Debatt Tre kule Quiz Løst gjenfortalt Under beltestedet
10.02.2017
SAMFUNNSTOFF
Din jævla voldtektsmann
TEKST Sigurd Pryser
illustrasjon Ingeborg Karlsby Wiulsrød

Jeg har altfor få fingre og tær til å telle hvor mange blikk, høye hæler, utgåtte Converse, flyvende legger, tastende mobil­telefoner, flagrende hestehaler og dansende små vesker som har anklaget meg for å være en voldtektsmann, tenkte jeg, idet jeg trasket bortover gata under det dunkle lyset fra den pendlende gatelykta som svaiet over meg på streng kommando fra vinden.

Det er nemlig slik at det har blitt et sant mareritt å ferdes bak kvinner, damer, jenter, piker, frøkner, bestemødre, mødre og døtre i offentligheten. Og vi snakker da gjerne i dunkle omgivelser.

Jeg var på vei hjem fra en fest. Som vanlig lå de to lysebrune skinnreimene fra ranselen trygt over skuldrene mine. I den lå det en blank flaske som nå kun var fylt opp med en fjerdedel av flaskens opprinnelige innhold. Den sure Bergens-vinden ulte mot meg idet jeg oppdaget en kvinne gående rett fremfor meg.

Akkurat der har baller og menn i tights noe til felles – de skal opp og frem

Paradoksalt nok, etter å ha møtt på Erik Andersen – bedre kjent som «Lommemannen» i 2001 – burde jeg vel muligens­ kjenne en brøkdel av skepsis eller frykt for å møte folk som nødvendigvis ikke vil ens eget beste en mørk kveld. Det komiske er at jeg er redd for at jeg skal være fryktinn­gytende for andre. Og det er ikke av ren medlidenhet og neste­kjærlighet. Snarere tvert imot, det er rimelig egosentrisk. Det er nemlig på grunn av den ekstremt ubehagelige følelsen jeg får av å vandre bak ensomme kvinner. Det er så ille at jeg må ta i bruk det forferdelige ordet «kleint». For det er kleint. Rett og slett. Du kjenner det på hele kroppen at kvinnen foran deg faktisk frykter OG mistenker deg for å være en overfallsmann. Jeg føler meg så ufattelig hjelpeløs.

For hva i all verden kan jeg gjøre for å signalisere at jeg overhodet hverken har intensjoner eller lyster som drives i den retningen? Jeg begynner å revurdere gangen min. Kan jeg gå på en måte som virker mindre truende? Kan jeg vise med hendene­ at de er fredelige? Ser jeg truende ut med ransel? Skal jeg stoppe helt opp og vente til hun forsvinner? Skal jeg løpe etter henne idet hun begynner å løpe, kun for å fortelle henne at jeg ikke vil henne vondt? Skal jeg rope, i så fall, hva pokker skal jeg rope for å ikke fremstå som en sosialt tilbakestående tosk? «Hallo, du der! Jeg er ikke farlig, altså».

Jeg syntes utrolig synd på henne der jeg gikk spankulerende bak henne i Bergens mørke gater – men kanskje mest av alt – så syntes jeg synd på meg selv. Ja, det er faktisk lov, tenkte jeg. Nå hadde jeg først blitt mobba av en bredskuldret selv­utnevnt profet gjennom noe som føltes ut som hele kvelden, enda jeg hadde forsøkt å opptre så usynlig som overhodet mulig. Jeg hadde sittet i et hjørne som pynt uten å likne pynt, hele kvelden og var ganske fornøyd med det. Til slutt hadde den bredskuldrede profeten lent seg og over bordet og ropt følgende: «Hei, du der!» Hvor jeg desperat forsøkte å kveile meg unna som om det ikke var meg han ropte til. «Du ja, du som ikke har bidratt med en dritt i hele kveld og bare sittet i hjørnet ditt». Å faen, tenkte jeg, men sa ingenting og så usikkert­ tilbake på ham. Musikken hadde allerede stilnet og ingen sa noe idet den dominerende røsten fylte rommet: «Kan ikke du sette på noe musikk for oss?», hvor jeg ikke fikk stotret annet enn: «Ehm, jeg? Nei, jeg veit ikke. Jeg hører ikke på musikk. Eller, kanskje noen andre kan gjøre det». Han så på meg med et blikk som gjorde at jeg ikke hadde annet valg enn å sette på noe. Responsen lot ikke vente på seg: «Er det nach, eller!? Du må jo sette på noe med litt fart i! Jeg vedder på at det er du som eier den bestefar-sekken som står i gangen der ute – eller du kaller det vel kanskje for ransel du?», ropte han ut til overdøvende latter og applaus.

