.

– Det er ikke alltid de forstår de store spørsmålene om hvorfor de gjorde det. Så en må gå helt ned på detaljnivå rundt det som skjedde. Hva gjorde du den morgenen? Hvordan var dagen? Hvordan følte du deg? Steg for steg frem til overgrepet. Så kan en være litt detektiv og finne ut hvordan det ikke skal skje igjen.

– Og dette går jo over et år, sier Kleive.

At det i denne gruppen har effekt er det heller ikke tvil om.

– Av de som fikk behandling endte 7,4% tilbakefall, og av de som ikke fikk behandling endte 18,9% tilbakefall, sier Kleive.

Er pedofili en legning?
Hva skjer videre? Forhåpentligvis klarer Per etter behandling ved V27, eller et lignende sted, å unngå tilbakefall. Men hva med Tom? Fjortenåringen som forsto at han var pedofil uten å hverken forgripe seg på noen eller oppsøke overgrepsbilder av barn. Han fanges ikke opp av V27, for som Kleive påpeker må en ha begått et overgrep for å henvises dit.

Vi lener mot at det ikke er en legning, men mer en fetisj-greie. At noen tenner på barn som andre tenner på andre ting

Men hva er det egentlig Tom søker hjelp for?

Om en ser til diagnosesystemet norske psykologer og psykiatere er pålagt å følge, ICD-10, har han et seksuelt avvik, såkalt parafili, og lider av en psykisk forstyrrelse. Andre psykologer og sexologer har på sin side hevdet at han har en pedofil legning. Disse har hevdet at diagnostisering kan gjøre det vanskeligere å få behandlet pedofile, så vel som det noe mer dramatiske at det er et forsøk på å undertrykke seksuelle minoriteter.

– Her bølger debatten noe frem og tilbake. Formelt anses pedofili i de store diagnosesystemene som en forstyrrelse. Men vi har ikke dokumentasjon om at pedofili kan kureres eller helbredes, så vi vet ikke, sier Pål Grøndahl.

Han er psykologekspert og forsker ved kompetansesenteret for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri ved Oslo universitetssykehuset. Kleive ved V27 stiller seg også tvilende til om pedofili er en legning.

– Her lener vi mot at det ikke er en legning, men mer en fetisj-greie. At noen tenner på barn som andre tenner på andre ting, sier Kleive.

Om en skulle komme frem til at pedofili var en legning, ville det vært problematisk av flere årsaker. For det første vet en fra historien at å «kurere» en legning er nytteløst. For det andre oppfatter – forståelig nok – individer av andre legninger det som hårreisende å skulle bli sammenlignet med pedofile.

Men hva er det som forårsaker pedofili om en ser bort fra at det er en legning?

– Det er ulike teorier om forstyrr­elser i tidlig tilknytning, og i tidlige fantasier som utvikles. Noen, men langt ifra alle, har vært utsatt for overgrep selv. Men offer-utøver sirkelen er langt fra godt nok dokumentert, Sier Grøndahl.

pedo1_1

Ring til Sverige
Tom vet ikke om tenningen han har på barn skyldes en legning eller ei. Han har aldri vært utsatt for noe overgrep og bærer på ingen måte på traumer fra barndommen. Da han våknet seksuelt i pubertetsalderen var det på samme måte som alle andre – med den ene forskjellen at han heller ble opphisset av barn enn jevnaldrende.  

Tom sklir inn i en periode med selvhat og depresjon. Han vet ikke hva han skal gjøre. Å oppsøke profesjonell hjelp er skremmende. Hvem har lyst å fortelle en fremmed psykolog at en er tiltrukket av barn?

I Norge er det heller ikke noe lavterskeltilbud for individer som Tom. I Sverige har de et slikt tilbud. Dette i form av hjelpelinjen Preventell. Dette er et tilbud i regi av Karolinska Universitetssykehus i Stockholm. Her kan mennesker med avvikende seksualitet som enten er redde for å begå et overgrep eller bare søker hjelp, ta kontakt.

