TEKST Varg Lukas Folkman
Foto Ola Lysgaard

Hva skjer når feeden din på Facebook ikke er annet enn et ekko av dine egne meninger?

 
Noe er råttent på sosiale medier. Nyheter kommer ikke frem! Det eneste vi leser er ting som underbygger det vi allerede er sikre på. Nå kan en attpåtil reservere seg mot høyrevridde ytringer på Twitter!

Filter-boblen er et fenomen som først og fremst forekommer på Facebook. Det forekommer når en ved å følge, like og lese visse meninger, saker og sider ender opp med en feed som ganske markant gjenspeiler hva du har lest. Som når du liker memes fra LADbible og ender opp med en feed utelukkende av slike.

Problemet de senere årene har dog ikke vært at folk lukker seg inne i bobler av dank memes, men at en i økende grad ekskluderes fra nyheter og meningsytringer som ikke korresponderer med ens egne meninger. Om du er fryktelig enig med mye av hva The Guardian skriver så er sjansen høy for at du vil få en feed full av The Guardian-artikler og lignende – dette på bekostning av motstridende m­eninger og nyheter.

Fenomenet er ikke nytt, men har bare blitt tydeligere og tydeligere med sosiale mediers eksponentielle vekst. Varmen rundt ekkokammer på sosiale medier var på et punkt så het at fenomenet ble trukket frem som en mulig kilde til Trumps valgseier.

Tanken var lenge at kjernen av problemet var Facebooks egne algoritmer. At disse mer eller mindre med Facebooks kjennskap undertrykket meningsmangfoldet i brukernes nyhetsoppdatering. Facebook så seg til sist nødt til å motgå dette og ga i 2015 ut en studie som viste at problemet kun marginalt skyldes Facebooks egne algoritmer.

Problemet, viste studien, var brukerne selv.

Din egen feil
Hva vi trykker på bestemmer hva vi eksponeres for i nyhetsoppdateringen vår, og studien gjort av Facebook kom også frem til at det først og fremst var dette som ledet til ekkokammer-effekten. Pew Research Center fant i 2014 at rundt 60% av de født på 80-90-tallet (millennials) benytter Facebook som fremste kilde til nyheter. Det er grunn til å tro at virkeligheten er noenlunde lik i Norge.

Faktum er altså at vi selv stenger oss inne i bobler og at vi i tillegg får det meste av nyhetene våre fra innsiden av disse boblene. Dette er skremmende av flere årsaker.

I boken On Rumors forsøker Cass R. Sunstein å forklare hvordan vanvittige og nokså åpenbart falske rykter kan spre seg. Et fenomen han peker på er polarisering i grupper. Det viser seg at om en er usikker på et fenomen eller et rykte, så vil en være langt mer sikker på det etter å ha diskutert det med likesinnede.

En slik effekt er det naturlig å frykte på Facebook. Om en stenger seg inne i et ekkokammer av likesinnede er det ikke vanskelig å se dette som en substitutt for gruppediskusjon. En kan eksempelvis tenke seg en situasjon hvor en har hørt at Jens Stoltenberg egentlig… er muslim(!). Det høres sært ut, men en utelukker det ikke helt. Så går en på Facebook og blir overveldet av mennesker som deler Libertinus-memes om at han er en undercover-agent for Iran, Breitbart-saker om «The Norwegian prime minister who was a muslim all along!» og delte sitater fra Stoltenberg tatt ut av kontekst. En kan bli overbevist av mindre.

Det er av åpenbare årsaker heller ikke fordelaktig om vi på kryss av forskjellige samfunnsgrupper slutter å diskutere på likt grunnlag. Det fører hverken til en effektiv eller produktiv diskurs om debattant nr.1 diskuterer på grunnlag av artikler lest i Klassekampen, Morgenbladet og lignende, og nr.2 utelukkende med grunnlag i innlegg på Facebook-sidene til Kjetil Rolness og Sylvi Listhaug.

Å sprekke boblen
Det viser seg dog at å sprekke boblen ikke er så lett. Som Sunstein påpeker i On Rumors anser vi ikke all informasjon av samme nøytrale verdi. Sunstein omtaler fenomenet som «biased assimilation». Ved valget av motstridende informa­sjon velger en det som ligger nærmest ens tidligere standpunkt, og ikke nødvendigvis det nøytralt sanne. Dette for å slippe ubehaget ved sitte inne med en mening og sam­tidig skulle akseptere informasjon som går på tvers av denne – ellers kalt kognitiv dissonans.  

Noe jeg fikk oppleve ved mitt tafatte forsøk på å sprekke boblen ved å begynne å følge The National Review (NR) – et særdeles konservativt tidsskrift. Det eneste som skjedde var 1. jeg lot meg provosere av overskriftene til NR som jeg fant ufattelige, og lot som en følge være å lese saken, og 2. jeg ble uten å faktisk å lese saken sikrere i min oppfatning om at jeg åpenbart hadde rett.

For ikke bare er vi vonde å be når det gjelder å ta til oss diversifiserte meninger, men om vi først velger å akseptere noe som sant, viser det seg at det er overraskende vanskelig å få oss til å gi slipp på denne overbevisningen. Det er ikke nødvendigvis nok at Folkeopplysningen viser til ørten forskjellige forskere som taler Anundsen imot når det gjelder hasj. Om du fra starten av stolte på Anundsen vil forsøket på en korreksjon antageligvis bare gjøre deg enda mer stålsatt i troen.

Usikker fremtid
Professor i engelsk ved det Syddanske Universitet, Tom Pettitt, mener at bokens tid som autoritær kilde til informasjon er forbi. Han kaller perioden preget av den trykte bokens dominans i kunnskapstilegnelse Gutenberg Parentesen. Han mener at vi ved utgangen av denne perioden holder på å gå over til en langt mer usikker måte å lære på gjennom nettet.

På 60-tallet spådde medieteoretikeren Marshall McLuhan på sin side at vi var på vei inn igjen i tilstand hvor informasjon i stor grad ble utvekslet som når vi levde i stammer.

Når en ser å hvordan informasjon, rykter og nyheter utveksles i enkelte lukkede bobler på Facebook, eksempelvis Mannegruppa Ottar, er det ikke vanskelig å si seg enige i spådommene nevnt over.

Hvordan informasjonsflyten i det store vil se ut om noen år er vanskelig å si, men utviklingen på Facebook og andre sosiale medier gir rom for bekymring.