Noen ganger er det bare solen og månen og stjerne, sier OnklP om hvorfor OnklP og De Fjerne Slektningene ble hva det ble.

TEKST LIVE BONES
FOTO GRY DAHL

OnklP (Pål Tøien) og Oscar (Knut-Oscar Nymo) fra OnklP og De Fjerne Slektningene sitter godt plassert i en sofa på Kvarteret og er allerede i gang med praten.

– Det var ikke meg, dessuten var jeg i Amsterdam, flirer OnklP til bandmedlem Oscar.

Gutta ler og jeg ser ut som et spørsmålstegn. Forklaringen kommer.

– Kan vi ikke kan åpne intervjuet med en jævlig morsom greie, foreslår Oscar. OnklP forteller.

– Da Twitter kom, det er forresten jævlig mange som ikke vet at det er skikkelig lenge sida, hadde jeg som bakgrunnsbilde et bilde av en pose med ulovligheter. Jeg visste ikke at Twitter ikke var en sånn greie, og det var mye sladderpresse som ville lage en sak ut av det. Da sa jeg bare, det er ikke meg på bildet, og dessuten var jeg i Amsterdam da bildet ble tatt. Oscar digger den unnskyldningen, sier OnklP og ler.

– Jeg bruker det som unnskyldning sjæl, sier Oscar.

– Det var ikke meg, jeg var i Amsterdam når dette intervjuet ble gjort, sier OnklP og ler.

Nye venner i ryggen
Da Oslo Ess jobbet med platen Verden På Nakken, Venner I Ryggen, spurte de om OnklP ville være med å gjøre en låt, dette var begynnelsen på det de i dag omtaler som en vellykket business.

– Jeg synes det hørtes veldig spennende ut, så blei vi automatisk jævlig gode buddies når vi gjorde den låten. Vi begynte å henge sammen med en gang og jeg satt i studio under hele den skiven der, bare fordi vi likte å være i hverandres selskap, forteller OnklP.  

Videre ble han med Oslo Ess på europaturné.

– Jeg hadde egentlig ingen funksjon, utover å gjøre ett lite vers. Vi kjørte gjennom Europa sammen å bare bøllet og snakket om at vi burde gjøre mer musikk, forteller OnklP.

Oscar oppfant bandnavnet på den bussen, og selv om det da var ment mest for kødd, så funket det.

– Vi fant ut vi burde starte noe mer, det var jo så jævlig gøy å være på tur, og vi ville reise mer, sier Oscar.

Creden for at de sitter her i dag gir de til gitaristen i Slekta, Johan Larson. Han tok et steg videre og bygde et rått studio hvor bandet har spilt siden den gang.

Låten som endret alt
I 2014 gå bandet ut «Styggen på ryggen». Låten satte ord på angst og depresjon på en måte som ikke før var gjort i norsk rock eller hip hop, ble nominert til årets låt på Spellemannsprisen og tronet høyt på musikklistene.  

 Hva betyr låten for dere?

– Når folk hører OnklP og De Fjerne Slektningene tenker de fleste «Styggen på ryggen», det kommer vi ikke unna, sier OnklP.

– Jeg er jævlig glad for at vi var i stand til å skrive en så fet låt, det sier litt om oss gutta i bandet, sier Oscar.

– Hver gang jeg spiller, hører eller tenker på den så kjenner jeg at det ble jo et slags skifte i livene våres det der, sier OnklP.

Slekta I, II, III og IV?
Når de ikke er på veien er bandet hjemme i studio og produserer ny musikk. De skulle gjerne hatt en plate klar før turné, men tar seg litt mer tid denne gangen, men platen kommer.

– Visst faen kommer det et fjerde album, det ville vært galskap å stoppe suksesstoget nå, ler Oscar.

– Vi vurderer om vi skal kalle den for Slekta IV eller om vi faktisk skal gi denne jævelen et navn, det får vi ta noen runder på, sier OnklP.

Med så mange konserter bak dere må dere ha opplevd mye forskjellig, hva er den beste og den verste giggen dere har spilt?

– Noen ganger er de aller verste de aller beste da, kommer litt an på hva man er ute etter. Sånn som Fredrikstad. Det var komplett katastrofe, men det var jævlig masse bra slagsmål, flirer OnklP.

– Nei da, ingenting er egentlig det verste, for det kommer alltid folk. Men en gang pælmet en fyr en øl rett i brystet på meg, det gjorde vondt, fortsetter han.

– Det kjipe med den situasjonen var at du ikke så hvem som gjorde det, bryter Oscar inn.

– Nemlig, og jeg kan jo ikke sloss med alle heller, fullfører OnklP – gutta ler.

– Folk som hiver øl på konserter er ikke glad nok i øl, avslutter Oscar.

Ingen skam
På spørsmålet om hva som er guttas største «guilty pleasures» svarer de at de ikke har noen.

– Vi har bare pleasures, eller mange vil nok påstå at Billy Joel er en guilty pleasure, men vi blæster det og har allsang bak i bussen uten skam, ler OnklP.

– Men har dere sett det youtube-klippet med han som synger «Tennessee whisky», det hører jeg på stadig vekk, fortsetter han.          

– Også gråter vi litt til Leo på Flukt, legger Oscar til.

Intervjuet avsluttes omtrent som det begynte, begge ler og tar en slurk av pilsen.

– Vi har ingen guilty pleasures, men vi gråter til Leos Flukt.