Og nå ble jeg attpåtil implisitt anklaget for å være en voldtekts­mann nok en gang fra kvinnen som stadig økte tempoet før hun snart forsvant ut av den mørke horisonten foran meg og inn i en trygg leilighet. «Uskyldig til det motsatte er bevist» står skrevet i grunnloven – i disse tilfellene kommer det tydelig frem at norske kvinner ikke leser bøker fra atten­hundretallet. Kanskje det er annerledes å ferdes bak en jusstudine.

Men vent! Faen, så dum jeg er. Er det mulig å være så naiv? Hvorfor i all verden har jeg ikke tenkt på det før? Jeg har blitt lurt trill rundt. Jeg har ikke forstått noen verdens ting. Alt har vært forgjeves. Jeg har tapt. Det er jo noen som allerede har funnet løsningen på problemet. Òg det er nettopp disse menneskene jeg har gjort narr av. Og hvem snakker jeg om? Ja. Du gjettet helt korrekt. Menn i tights. MENN I TIGHTS. Det finnes jo ikke et klarere og tydeligere signal på at man ikke ønsker sex med en kvinne enn nettopp det. Kanskje jeg også må krype til korset for å aldri skremme en ensom kvinne igjen.

Plutselig kom noen løpende bak meg, og jeg ble like nervøs som kvinnen foran meg hadde blitt av meg. Jeg snudde meg. I all verden. Der kom han. Festens midtpunkt, den bred­skuldrede profeten, iført tights. Jeg ble målløs. Han som hadde levert på alle mulige måter under hele festen, og nå hadde han altså skiftet og løp hjem fra festen som en trenings­økt. Han stoppet ved siden av meg.

– Lever du på 1920-tallet du, eller? Spurte han meg.

– Nei, jeg tror jeg lever i 2017, svarte jeg usikkert.

– Jeg hørte nemlig hva du resonnerte deg frem til, og det er ikke veldig 2017 å mene at menn ikke kan gå i tights, er det vel? Er du usikker på din egen legning kanskje, og projiserer på oss som faktisk er trygge nok til å gå i tights?

– Eh, jeg er ganske usikker på meg selv, ja. Du har rett i det, men mine biologiske drifter skriker i en heterofil retning.

Paradoksalt nok ble blikket mitt sugd ned mot det øvrige midtpartiet på tightsen hans. For det er vanskelig å unngå nettopp det, der ballene presser seg frem. Akkurat der har baller og menn i tights noe til felles – de skal opp og frem.

– Og maskulinitet? Hvem sier at menn skal være maskuline? Du mener vel sikkert også at kvinner skal være feminine da, din primitive jævel? Dessuten kan menn være like maskuline i tights. Jeg vet om mange damer som liker det, jeg.

Øynene mine fortsatte å veksle mellom å se ham i øynene og nedover mot tightsens forrett, hovedrett og dessert. Av en eller annen merkelig grunn begynte Bjørn Eidsvågs låt «to små planeter» å summe rundt i hodet mitt.

– Nei, jeg mener på ingen måte det. Det er bare et eller annet med menn i tights, nei, jeg veit ikke, jeg. Bare glem det, svarte jeg i kon­fliktskyhetens navn.

– At du føler deg i dårlig form ved å bli løpt fra en kvinne? Hva slags nedlatende og kvinneundertrykkende tone er det? Jeg vet om mange kvinner som er mye sprekere enn menn, jeg. Og hvorfor snakker du som at kjønn spiller noen rolle? Du burde gå i deg selv og skjerpe deg, din konservative faen!

Han hadde selvfølgelig helt rett. Og jeg skammet meg. Jeg har jo ingen løsning på problemet. Jeg er hjelpeløs. Akkurat som alle andre menn, men mest av alt kvinner, i dette skitne samfunnet. Så da har vi kanskje ikke noe annet valg enn å gå rundt og frykte hverandre. Men det er selvfølgelig ikke oss menn det er synd på – som vanlig –  bortsett fra når vi er pjuske. Da er det faktisk oss det er mest synd på.

