Debatt Tre kule Quiz Løst gjenfortalt Under beltestedet
10.02.2017
KULTURSTOFF
Shakespeare og empatien
TEKST Lars Harald Maagerø
foto Johan Persson

 

Hva kan egentlig 38 skuespill skrevet for over 400 år siden bety for oss som lever i dag?

 
400-årsjubileet for William Shake­speares død ble i fjor feiret med forestillinger, konferanser og bok­utgivelser over hele verden. Også i Norge ble det spilt mye Shakespeare. Shakespeare omtales ofte som en «universell» forfatter, og det antydes dermed at verkene hans kan si oss noe om situasjonen til alle – eller i hvert fall de fleste – mennesker til alle tider. Men er slik universalitet egentlig mulig?

Når man diskuterer Shakespeares, eller for den slags skyld andre eldre forfatteres, verdi i dag, trekker man gjerne fram at det finnes likhetstrekk mellom situasjoner og karakterer i verkene og i vår egen tid, og at de dermed kan fortelle oss noe om oss selv. Et eksempel er Shakespeare-tragedien Titus Andronicus som lenge ble sett på som totalt uinteressant og et slags feilskjær fra «den geniale dramatikeren». Stykket inne­­holder et blodbad uten like med sine fjorten drap, de fleste av dem nærmest umotiverte. I stykkets mest groteske scene blir to menn bakt inn i en pai som deretter blir servert deres mor. T. S. Eliot omtalte stykket som «one of the stupidest and most uninspired plays ever written». Så kom andre verdenskrig med konsentrasjonsleirenes ufattelige lidelser og groteskheter, og plutselig var ikke Titus så usannsynlig likevel. Siden har Titus vært spilt ganske mye og har blitt brukt for å forsøke å forstå krig og ekstreme voldshandlinger rundt om i verden.

shakeGrab them by the pussy?
Man kan selvfølgelig også finne enda mer spesifikke likheter mellom Shakespeares dramaer og saker som preger nyhetsbildet vårt i dag. Samme dag som valgresultatet i USA ble kjent, var jeg på en fore­lesning med den kjente amerikanske Shakespeare-forskeren Gary Taylor. Som mange amerikanske intellektuelle var Taylor noe melankolsk etter Trumps seier, og han benyttet anledningen til å sammenligne litt med Shakespeare. Det tilsynelatende mest naturlige Shakespeare-dramaet å trekke fram i denne sammenheng var, ifølge Taylor, Richard III. Her beskriver Shakespeare hvordan en voldelig egoist sakte men sikkert kommer til makten ved å manipulere menneskene rundt seg. I forestillinger blir handlingen ofte lagt til 1930-tallets Tyskland eller andre totalitære samfunn. Men Taylor argumenterte raskt for at det ikke først og fremst er Richard som er Trumps dobbeltgjenger i Shakespeares verden. I stedet trakk han fram et av Shakespeares mindre kjente historiske dramaer. I Henry VI del to gjennomfører Jack Cade fra Kent et opprør mot kongen. Cade er ikke adelig, men for å få med seg folk påstår han at han er av kongelig slekt. Dermed er «alternative fakta» viktige for Cade, som det har vist seg å være for Trump. Senere i stykket er det flere likhets­trekk mellom Jack Cade og Donald Trump sine holdninger. For eksempel har Trump vist uvilje mot å lytte til eksperter på ulike områder. Tilsvarende er også Cade skeptisk til tradisjonell kunnskap. Han dømmer en mann til døden fordi han kan skrive, og en annen anklager han på denne måten: «Thou hast most traitorously corrupted the youth of the realm in erecting a grammar school!» Sist men ikke minst er det visse likhets­trekk mellom Cade og Trump sitt kvinnesyn. Når Cade utnevner seg selv til Mayor of London, lyder den viktigste nye loven som følger: «There shall not a maid be married, but she shall pay to me her maidenhead!» På mer moderne engelsk, ville man kanskje si: «Grab them by the pussy».