I løpet av tiden Preventell har vært et tilbud har 2200 mennesker tatt kontakt. Én av fem har hatt seksuelle tanker som retter seg mot barn. Alle disse mottar tilbud om innledende hjelp og eventuell videre behandling.

Et slikt tilbud kunne kanskje ha fanget opp Tom, og andre som han. Men det finnes som sagt ikke i Norge. Så han faller tilbake på å snakke med en psykolog, men det er ikke sikkert at han der vil finne hjelpen han trenger.

– Det er generelt ikke altfor stor kunnskapsmengde hos norske psykologer om dette temaet. Noen psykologer vegrer seg også – både på grunn av manglende kunnskap og noen moralistiske årsaker. Dessverre, sier Grøndahl.

Denne mangelen på kunnskap kan stamme fra flere forskjellige kilder. Mest sannsynlig er det at det ikke er så vanvittig mange pedofile som frivillig søker hjelp. Dermed får heller ikke vanlige psykologer som ikke er spesialisert på feltet sjansen til å bygge opp nødvendig praksis.

Dette understrekes av Øystein Sandven, Sjefspsykolog ved Stu­dentenes Psykiske Helsetjeneste, på spørsmål om hvilken hjelp de kunne tilby visst en som Tom tok kontakt med dem.

– Det er svært sjelden studenter tar kontakt med denne problemstillingen, så det har jeg lite grunnlag for å svare på.

Å bytte tiltrekning
Hva skjer når en er kommet forbi alle hindrene på veien. Når en på tross av mangel på hjelpelinje, og laber kompetanse hos nær-psykologen har kommet seg i behandling et eller annet sted. Hva går faktisk behandlingen ut på, og kan en faktisk kureres for pedofili?

– Det er en misforståelse at man kan fjerne de pedofile tankene, sier Esben Esther Pirelli Benestad.

Benestad er professor ved sexologi ved UiA. Hen er klar på at en går altfor snevert til verks om en måler effekt av behandling etter graden av «kurerering» av de pedofile tankene. Grøndahl stiller seg på sin side tvilende til behandlingens effekt overhodet.

– Vi kan ikke dokumentere effekten av behandling, i alle fall ikke når vi ser på redusert risiko for nye overgrep.

Så hva gjør en? En kan altså ikke «kurere» pedofilien, men er det i det hele tatt en samtale verdt å ha? Det er ikke snakk om enten eller – det er det sjelden med seksualitet – og behandling bærer også preg av dette.

– Kanskje det ikke går å helbrede, men heller jobbe oss rundt det. De færreste er eksklusivt pedofile. Så man kan jobbe frem den andre og «lovlige» seksualiteten, sier Grøndahl.

Benestad har selv jobbet med behandling av individer som hen selv betegner som pedoseksuelle. Hens tanker rundt behandling går også på å videreutvikle den allerede bestående seksualiteten.

– Ettersom vi alle har vært pedoseksuelle da vi selv var barn, kan vi bistå de som fortsatt tenner på barn slik at de kan utvikle sin seksualitet i en mer moden retning. Og/eller de kan etablere en bedre forvaltning, slik at de ikke forgriper seg.

pedo1_2
Heller behandling enn «Dark Room»
Det finnes håp i behandling, men det er fortsatt en lang vei å gå. Behandlingstilbudet er labert, og behandlingen er på ingen måte en «quick-fix» for problemet.
Benestad er også klar på at behandlingstilbudet i dag er langt fra tilfredsstillende.

– Det er få steder det tilbys kvalitetsmessig god behandling i Norge. Det er en sørgelig tilstand som det er mer enn betimelig at politikere og helsebyråkrater tar på alvor.

