Debatt Tre kule Quiz Løst gjenfortalt Under beltestedet
06.03.2017
KOMMENTARSTOFF
Budbringer i skuddlinjen
TEKST Mathias Juell Johnsen & Pegah Salim
Foto NRK

 

Statskanalen og Emma Clare inntar rollen som Norges svar på gangsta-rapperne fra Compton.

 
Mange har fulgt med på NRK-serien «Innafor», hvor tidligere D2-journalist Emma Clare Gabrielsen undersøker mer eller mindre sjokkerende trender blant unge. Ikke alle har likt det. Ballen begynte å rulle for fullt da Linnéa Myhre skrev sin kritikk av dokumentarserien i Morgenbladet 17. februar. Hun var ikke imot sannheten, bare hvordan den ble fremstilt. NRK hadde opplyst henne om at den perfekte vaginaen fantes, og hvordan den så ut, mente hun. Det var så vidt hun klarte å stå imot presset. Tett på fulgte Susanna Bush Eide, som i Aftenposten 21. februar påpekte at klinikken som var omtalt i sesongens første episode hadde opplevd en økt etterspørsel. Det samme gjaldt sidene som tilrettela for såkalt «sugar dating».  

Hvorvidt NRK-serien er en utløsende faktor eller ikke, kan man faktisk ikke si noenting om. Det vet sikkert også Bush Eide, men det er forståelig at hun vil bruke tallenes tale for å understreke sitt poeng. Det er også forståelig at hun føler seg mer usikker etter å ha sett på «Innafor». Det bare slår seg litt når poenget hennes i bunn og grunn blir at det er NRK og Clare Gabrielsen sin feil at hun og andre jenter kjenner på den følelsen. Det at journalister, på et personlig vis skildrer tingenes tilstand, og selv gir uttrykk for å bli påvirket, kan på ingen måte ilegge dem skylden for at du må kjenne på den samme følelsen. «IT-jenta» har ikke fraskrevet seg retten fra å bli brutt ned av tilværelsen. Hadde det ikke vært verre om NRK sensurerte det?

Og så til sammenligningen. August 2015 flokket det norske folk seg til kinoene for å se den nesten kansellerte «Straight Outta Compton». Uansett hvor fint vi sitter i det, og hvor langt unna Ghettoen vi befinner oss, er det deilig og innta rollen som den undertrykte afroamerikanske ungdommen. Disse talentfulle, unge mennene som rørte ved noe i mennesker langt utenfor deres bydelsgrenser. De som sto opp mot Reagan-eraens hykleri, og motbøren fra sin egen foreldregenerasjon, som ikke ville se barna deres vokse opp til å bli gangstere. Men N.W.A. var, i alle fall til en viss grad, ikke gangstere. I alle fall ikke til å begynne med. I utgangspunktet handlet det hele om å bære vitnesbyrd fra virkeligheten. Det å snakke om det som var sant, uten munnkurv.

Virkeligheten er et tidvis ganske jævlig sted. Det er et sted hvor CIA tillater The Contras å frakte kokain fra Honduras til LA, og gangsterkongen Rick Ross (den ekte, ikke rapperen med samme navn), for å finansiere sin blodige geriljakrig. En virkelighet, der politiet arresterer kjøperne av dette stoffet og bygger opp verdens største ansamling av fengslede mennesker. Virkeligheten er et sted der hykleriet ikke kjenner noen grenser. Der terrorisme fra radiostyrte droner blir neglisjert, og blodsutgytelse fra desperate menn som etter alle definisjoner selv er ofre, blir fordømt over en lav sko. Der farmasøytindustrien forsømmer de som trenger medisiner mest. Der den største flyktningstrømmen siden andre verdenskrig ikke får den hjelpen de har krav på.

Virkeligheten er også et sted der usikre, unge kvinner opererer de indre kjønnsleppene sine for å passe inn i et forskrudd skjønnhetsideal. Å anklage NRK og Clare Gabrielsen for å ta del i å fronte dette idealet, er feilslått og direkte ufeministisk. I stedet for å diskutere den faktiske problematikken, det at det finnes kirurger på Frogner som peker på bilder fra renessansen og sier at «sånn, sånn skal en vagina se ut, som en strek», velger man som faktiske meningsfeller å angripe budbringeren. Det er i våre øyne nærmest absurd. Ikke skyt budbringeren. Få utløp for sinnet ditt der det hører hjemme.

