Debatt Tre kule Quiz Løst gjenfortalt Under beltestedet
KULTURSTOFF
Månedens debutant
02.04.2017
TEKST Margrethe Rudlang
Foto Maiken Larsen Solholmvik

 

Bjørn «Bamse» Willberg er månedens debutant.

 
Han har oppfostret et Razika-medlem, studert litt psykologi og jobbet som skuespiller for Den Nasjonale Scene omtrent siden oldtiden. Han er ­teaterviter, ­hobby­-Møhlenprisviter, tidligere danser og har et snev av ­flink-pike-syndrom. Nå ­debuterer Bjørn «Bamse» Willberg som dramatiker med stykk­et Engler over Møhlenpris, og tar i samme vending tittelen som Stoffs eldste debutant. 

Hvorfor kalles du egentlig for Bamse? Er det fordi du er så kosete av deg?

– Nei, jeg er ikke noe særlig ­koselig. Og jeg er heller ikke svær som en bjørn. Kallenavnet fikk jeg for letter å skille mellom meg og min far, som også het Bjørn.

Du debuterer som skuespillforfatter i en alder av 57. Hva har holdt deg tilbake?

– Skuespilleryrket er altoppsluk­ende, og jeg har latt det få dominere mye av min energi. Helt til nå. Også er jo det å skrive skuespill som å kaste noe til ulvene. Selv om Engler ikke er selvbiografisk, er det naturlig at egne erfaringer og ­fascinasjoner ­setter sitt preg på produktet. Det er litt av meg som skal rives i fillebiter og flerres opp og e­ksponeres for mange dyktige ­kollegaer. Det er dog et viktig ­premiss for teater­produksjon.

Er det en fordel å ha mye skuespillererfaring som dramatiker?

– Jeg vet jo veldig godt hvordan det er å stå på andre siden. At det er en nødvendig prosess at castet vil sette sitt personlige preg på det hele, er jeg fullstendig åpen for, men jeg er og spent på hvordan produktet blir til slutt.

Hva handler stykket om?

– Mennesker som bor tett på hverandre, og deres hjelpeløse ­forsøk på å leve dette livet så godt som mulig. Karakterene ­representerer alt fra barn, nesten voksen, voksen og ­eldre. De samme karakterene befinner seg også i ulike tider, ­hovedsakelig 50-, 70-, 80- og 90-tallet, og strever med samme problemstillinger på tvers av tidsgrensen.

Musikk tar mye plass i stykket, og er ofte enerådende.

Enser jeg musical-preg?

– Jeg synes musikalbegrepet er noe svett. Engler ligger i et ­mellom­landskap. Arrangementene består av en rocket grunntone. Den fungerer noen ganger som tydeliggjøring av handlingen, andre ganger som en kommentar. Tåler du litt Kaizers-preget skranglerock har du alt å gjøre i salen, men det er óg innslag fra andre sjangre. I p­rosessen har det etter hvert tilkommet tekst og teatralske innspill under låtene. Jeg velger selv å gå for begrepet «musikalsk forestilling».

Hva inspirerte deg til å skrive Engler over Møhlenpris?

– Jeg har lenge vært fascinert av den effekten det å bo tett på ­andre har på mellommenneskelige ­relasjoner. Selv vokste jeg opp i et hvitt hjørnehus på Møhlenpris, der fire generasjoner av min familie har bodd. Jeg er interessert i å utforske positive og negative sider ved å være knyttet til et sted. Er det ­utelukkende bra å føle sterk tilhørighet til et sted eller et miljø, eller kan det virke begrensende når det kommer til å utforske andre muligheter?

Bamse finner frem et bilde på Ipaden  av en vegg i huset på Møhlenpris. Det viser avtrykket etter et flygel som en gang stod der og sørget for at veggen direkte bak ikke ble ­bleket. Rett over flygelet ser det ut til å ha hengt en bilderamme.

— Jeg leker også med tanken på at det som utspiller seg i et rom preger veggene og muligens ­påvirker ­menneskene som bor der nå. Det kan for mange høres ut som søkt kunstnerisk svada, men for meg er det undring som gir energi.

Hvem vil like Engler over Møhlenpris?

– Kjernepublikum. Og yngre ­voksne. Det finnes noe å kjenne seg igjen i enten du er i ferd med å bli voksen, er voksen eller godt voksen. Noe humoristisk preg har det, men det er ikke noe komedie. Jeg vil da påstå at stykket er lite «pling-plong».

Pling-plong?

– Ja, stykket er ikke så kunstnerisk svevende at mannen i gata ikke skal kunne trekke på smilebåndet og kanskje til og med undre litt selv.

