Eirik Havnes har over 4000 hjemmelagde mikrofoner og jakter etter lyden av nordlys. Som nyinn­flyttet sunnmøring i regnbyen er han fornøyd med endelig å legitimt kunne kommentere det dårlige været. Den kreative hobbykjemikeren vet å underholde, om ikke det store publikum, så i alle fall seg selv.

Polyfonatura
I musikksamlingen til Havnes kan du blant annet finne lyden av en humle som drikker nektar første vårdag og musikk laget av en stein som faller ned en gruve. På soundcloud har han over 17 timer med merkelig musikk som mannen i gata ikke like lett forstår seg på. Det er eksempelvis dårlig allsangspotensiale bak låtene, og de fleste lyder er vridd og vrengt så mye på at lydkilden ofte er umulig å gjenkjenne.

Med Havnes sitt siste prosjekt Polyfonatura er tanken å visualisere for publikum de utradisjonelle lydkildene han lager musikk av. Prosjektet er en naturlyd-dokumentar: en film som følger musikeren når han tar opptak av lyder rundt omkring i norsk natur.

– De filmer meg gjøre opptak, og av disse opptakene lager jeg musikk til filmen. Og filmen handler om at jeg lager musikken til filmen. Utfordringen er å lage soundtrack til en film jeg ikke får lov til å se selv.

Havnes har blant annet fanget opptak av mose ved vannkant, radio­aktiv sopp og steinras. Han vil presentere storslått musikk i storslåtte naturomgivelser, og med ren natur som musikkinstrument unngår han den harry looken til naturposerende heavy metal band fra nittitallet. Filmen blir på mange måter en eksperimentell dokumentar om en eksperimentell kar.

Fancy ost og musikk
Havnes begynte å spille gitar på ungdomsskolen fordi det var kult, og spilte alt fra klassisk rock til black metal. Som ansatt hos Platekompaniet ble han tidlig introdusert for den eksperimentelle retningen. Det var merkelig, men samtidig veldig lokkende. Av ren nysgjerrighet kjøpte den ivrige unggutten hele den eksperimentelle samlingen til Rune Grammofon’s plateselskap.

– Jeg ble først litt skremt da jeg hørte på det. Men jeg som er sunnmøring måtte jo få valuta for de rare platene jeg allerede hadde kjøpt, så jeg hørte selvsagt på alle.

Han begynte etterhvert å forstå seg på denne merkelige musikk­sjangeren som egentlig ikke kan kalles en sjanger, og på et tidspunkt var dét det eneste som gjaldt. Studier ble nedprioritert til fordel for eksperimentelle konserter og festivaler.

– Jeg skulket komposisjontentamen­ på videregående for å se Mike Patton (journ.anm eksperimentell musiker) live en gang, og da jeg havnet på Dagsrevyen ble det vanskelig å fake at jeg var syk.

For den unge og utforskende sunnmøringen var det godt å kjenne følelsen av å ha forstått noe. Han ble helt oppslukt i opplevelsene den eksperimentelle verdenen ga. I dag lager han selv musikk for å bli forstått av de interesserte, men viktigst er det likevel å lage noe for sin egen del.

– Mitt publikum forstår hva jeg driver med, men noen ganger tilpasser jeg meg. Skal jeg for eksempel spille på en støyfestival ute i Skaugen så spiller jeg gjerne drøyere enn vanlig, og kanskje semi-naken.

For å forklare folks merkelige fascinasjon for eksperimentell musikk trekker han analogien til ost: En spe­siell og fancy ost kan lukte døden, og folk tenker at det ikke går an å like den. Men så er den elsket av de som tenker at Norvegia smaker dritkjedelig, forteller han.

– Er «vanlige» sjangre som Norvegia for deg?

– Nei, men det skal mye til før en sjanger griper meg. Det er ikke sånn at jeg aldri hører på vanlig musikk; i det siste har jeg hørt mye på Bach. Og Jenny Hval, eller er hun eksperimentell, kanskje?

Kjemikeren
Havnes ser forvirret og fornøyd ut på samme tid, og lar blikket vandre ut over det usedvanlig unormale kontorlandskapet sitt. På veggen henger gitar og banjo, men det er i det ukjente rotet at de merkelige skattene hans ligger. Han tar frem en diamant, som viser seg å være en merkelig mikrofon.

– Natriumkarbonat, kaluimhydrogentartrat og noen bestilte greier har jeg brukt for å kultivere denne salte saken, sier Havnes.

Han slikker på den transparente stenen og advarer at den er laxerende før han sender den videre. Havnes setter seg foran datamaskinen, og en elektrisk energi er å observere gjennom kroppen til bartemannen. Musikeren får lyst til å vise oss hvordan han koder en lyd ut i flere toner. Han spiller en sang med antydning til melodi.

– Jeg har ikke peiling på hva som er fint og stygt lenger, sier han og spiller toner av en foss som han tror vi liker.  

Lyden av foss er ikke bare lyden av foss, den har Havnes jobbet med i et tekstprogram hvor han koder for å plukke ut frekvenser av lyden. Nå høres den ut som lyden av en fingertupp som gnir seg mot fuktig glasskant. Behagelig. Med ett bryter han harmonien og setter på noe ordentlig støyete gitartoner.

– Dette er også egentlig ganske fint. Her har dere noe ekte elektronikk som sendes gjennom seg selv slik at det feeder. Regelrett.

Regelrett pling-plong musikk
For det utrente øret er det lett å tenke at alt som er knyttet til støymusikk er rebelsk og regelløst. Sannheten er at stilen har eksistert siden tredvetallet, og det finnes – tro det eller ei – klare retningslinjer innenfor støyet. I følge Havnes er det egentlig ikke så annerledes som folk tror. Det blir derfor vanskelig for han å beskrive hva som er det merkeligste han har gjort.

– Det blir litt som å spørre en popartist, hva er det fineste du har spilt. Det blir litt kukmåling i hvor spesiell du er. Du lager musikk for å lage musikk. Så er det tilfeldigvis bare litt rart. Hvis du lager eksperimentell musikk for å være eksperimentell –så tenker du feil.

Havnes er blitt klimatisert av sitt snevre miljø, og tenker at ting som å brenne et piano ikke egentlig er så spesielt. Men som den nysgjerrig­peren han er, måtte han selv teste det ut for et par år siden.

– Det var kjempefint! Vi bygde tredve mikrofoner i pianoet, og da alle mikrofoner var brent opp så remikset vi det live.

Å brenne pianoer har folk holdt på med siden 50-tallet, informerer Havnes. Det er for han verken eksperimentelt eller merkelig lenger. I motsetning til mange andre eksperimentelle artister legger ikke Havnes skjul på at at det er i den eksperimentelle kategorien han befinner seg selv, det har han for mye selvironi til å fornekte.  

– Jeg kaller det bare for pling-plong musikk.