Fremmedfrykt
Slik jakt på likhetstrekk mellom vår tid og Shakespeares dramaer er både en morsom og interessant aktivitet, og det finnes overraskende mange muligheter. I den relativt tacky ungdomsfilmen O fra 2001 brukes handlingen fra Othello til å diskutere rasisme i et amerikansk collegemiljø. Skuespilleren Ian McKellen har i flere sammenhenger brukt en ganske ukjent Shakespeare-monolog fra dramaet Thomas More som Shakespeare skrev sammen med flere andre, til å diskutere utfordringer i vår tids inn­vandringspolitikk. I dette dra­maet vil en folkemengde kaste ut alle utlendinger fra London. Thomas More taler til dem og ber dem sette seg inn i immigrantenes situasjon: «see the wretched strangers, / Their babies at their backs and their poor luggage». More ber altså folket om å møte fremmede med empati. Slik jeg ser det er spørsmålet om empati kanskje den viktigste grunnen til at Shakespeare fremdeles er relevant i dag.

Historier på ekte
I boken Not for Profit argumenterer den amerikanske filosofen Martha Nussbaum for at den kanskje viktigste måten vi mennesker utvikler empati på, er gjennom å fortelle historier. Historier og fortellinger inviterer oss til å sette oss inn i andre menneskers opplevelser og erfaringer, og dermed utvide vårt syn på verden. Få steder fortelles historier på en mer umiddelbar måte enn i tea­tret. I motsetning til bøker og filmer gjør teatret historier levende foran øynene våre her og nå.

I motsetning til bøker og filmer gjør teatret historier levende foran øynene våre her og nå

Teatret er et av de relativt få stedene i dagens samfunn der folk kan komme sammen og dele en opplevelse «live». På teatret er ikke Hamlet, Othello og Jack Cade abstrakte karakterer, de er levende mennesker i kjøtt og blod som vi aktivt må forholde oss til. I tillegg krever teater en åpen holdning fra sitt publikum. For at en teaterfore­stilling skal fungere, holder det ikke bare at det gjøres en god jobb på og bak scenen. Også publikum er nødt til å samarbeide, nødt til å godta en forestillings premisser for at fortellingen  på scenen skal oppstå. Dette var noe Shakespeare også anerkjente. I prologen til Henry V ber Koret om unnskyldning for at aktørene ikke kan frambringe store slagmarker på scenen. I stedet bes publikum om å bruke sin fantasi – sine «imaginary forces» – til å supplere det som av praktiske hensyn ikke kan vises: «Piece out our imperfections with your thoughts». Dermed inviterer teateret til samarbeid og åpenhet.

I den grad Shakespeare er relevant i dag, er det fordi han skriver om ulike mennesker og inviterer oss til å sette oss inn i disse menneskenes situasjoner. Ikke som et abstrakt tankeeksperiment, men virkelig, her og nå, blant oss i teatret. Og dette kan skje også i dag, og føre til møter og opplevelser som gjør oss litt bedre rustet til å forstå andre menn­esker. Da jeg i april 2015 dro til The Barbican i London, tenkte jeg i utgangspunktet at forholdene for et slikt møte var lite ideelle. Jeg visste at jeg skulle se Measure for Measure (Like for Like), et av de mindre spilte Shakespeare-dramaene, og et drama jeg ikke kjente så godt. Forestillingen skulle vare i to og en halv time uten pause. Og det kanskje største hinderet: til tross for en engelsk regissør og designer skulle forestillingen spilles av russiske skue­spillere på russisk, et språk jeg ikke har noe kjennskap til. Jeg var usikker på om dette i det hele tatt kunne bli engasjerende. Det ble det. De russiske skuespillerne leverte en forestilling om enkeltindividets møte med et korrupt og lite medfølende samfunn som var både morsom og hjerteskjærende. På denne måten ble en 400 år gammel tekst av en eng­elsk dramatiker, der handlingen er lagt til Wien i Østerrike, utgangspunktet for at et russisk skuespillerkompani i samarbeid med en engelsk regissør kunne gi en nordmann i London en opplevelse som lærte ham litt mer om verden og menneskene rundt ham. I en verden der det snakkes mye om murer og skiller tenker jeg at vi trenger flere slike situasjoner. Og Shakespeare er en av dem som kan hjelpe oss.

Lars Harald Maagerø er regissør og doktorgradsstudent. Ved University of Kent i Canterbury arbeider han med en avhandling om bruken av kjente dramatikere som Shakespeare, Ibsen og Strindberg i moderne regiteater. Fra før har han en bachelor i teatervitenskap fra Universitetet i Bergen og McGill University i Montreal, en master i Shakespeare Studies fra Kings College London og en master i regi fra LAMDA (London Academy of Music and Dramatic Arts). Han arbeider også som regissør og regiassistent i ulike sammenhenger.