SAMFUNNSTOFF
Din jævla voldtektsmann
TEKST Sigurd Pryser
illustrasjon Ingeborg Karlsby Wiulsrød

Jeg har altfor få fingre og tær til å telle hvor mange blikk, høye hæler, utgåtte Converse, flyvende legger, tastende mobil­telefoner, flagrende hestehaler og dansende små vesker som har anklaget meg for å være en voldtektsmann, tenkte jeg, idet jeg trasket bortover gata under det dunkle lyset fra den pendlende gatelykta som svaiet over meg på streng kommando fra vinden.

Det er nemlig slik at det har blitt et sant mareritt å ferdes bak kvinner, damer, jenter, piker, frøkner, bestemødre, mødre og døtre i offentligheten. Og vi snakker da gjerne i dunkle omgivelser.

Jeg var på vei hjem fra en fest. Som vanlig lå de to lysebrune skinnreimene fra ranselen trygt over skuldrene mine. I den lå det en blank flaske som nå kun var fylt opp med en fjerdedel av flaskens opprinnelige innhold. Den sure Bergens-vinden ulte mot meg idet jeg oppdaget en kvinne gående rett fremfor meg.

Akkurat der har baller og menn i tights noe til felles – de skal opp og frem

Paradoksalt nok, etter å ha møtt på Erik Andersen – bedre kjent som «Lommemannen» i 2001 – burde jeg vel muligens­ kjenne en brøkdel av skepsis eller frykt for å møte folk som nødvendigvis ikke vil ens eget beste en mørk kveld. Det komiske er at jeg er redd for at jeg skal være fryktinn­gytende for andre. Og det er ikke av ren medlidenhet og neste­kjærlighet. Snarere tvert imot, det er rimelig egosentrisk. Det er nemlig på grunn av den ekstremt ubehagelige følelsen jeg får av å vandre bak ensomme kvinner. Det er så ille at jeg må ta i bruk det forferdelige ordet «kleint». For det er kleint. Rett og slett. Du kjenner det på hele kroppen at kvinnen foran deg faktisk frykter OG mistenker deg for å være en overfallsmann. Jeg føler meg så ufattelig hjelpeløs.

For hva i all verden kan jeg gjøre for å signalisere at jeg overhodet hverken har intensjoner eller lyster som drives i den retningen? Jeg begynner å revurdere gangen min. Kan jeg gå på en måte som virker mindre truende? Kan jeg vise med hendene­ at de er fredelige? Ser jeg truende ut med ransel? Skal jeg stoppe helt opp og vente til hun forsvinner? Skal jeg løpe etter henne idet hun begynner å løpe, kun for å fortelle henne at jeg ikke vil henne vondt? Skal jeg rope, i så fall, hva pokker skal jeg rope for å ikke fremstå som en sosialt tilbakestående tosk? «Hallo, du der! Jeg er ikke farlig, altså».

Jeg syntes utrolig synd på henne der jeg gikk spankulerende bak henne i Bergens mørke gater – men kanskje mest av alt – så syntes jeg synd på meg selv. Ja, det er faktisk lov, tenkte jeg. Nå hadde jeg først blitt mobba av en bredskuldret selv­utnevnt profet gjennom noe som føltes ut som hele kvelden, enda jeg hadde forsøkt å opptre så usynlig som overhodet mulig. Jeg hadde sittet i et hjørne som pynt uten å likne pynt, hele kvelden og var ganske fornøyd med det. Til slutt hadde den bredskuldrede profeten lent seg og over bordet og ropt følgende: «Hei, du der!» Hvor jeg desperat forsøkte å kveile meg unna som om det ikke var meg han ropte til. «Du ja, du som ikke har bidratt med en dritt i hele kveld og bare sittet i hjørnet ditt». Å faen, tenkte jeg, men sa ingenting og så usikkert­ tilbake på ham. Musikken hadde allerede stilnet og ingen sa noe idet den dominerende røsten fylte rommet: «Kan ikke du sette på noe musikk for oss?», hvor jeg ikke fikk stotret annet enn: «Ehm, jeg? Nei, jeg veit ikke. Jeg hører ikke på musikk. Eller, kanskje noen andre kan gjøre det». Han så på meg med et blikk som gjorde at jeg ikke hadde annet valg enn å sette på noe. Responsen lot ikke vente på seg: «Er det nach, eller!? Du må jo sette på noe med litt fart i! Jeg vedder på at det er du som eier den bestefar-sekken som står i gangen der ute – eller du kaller det vel kanskje for ransel du?», ropte han ut til overdøvende latter og applaus.