KULTURSTOFF
Månedens debutant
TEKST Margrethe Rudlang
Foto Maiken Larsen Solholmvik

 

Bjørn «Bamse» Willberg er månedens debutant.

 
Han har oppfostret et Razika-medlem, studert litt psykologi og jobbet som skuespiller for Den Nasjonale Scene omtrent siden oldtiden. Han er ­teaterviter, ­hobby­-Møhlenprisviter, tidligere danser og har et snev av ­flink-pike-syndrom. Nå ­debuterer Bjørn «Bamse» Willberg som dramatiker med stykk­et Engler over Møhlenpris, og tar i samme vending tittelen som Stoffs eldste debutant. 

Hvorfor kalles du egentlig for Bamse? Er det fordi du er så kosete av deg?

– Nei, jeg er ikke noe særlig ­koselig. Og jeg er heller ikke svær som en bjørn. Kallenavnet fikk jeg for letter å skille mellom meg og min far, som også het Bjørn.

Du debuterer som skuespillforfatter i en alder av 57. Hva har holdt deg tilbake?

– Skuespilleryrket er altoppsluk­ende, og jeg har latt det få dominere mye av min energi. Helt til nå. Også er jo det å skrive skuespill som å kaste noe til ulvene. Selv om Engler ikke er selvbiografisk, er det naturlig at egne erfaringer og ­fascinasjoner ­setter sitt preg på produktet. Det er litt av meg som skal rives i fillebiter og flerres opp og e­ksponeres for mange dyktige ­kollegaer. Det er dog et viktig ­premiss for teater­produksjon.

Er det en fordel å ha mye skuespillererfaring som dramatiker?

– Jeg vet jo veldig godt hvordan det er å stå på andre siden. At det er en nødvendig prosess at castet vil sette sitt personlige preg på det hele, er jeg fullstendig åpen for, men jeg er og spent på hvordan produktet blir til slutt.

Hva handler stykket om?

– Mennesker som bor tett på hverandre, og deres hjelpeløse ­forsøk på å leve dette livet så godt som mulig. Karakterene ­representerer alt fra barn, nesten voksen, voksen og ­eldre. De samme karakterene befinner seg også i ulike tider, ­hovedsakelig 50-, 70-, 80- og 90-tallet, og strever med samme problemstillinger på tvers av tidsgrensen.

Musikk tar mye plass i stykket, og er ofte enerådende.

Enser jeg musical-preg?

– Jeg synes musikalbegrepet er noe svett. Engler ligger i et ­mellom­landskap. Arrangementene består av en rocket grunntone. Den fungerer noen ganger som tydeliggjøring av handlingen, andre ganger som en kommentar. Tåler du litt Kaizers-preget skranglerock har du alt å gjøre i salen, men det er óg innslag fra andre sjangre. I p­rosessen har det etter hvert tilkommet tekst og teatralske innspill under låtene. Jeg velger selv å gå for begrepet «musikalsk forestilling».

Hva inspirerte deg til å skrive Engler over Møhlenpris?

– Jeg har lenge vært fascinert av den effekten det å bo tett på ­andre har på mellommenneskelige ­relasjoner. Selv vokste jeg opp i et hvitt hjørnehus på Møhlenpris, der fire generasjoner av min familie har bodd. Jeg er interessert i å utforske positive og negative sider ved å være knyttet til et sted. Er det ­utelukkende bra å føle sterk tilhørighet til et sted eller et miljø, eller kan det virke begrensende når det kommer til å utforske andre muligheter?

Bamse finner frem et bilde på Ipaden  av en vegg i huset på Møhlenpris. Det viser avtrykket etter et flygel som en gang stod der og sørget for at veggen direkte bak ikke ble ­bleket. Rett over flygelet ser det ut til å ha hengt en bilderamme.

— Jeg leker også med tanken på at det som utspiller seg i et rom preger veggene og muligens ­påvirker ­menneskene som bor der nå. Det kan for mange høres ut som søkt kunstnerisk svada, men for meg er det undring som gir energi.

Hvem vil like Engler over Møhlenpris?

– Kjernepublikum. Og yngre ­voksne. Det finnes noe å kjenne seg igjen i enten du er i ferd med å bli voksen, er voksen eller godt voksen. Noe humoristisk preg har det, men det er ikke noe komedie. Jeg vil da påstå at stykket er lite «pling-plong».

Pling-plong?

– Ja, stykket er ikke så kunstnerisk svevende at mannen i gata ikke skal kunne trekke på smilebåndet og kanskje til og med undre litt selv.

Neste artikkel
Jubilanten