TEKST Petter Lindheim Reinem og Mathias Juell Johnsen
illustrajon Ida Neverdahl
Skjæringspunktet mellom nyutdannet arbeidsledighet og komplett bullshit. Løst gjenfortalt.
Det er to måneder til uteksaminering. Fire måneder har gått siden du begynte å abonnere på søkeordene «economics», «management consulting» og «siviløkonom» hos Finn.no. Hver morgen har du våknet opp til varsler i appen med relevante annonser. Resultatet? Veldig mange e-poster som lyder:
«Vi har nå gått gjennom din søknad, og vi må dessverre meddele at du ikke er blant de søkerne som går videre i prosessen.»
Akkompagnert av en kjapp oppfordring til å søke på tilsvarende stillinger i fremtiden. Javel.
Avslagene er forventet. Arbeidsgiverne krever stort sett tre til fem års erfaring, som du av naturlige grunner ikke har. Du har nemlig gått 18 år på skole for nettopp å få innpass i arbeidsmarkedet. Som det nå altså viser seg at man må ha fem års relevant erfaring for å få, i tillegg til mastergrad. Da teller ikke foreningsarbeid, internships og stillingen som en av folka på gulvet i servicenæringen stort.
Du har forsøkt veldig mange steder. For eksempel hos en «Ledende konsulentgruppe med en 360 grader tilnærming», på jakt etter «high-performers i et dynamisk arbeidsmiljø uten hierarki». Ifølge dem selv et sted der du har muligheten til å jobbe med den absolutte eliten innen strategisk innkjøp. Samtidig som du får samarbeide med og dra nytte av multifunksjonelle ressurser både internt og eksternt.
Lite har forsåvidt endret seg fra årene du søkte på deltidsjobber du aldri fikk ved siden av studiene. Kanskje fordi du foretrakk ærlighet og svarte nei på spørsmål som «er du lei av å ikke få den anerkjennelsen du fortjener?», «har du passion for markedsføring?» og «er du allergisk mot status quo?». Jobbannonsene blir brukt til å etterlyse personer med personlighetstrekkene til en douchebag fremfor å si noe konkret om stillingens arbeidsoppgaver. Nå vet du at å være en «superselger med talent for relasjonsbygging» er et kriterie for å pushe mersalg av boller i din lokale storkiosk, og skrape grillen ren for paninifett.
Den forrige arbeidsgiveren du søkte jobb hos, var et «ledende konsulentselskap i en ekspansiv vekstperiode». Et sted man kunne forvente jevnlig bruk av konseptuelle vinn-vinn teknikker og databaserte presentasjoner. Du tolker det dithen at man må passe inn i en profil som innebærer å konseptuelt aldri fucke opp noen ting, for så å kunne holde freshe powerpoint-presentasjoner om det i etterkant?
Men seriøst. Konseptuelle vinn-vinn teknikker. Mener de korrupsjon, eller? Hvorfor er det ingen som kan si hva det egentlig drives med? Er det hele egentlig et kriminelt nettverk? Et skalkeskjul for en helt villt profitabel scam som har pågått i årevis med hjelp fra nyutdannede økonomer, med et desperat behov for inntekt og et falskt glansbilde de kan dele med venner og familie? Et skalkeskjul designet for å dekke til et grusomt overtramp, og det faktum at ikke engang livene til nyutdannede flinkiser har noen form for mening?
De virker uendelig langt unna, disse «moderne og lyse kontorlokaler på Majorstua». Med andre ord åpne kontorlandskap med kaffemaskin og stillesoner. Og selvfølgelig en konstant bakgrunnslyd av innholdsløs smalltalk, folk som forklarer hvor mye de har å gjøre, og et ventilasjonssystem som alltid gjør temperaturen litt for varm eller litt for kald. Et sted der du aldri får åpne dørene eller justere persiennene selv, og derfor må tolerere å bli blendet av mer enn sammensetningen av de ansattes hudfarge. En blanding mellom biblioteket og lesesalen du hater.
Det spiller vel egentlig ingen rolle. Du kommer aldri til å skjønne hva det er som faktisk skjer i dette tilsynelatende verdiskapende og høyteknologiske arbeidsmarkedet, all den tid du aldri får jobb der. Et marked der verdiskapning etter sigende skjer i skjæringspunktet mellom teknologi, kommunikasjon og business. Med andre ord et marked der man tjener penger og bruker PC? Et marked der det utlyses to stillinger, og 250 personer søker. FAEN.