KULTURSTOFF
Shakespeare og empatien
TEKST Lars Harald Maagerø
foto Johan Persson

 

Hva kan egentlig 38 skuespill skrevet for over 400 år siden bety for oss som lever i dag?

 
400-årsjubileet for William Shake­speares død ble i fjor feiret med forestillinger, konferanser og bok­utgivelser over hele verden. Også i Norge ble det spilt mye Shakespeare. Shakespeare omtales ofte som en «universell» forfatter, og det antydes dermed at verkene hans kan si oss noe om situasjonen til alle – eller i hvert fall de fleste – mennesker til alle tider. Men er slik universalitet egentlig mulig?

Når man diskuterer Shakespeares, eller for den slags skyld andre eldre forfatteres, verdi i dag, trekker man gjerne fram at det finnes likhetstrekk mellom situasjoner og karakterer i verkene og i vår egen tid, og at de dermed kan fortelle oss noe om oss selv. Et eksempel er Shakespeare-tragedien Titus Andronicus som lenge ble sett på som totalt uinteressant og et slags feilskjær fra «den geniale dramatikeren». Stykket inne­­holder et blodbad uten like med sine fjorten drap, de fleste av dem nærmest umotiverte. I stykkets mest groteske scene blir to menn bakt inn i en pai som deretter blir servert deres mor. T. S. Eliot omtalte stykket som «one of the stupidest and most uninspired plays ever written». Så kom andre verdenskrig med konsentrasjonsleirenes ufattelige lidelser og groteskheter, og plutselig var ikke Titus så usannsynlig likevel. Siden har Titus vært spilt ganske mye og har blitt brukt for å forsøke å forstå krig og ekstreme voldshandlinger rundt om i verden.

shakeGrab them by the pussy?
Man kan selvfølgelig også finne enda mer spesifikke likheter mellom Shakespeares dramaer og saker som preger nyhetsbildet vårt i dag. Samme dag som valgresultatet i USA ble kjent, var jeg på en fore­lesning med den kjente amerikanske Shakespeare-forskeren Gary Taylor. Som mange amerikanske intellektuelle var Taylor noe melankolsk etter Trumps seier, og han benyttet anledningen til å sammenligne litt med Shakespeare. Det tilsynelatende mest naturlige Shakespeare-dramaet å trekke fram i denne sammenheng var, ifølge Taylor, Richard III. Her beskriver Shakespeare hvordan en voldelig egoist sakte men sikkert kommer til makten ved å manipulere menneskene rundt seg. I forestillinger blir handlingen ofte lagt til 1930-tallets Tyskland eller andre totalitære samfunn. Men Taylor argumenterte raskt for at det ikke først og fremst er Richard som er Trumps dobbeltgjenger i Shakespeares verden. I stedet trakk han fram et av Shakespeares mindre kjente historiske dramaer. I Henry VI del to gjennomfører Jack Cade fra Kent et opprør mot kongen. Cade er ikke adelig, men for å få med seg folk påstår han at han er av kongelig slekt. Dermed er «alternative fakta» viktige for Cade, som det har vist seg å være for Trump. Senere i stykket er det flere likhets­trekk mellom Jack Cade og Donald Trump sine holdninger. For eksempel har Trump vist uvilje mot å lytte til eksperter på ulike områder. Tilsvarende er også Cade skeptisk til tradisjonell kunnskap. Han dømmer en mann til døden fordi han kan skrive, og en annen anklager han på denne måten: «Thou hast most traitorously corrupted the youth of the realm in erecting a grammar school!» Sist men ikke minst er det visse likhets­trekk mellom Cade og Trump sitt kvinnesyn. Når Cade utnevner seg selv til Mayor of London, lyder den viktigste nye loven som følger: «There shall not a maid be married, but she shall pay to me her maidenhead!» På mer moderne engelsk, ville man kanskje si: «Grab them by the pussy».