KOMMENTARSTOFF
Budbringer i skuddlinjen
TEKST Mathias Juell Johnsen & Pegah Salim
Foto NRK

 

Statskanalen og Emma Clare inntar rollen som Norges svar på gangsta-rapperne fra Compton.

 
Mange har fulgt med på NRK-serien «Innafor», hvor tidligere D2-journalist Emma Clare Gabrielsen undersøker mer eller mindre sjokkerende trender blant unge. Ikke alle har likt det. Ballen begynte å rulle for fullt da Linnéa Myhre skrev sin kritikk av dokumentarserien i Morgenbladet 17. februar. Hun var ikke imot sannheten, bare hvordan den ble fremstilt. NRK hadde opplyst henne om at den perfekte vaginaen fantes, og hvordan den så ut, mente hun. Det var så vidt hun klarte å stå imot presset. Tett på fulgte Susanna Bush Eide, som i Aftenposten 21. februar påpekte at klinikken som var omtalt i sesongens første episode hadde opplevd en økt etterspørsel. Det samme gjaldt sidene som tilrettela for såkalt «sugar dating».  

Hvorvidt NRK-serien er en utløsende faktor eller ikke, kan man faktisk ikke si noenting om. Det vet sikkert også Bush Eide, men det er forståelig at hun vil bruke tallenes tale for å understreke sitt poeng. Det er også forståelig at hun føler seg mer usikker etter å ha sett på «Innafor». Det bare slår seg litt når poenget hennes i bunn og grunn blir at det er NRK og Clare Gabrielsen sin feil at hun og andre jenter kjenner på den følelsen. Det at journalister, på et personlig vis skildrer tingenes tilstand, og selv gir uttrykk for å bli påvirket, kan på ingen måte ilegge dem skylden for at du må kjenne på den samme følelsen. «IT-jenta» har ikke fraskrevet seg retten fra å bli brutt ned av tilværelsen. Hadde det ikke vært verre om NRK sensurerte det?

Og så til sammenligningen. August 2015 flokket det norske folk seg til kinoene for å se den nesten kansellerte «Straight Outta Compton». Uansett hvor fint vi sitter i det, og hvor langt unna Ghettoen vi befinner oss, er det deilig og innta rollen som den undertrykte afroamerikanske ungdommen. Disse talentfulle, unge mennene som rørte ved noe i mennesker langt utenfor deres bydelsgrenser. De som sto opp mot Reagan-eraens hykleri, og motbøren fra sin egen foreldregenerasjon, som ikke ville se barna deres vokse opp til å bli gangstere. Men N.W.A. var, i alle fall til en viss grad, ikke gangstere. I alle fall ikke til å begynne med. I utgangspunktet handlet det hele om å bære vitnesbyrd fra virkeligheten. Det å snakke om det som var sant, uten munnkurv.

Virkeligheten er et tidvis ganske jævlig sted. Det er et sted hvor CIA tillater The Contras å frakte kokain fra Honduras til LA, og gangsterkongen Rick Ross (den ekte, ikke rapperen med samme navn), for å finansiere sin blodige geriljakrig. En virkelighet, der politiet arresterer kjøperne av dette stoffet og bygger opp verdens største ansamling av fengslede mennesker. Virkeligheten er et sted der hykleriet ikke kjenner noen grenser. Der terrorisme fra radiostyrte droner blir neglisjert, og blodsutgytelse fra desperate menn som etter alle definisjoner selv er ofre, blir fordømt over en lav sko. Der farmasøytindustrien forsømmer de som trenger medisiner mest. Der den største flyktningstrømmen siden andre verdenskrig ikke får den hjelpen de har krav på.

Virkeligheten er også et sted der usikre, unge kvinner opererer de indre kjønnsleppene sine for å passe inn i et forskrudd skjønnhetsideal. Å anklage NRK og Clare Gabrielsen for å ta del i å fronte dette idealet, er feilslått og direkte ufeministisk. I stedet for å diskutere den faktiske problematikken, det at det finnes kirurger på Frogner som peker på bilder fra renessansen og sier at «sånn, sånn skal en vagina se ut, som en strek», velger man som faktiske meningsfeller å angripe budbringeren. Det er i våre øyne nærmest absurd. Ikke skyt budbringeren. Få utløp for sinnet ditt der det hører hjemme.

Neste artikkel
Haien møter Henning Warloe