Og nå ble jeg attpåtil implisitt anklaget for å være en voldtekts­mann nok en gang fra kvinnen som stadig økte tempoet før hun snart forsvant ut av den mørke horisonten foran meg og inn i en trygg leilighet. «Uskyldig til det motsatte er bevist» står skrevet i grunnloven – i disse tilfellene kommer det tydelig frem at norske kvinner ikke leser bøker fra atten­hundretallet. Kanskje det er annerledes å ferdes bak en jusstudine.

Men vent! Faen, så dum jeg er. Er det mulig å være så naiv? Hvorfor i all verden har jeg ikke tenkt på det før? Jeg har blitt lurt trill rundt. Jeg har ikke forstått noen verdens ting. Alt har vært forgjeves. Jeg har tapt. Det er jo noen som allerede har funnet løsningen på problemet. Òg det er nettopp disse menneskene jeg har gjort narr av. Og hvem snakker jeg om? Ja. Du gjettet helt korrekt. Menn i tights. MENN I TIGHTS. Det finnes jo ikke et klarere og tydeligere signal på at man ikke ønsker sex med en kvinne enn nettopp det. Kanskje jeg også må krype til korset for å aldri skremme en ensom kvinne igjen.

Plutselig kom noen løpende bak meg, og jeg ble like nervøs som kvinnen foran meg hadde blitt av meg. Jeg snudde meg. I all verden. Der kom han. Festens midtpunkt, den bred­skuldrede profeten, iført tights. Jeg ble målløs. Han som hadde levert på alle mulige måter under hele festen, og nå hadde han altså skiftet og løp hjem fra festen som en trenings­økt. Han stoppet ved siden av meg.

– Lever du på 1920-tallet du, eller? Spurte han meg.

– Nei, jeg tror jeg lever i 2017, svarte jeg usikkert.

– Jeg hørte nemlig hva du resonnerte deg frem til, og det er ikke veldig 2017 å mene at menn ikke kan gå i tights, er det vel? Er du usikker på din egen legning kanskje, og projiserer på oss som faktisk er trygge nok til å gå i tights?

– Eh, jeg er ganske usikker på meg selv, ja. Du har rett i det, men mine biologiske drifter skriker i en heterofil retning.

Paradoksalt nok ble blikket mitt sugd ned mot det øvrige midtpartiet på tightsen hans. For det er vanskelig å unngå nettopp det, der ballene presser seg frem. Akkurat der har baller og menn i tights noe til felles – de skal opp og frem.

– Og maskulinitet? Hvem sier at menn skal være maskuline? Du mener vel sikkert også at kvinner skal være feminine da, din primitive jævel? Dessuten kan menn være like maskuline i tights. Jeg vet om mange damer som liker det, jeg.

Øynene mine fortsatte å veksle mellom å se ham i øynene og nedover mot tightsens forrett, hovedrett og dessert. Av en eller annen merkelig grunn begynte Bjørn Eidsvågs låt «to små planeter» å summe rundt i hodet mitt.

– Nei, jeg mener på ingen måte det. Det er bare et eller annet med menn i tights, nei, jeg veit ikke, jeg. Bare glem det, svarte jeg i kon­fliktskyhetens navn.

– At du føler deg i dårlig form ved å bli løpt fra en kvinne? Hva slags nedlatende og kvinneundertrykkende tone er det? Jeg vet om mange kvinner som er mye sprekere enn menn, jeg. Og hvorfor snakker du som at kjønn spiller noen rolle? Du burde gå i deg selv og skjerpe deg, din konservative faen!

Han hadde selvfølgelig helt rett. Og jeg skammet meg. Jeg har jo ingen løsning på problemet. Jeg er hjelpeløs. Akkurat som alle andre menn, men mest av alt kvinner, i dette skitne samfunnet. Så da har vi kanskje ikke noe annet valg enn å gå rundt og frykte hverandre. Men det er selvfølgelig ikke oss menn det er synd på – som vanlig –  bortsett fra når vi er pjuske. Da er det faktisk oss det er mest synd på.

Neste artikkel
CO2 som et luksusgode