Fremmedfrykt
Slik jakt på likhetstrekk mellom vår tid og Shakespeares dramaer er både en morsom og interessant aktivitet, og det finnes overraskende mange muligheter. I den relativt tacky ungdomsfilmen O fra 2001 brukes handlingen fra Othello til å diskutere rasisme i et amerikansk collegemiljø. Skuespilleren Ian McKellen har i flere sammenhenger brukt en ganske ukjent Shakespeare-monolog fra dramaet Thomas More som Shakespeare skrev sammen med flere andre, til å diskutere utfordringer i vår tids inn­vandringspolitikk. I dette dra­maet vil en folkemengde kaste ut alle utlendinger fra London. Thomas More taler til dem og ber dem sette seg inn i immigrantenes situasjon: «see the wretched strangers, / Their babies at their backs and their poor luggage». More ber altså folket om å møte fremmede med empati. Slik jeg ser det er spørsmålet om empati kanskje den viktigste grunnen til at Shakespeare fremdeles er relevant i dag.

Historier på ekte
I boken Not for Profit argumenterer den amerikanske filosofen Martha Nussbaum for at den kanskje viktigste måten vi mennesker utvikler empati på, er gjennom å fortelle historier. Historier og fortellinger inviterer oss til å sette oss inn i andre menneskers opplevelser og erfaringer, og dermed utvide vårt syn på verden. Få steder fortelles historier på en mer umiddelbar måte enn i tea­tret. I motsetning til bøker og filmer gjør teatret historier levende foran øynene våre her og nå.

I motsetning til bøker og filmer gjør teatret historier levende foran øynene våre her og nå

Teatret er et av de relativt få stedene i dagens samfunn der folk kan komme sammen og dele en opplevelse «live». På teatret er ikke Hamlet, Othello og Jack Cade abstrakte karakterer, de er levende mennesker i kjøtt og blod som vi aktivt må forholde oss til. I tillegg krever teater en åpen holdning fra sitt publikum. For at en teaterfore­stilling skal fungere, holder det ikke bare at det gjøres en god jobb på og bak scenen. Også publikum er nødt til å samarbeide, nødt til å godta en forestillings premisser for at fortellingen  på scenen skal oppstå. Dette var noe Shakespeare også anerkjente. I prologen til Henry V ber Koret om unnskyldning for at aktørene ikke kan frambringe store slagmarker på scenen. I stedet bes publikum om å bruke sin fantasi – sine «imaginary forces» – til å supplere det som av praktiske hensyn ikke kan vises: «Piece out our imperfections with your thoughts». Dermed inviterer teateret til samarbeid og åpenhet.

I den grad Shakespeare er relevant i dag, er det fordi han skriver om ulike mennesker og inviterer oss til å sette oss inn i disse menneskenes situasjoner. Ikke som et abstrakt tankeeksperiment, men virkelig, her og nå, blant oss i teatret. Og dette kan skje også i dag, og føre til møter og opplevelser som gjør oss litt bedre rustet til å forstå andre menn­esker. Da jeg i april 2015 dro til The Barbican i London, tenkte jeg i utgangspunktet at forholdene for et slikt møte var lite ideelle. Jeg visste at jeg skulle se Measure for Measure (Like for Like), et av de mindre spilte Shakespeare-dramaene, og et drama jeg ikke kjente så godt. Forestillingen skulle vare i to og en halv time uten pause. Og det kanskje største hinderet: til tross for en engelsk regissør og designer skulle forestillingen spilles av russiske skue­spillere på russisk, et språk jeg ikke har noe kjennskap til. Jeg var usikker på om dette i det hele tatt kunne bli engasjerende. Det ble det. De russiske skuespillerne leverte en forestilling om enkeltindividets møte med et korrupt og lite medfølende samfunn som var både morsom og hjerteskjærende. På denne måten ble en 400 år gammel tekst av en eng­elsk dramatiker, der handlingen er lagt til Wien i Østerrike, utgangspunktet for at et russisk skuespillerkompani i samarbeid med en engelsk regissør kunne gi en nordmann i London en opplevelse som lærte ham litt mer om verden og menneskene rundt ham. I en verden der det snakkes mye om murer og skiller tenker jeg at vi trenger flere slike situasjoner. Og Shakespeare er en av dem som kan hjelpe oss.

Lars Harald Maagerø er regissør og doktorgradsstudent. Ved University of Kent i Canterbury arbeider han med en avhandling om bruken av kjente dramatikere som Shakespeare, Ibsen og Strindberg i moderne regiteater. Fra før har han en bachelor i teatervitenskap fra Universitetet i Bergen og McGill University i Montreal, en master i Shakespeare Studies fra Kings College London og en master i regi fra LAMDA (London Academy of Music and Dramatic Arts). Han arbeider også som regissør og regiassistent i ulike sammenhenger.

Neste artikkel
Se og hør her og nå