Thore Langfeldt er spesialist innen klinisk psykologi og sexologi ved Institutt for Klinisk Sexologi og Terapi (IKST). IKST anses som et av få steder i landet hvor pedofile som ikke lever ut lystene sine kan søke hjelp. Han er også klar på det mangelfulle ved behandlingstilbudet i dag, men kan fortelle at det dannes nettverk som jobber med å bygge ut nettopp dette.

– I fjor ble det opprettet et nettverk for alle som jobber med voksne som har begått overgrep i Norge. Det finnes også et lignende nettverk som jobber med barn og unge.

En kunne kanskje tenke seg at en så liten gruppe som de pedofile utgjør ikke rettferdiggjør et voldsomt behandlingssystem, men her må en skille mellom et par sentrale punkter.

Det er forskjell på pedofile og overgrepsmenn. Som Per og Tom. Per forgrep seg på søsteren sin, havnet raskt i ett system og fikk behandling. Tom, som ikke forgrep seg på noen, må på egenhånd forsøke å finne støtte i et samfunn som stigmatiserer personer med pedofile tanker.

En må også ha skadepotensialet til gruppen i bakhodet.

– Det å få følelsen av å være alene her i verden er svært vanskelig. Slike følelser kan føre til desperasjon. Da finner man kanskje heller fram til mer lugubre fora som «Dark room» for å slippe følelsen av å være alene – og det er definitivt ikke heldig, sier Grøndahl.

Nettforum som medisin
Tom velger å ikke oppsøke hjelp hos noen av de nevnt over. Kanskje kunne et lavterskeltilbud som Preventell ha hjulpet han, men det blir spekulering. I stedet for tråler han nettet etter hjelp. Etter et eller annet forum for slike som han – pedofile uten ønske eller behov om å forgripe seg på barn eller se andre gjøre det på bilder eller film.

Etter mye søking ender han opp på det treffende navngitte hjelpeforumet Virtuous Pedophiles. De oppgir å ha over 1900 medlemmer. Nettsiden deres er lys, profesjonelt utformet og innbydende. Under diverse linker kan en finne informasjon om alt fra forskning gjort på feltet til vitnesbyrd fra overgrepsofre.

Under fanen «Giving/Getting Help» står deres fremste prioritet nedfelt. Å holde barn sikre. Om noen mistenker at et barn er i fare for overgrep kommanderes de autoritært til å umiddelbart kontakte politiet. Videre under overskriften «For Pedophiles» står det med uthevet skrift at en under ingen omstendigheter skal ha seksuell kontakt med barn.

Om en følger disse retningslinjene kan en tilsynelatende få bli med i et forum av noen av verdens mest stigmatiserte, og fra eget synspunkt mest uheldige menn – pedofile som ikke lever ut lystene sine.

Om Tom finner Virtuous Pedophiles er det mulig at han kan finne støtte fra andre i lik situasjon. Om ikke annet kan vitnesbyrd av sorten som det sitert under gi ham troen på at det er mulig å leve ut et mer eller mindre normalt liv på tross av å være tiltrukket barn.

Kilde

1. Kleive, Helle (2016). Barn som forgriper seg på barn. Tidsskrift for Norsk Psykologiforening. 2016 (nr 11). s 912-918

 

Pedofili

  • Pedofili betegnes som seksuell tiltrekning av prepubertale barn.
  • Seksuell tiltrekning av tenåringer betegnes som Hebofili og samme tiltrekning til spedbarn betegnes som nepiofili.
  • Pedofili klassifiseres som et seksuelt avvik eller en pedofil forstyrrelse.

Behandling

V27

  • Behandler barn og unge under 18 år som har begått overgrep.

Institutt For Klinisk Sexologi og Terapi

  • Behandler seksualrelatert problematikk. Herunder også seksuell tiltrekning av barn.
  • Behandling fås også ved andre institusjoner i landet, som i enkelte anstalter i kriminalomsorgen, men i mindre organisert grad enn de to foregående.
Neste artikkel
Bergen Revels #14